Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Lars Kolberg: Sort Blod LP ltd 250

Variert og jordnær norsk country

fredag 01. juni 2018 19:00

Lars Kolberg: Sort Blod Sort Blod er så vidt jeg kan finne ut album nummer to fra Lars Kolberg, en country singer/songwriter fra Oslo med føttene godt plantet i asfalten. Jeg tror ikke Sanger Er Som Folk som kom i 2016 ble utgitt på vinylformatet, men Sort Blod finner du i vinylhyllene sammen med singelen fra i fjor, "Stille fra balkongen" / "Fengsel". Ut fra titlene her skjønner vi at de norske tekstene her ikke bare er et vedheng til musikken. Kolberg serverer et fint knippe små og jordnære historier med innsikt til levd liv og utsikt til veier videre. Enkelte ganger reflekterende, men aldri sentimentale, til tross for at de typiske country-steelgitarene for min del alltid trekker litt i den sistnevnte retningen. Tekstene plasserer seg et sted mellom lett romantiserende og typiske country-heartbreak temaer og det vi kan kalle mer outlaw country inspirerte.

Outlaw country begrepet har Kolstad selv et bevisst forhold til, og her legger han vekt på at dette innebærer en holdning knyttet til viljen til å gå sine egne veier, uavhengig av musikkindustrien sine føringer. I "Klær med broderi" kommer det også fram at det det er et element av kredibilitet knyttet til begrepet: "Du blir ikke country av et telecaster-lick. Du blir ikke honky-tonk av bar-besøk hvis du går hjem kvart på 9. Du blir ikke outlaw av å følge boka dag og natt. Du må i hvert fall ha din egen ting å si ... Du blir ikke outlaw av en hatt fra Tennessee. Det blir ikke honky-tonk av klær med broderi."

Sort Blod er spilt inn i Los Angeles over et par uker, og det er lite å utsette på de amerikanske musikerene sine bidrag her, de stiller alle med solid kompetanse fra ganske så etablerte country-sammenhenger. Musikalsk sett tilbyr Sort Blod et variert spekter av countrymusikken: Rolige ballader, småfunky låter, countryblues, laidback swing/shuffle, et par låter som nærmer seg visesjangeren, og han drar også en kjappere Øystein Sunde snakke-country med "Stort sett har hun faktisk ganske rett". "Hvis jeg var bonde" er en stilig Shadows-"Apache"-aktig instrumental som minner meg mye om Steinar Karlsen sine stemningsfulle gitaralbum. Eller er det en fin balanse mellom myke steelgitarer og twangy elgitarer her, men rockefoten er ikke like tung som hos for eksempel Hellbillies, uttrykket her er litt lettere og luftigere. Sort Blod er et variert og solid album fra en artist som norske countryfans bør sjekke ut.

Vinylutgaven av Sort Blod er gjort med omtanke og er tydeligvis inspirert av LP-utgivelser fra 60-tallet som det låner en del tidstypisk layout fra, med blant annet låttitler og "stereo"-logo på forsiden, og stereo/mono avspillingsinfo på baksiden. Ganske så stilrent gjennomført, også ned til lablene. En vinylutgivelse fra en som selv har en del vinyl hjemme, det føler jeg meg ganske sikker på. Innleggsark med trykte tekster følger også med. Sort Blod er limitert til 250 eksemplarer og kan bestilles fra Lars Kolberg selv, eller Big Dipper. Den nevnte singelen "Stille fra balkongen" / "Fengsel" er også tilgjengelig begge steder.

Lars Kolberg: Sort Blod

Lars Kolberg: Sort Blod

Boktingan: Psykedelivika LP ltd 150

Vømmølsk syrerock

søndag 06. mai 2018 14:00

Boktingan: Psykedelivika Boktingan er fra Malvik ved Trondheim og har tidligere sluppet hele tre album på vinyl. Boktingen (2013), Toern E Bæst (2014) og D E No DD D Jaaa (2016) kan vel alle oppsummeres som variert rock med humoristiske tekster på trøndersk. Om du i likhet med meg ikke har hørt om bandet før så skyldes nok det at disse utgivelsene i stor grad har hatt et lokalt nedslagsfelt. Tekstene går ofte (løs) på lokale saker, store og små, og det er kanskje også en fordel å være trøndersk for å sette pris på innholdet i disse tre albumene, som til tider blir en slags hemningsløs harselas på (og med) den lokale dialekten. Psykedelivika som ble sluppet i august i fjor er imidlertid et album med bedre potensiale til å fenge et større publikum. Som tittelen antyder er dette Boktingan goes psykedelia, og det gjør de til gangs.

Humor med lokalt tilsnitt er absolutt tilstede på dette albumet også, historiene som serveres er lett absurde og tidvis ganske så morsomme, samtidig som albumet sprudler av musikalsk energi og lekelyst. Boktingan trekker også inn psykedeliske elementer på en troverdig måte, med syrete gitarsoloer, progga synther, space-metal og psych-punk riffing. Spesielt er side A godt gjennomført sånn sett, med høydepunkter som "Tante Brun har vært på besøk" og "Malvik Syrekommune". Skal vi tro Boktingan er det utvilsomt noe som er råttent i Malvik kommune: "Det synes at d syres når d styres." Det medfølgende heftet Boktingbladet dokumenterer og utbroderer historiene, som likevel forblir litt kryptiske og usammenhengende. Det er nok også meningen, selv om noen av tekstene har et visst lokalpolitisk aktivistpreg over seg.

Boktingbladet er sannsynligvis inspirert av Porcelen Tidende, avisa som var vedlagt Vømmøl Spellmannslag sitt album Vømlingen (1975), og man kan vel også si at Boktingan viderefører en musikkhumoristisk tradisjon som både Vømmøl og Knutsen og Ludvigsen satte på kartet. Det er mye "toill" i Boktingan sin hemningsløse "psykedelia" og selv om ikke all humoren treffer like godt så er Psykedelivika et godt gjennomført album, et friskt pust av musikalsk galskap. Vinylutgaven kommer i to ulike utgaver, 50 eksemplarer er presset på svart vinyl, 100 på dyp mørk lilla. Kan bestilles direkte fra Boktingan.

Boktingan: Psykedelivika

Boktingan: Psykedelivika

Nagant: A Little Cocaine 7" ltd 100

Mørk klassiker fra Lee Clayton gjenfortalt

lørdag 28. april 2018 17:00

Nagant: A Little Cocaine Ikke helt fersk, men denne 7-tommeren fra Nagant utgitt på den Trondheims-baserte labelen Blacktrees Collective i 2016 fortjener litt oppmerksomhet. A-siden er en cover av "A Little Cocaine", hentet fra Lee Clayton sitt album Naked Child (1979). Nagant gjør en fin, streit og lavmælt versjon av denne flotte låta, og lar den sørgelige historien få fokuset. Clayton er kanskje mer kjent for å ha skrevet låter for storheter som Waylon Jennings og Willie Nelson enn for sine egne album, selv om det er mye gull å finne på dem. Redaksjonen i Beat skal ha mye av æren for at jeg fikk med meg Clayton da han var på Norges-turne i 1988. De løftet fram låtskriveren Clayton som en som hadde noe å fortelle, ofte historier fra skyggesiden, som denne låten. Hans egen historie er også en med opp- og nedturer, inn og ut av outlaw country scenen. Før Clayton satset på en karriere i musikken var han pilot i det amerikanske flyvåpenet, noe omslaget på singelen her sikkert henspiller på. Her passer det også å nevne at Clayton hadde med seg norske musikere på veien i 1988, med gitarist Tore Elgarøy i spissen, og at konserten fra Cruise Café i Oslo attpåtil ble dokumentert med egen albumutgivelse, Another Night. "A Little Cocaine" er med blant de utvalgte låtene her også.

På B-siden finner vi "Voodoo Widowmaker", som viser at Nagant kan snekre gode americana-låter selv også. Akkurat hva denne låta handler om får jeg ikke helt taket på, men musikalsk sett er dette fortsatt like behersket, med en fin småmelankolsk stemning som ruller uanstrengt gjennom både vers og refreng. Så tommelen opp for Nagant som med denne singelen gir et fortjent nikk til en artist man gjerne sjekke ut albumene til, inkludert det "norske" konsertalbumet som for øvrig kan snappes opp på Discogs ganske så billig. Singelen til Nagant er presset i 100 nummererte eksemplarer på grå vinyl og kan kjøpes hos Crispin Glover Record Shop i Trondheim eller bestilles fra Blacktrees Collective v/Kato Holgersen.

Nagant: A Little Cocaine

Nagant: A Little Cocaine

Record Store Day 2018

Lørdag 21. april

torsdag 19. april 2018 18:00

Record Store Day 2018

Lørdag braker det løs igjen med Record Store Day! I utgangspunktet var dette et arrangement for å støtte de fysiske platebutikkene. Enkelte vil kanskje si at det i løpet av årene har utviklet seg til å bli en arena hvor de store plateselskapene spyr ut meningsløse utgivelser i "limiterte" opplag som er så store at de ikke selger ut på mange år, men det er ikke til å komme unna at for den store massen av vinylinteresserte så er RSD jevnt over en festlig dag. Her hjemme er Big Dipper og The Garden to gode alternativer også for de som ikke har mulighet til å stille opp fra morgenen av i disse fysiske butikkene, for begge legger ut en del av RSD-utgivelsene i nettbutikkene utover dagen på lørdag og videre i helgen. Langt fra alle RSD-utgivelser importeres på denne måten, så i enkelte tilfeller må man ty til utenlandske forhandlere. Et tips her kan være at man har litt is i magen og ikke betaler overpris på Discogs eller eBay for objekter de første dagene etter RSD.

Med stort og smått er det sannsynligvis mer enn 600 titler som slippes denne dagen, en komplett oversikt som inkluderer absolutt alle er vanskelig å finne, men her følger lenker til en del lister som i sum skulle gi et bra overblikk.

Med så mange utgivelser som slippes denne dagen skal det godt gjøres at man ikke finner noe av interesse, så her er det bare å sette opp sin egen shoppingliste og ønske seg selv happy hunting!

Av norske utgivelser er det kjekt å se at Sigrid: Don't Kill My Vibe EP som slippes på rød vinyl er ganske så profilert der ute, både BBC og NME (i lenkene over) kjører med bilder av Sigrid i sine oversikter, så denne vil nok selge unna (men opplaget er ikke oppgitt).

Årabrot sin Sinnerman 12" slippes på både farget og svart vinyl. Big Dipper lister denne allerede, ikke som en RSD-utgivelse, men den er inkludert i den svenske RSD-listen over.

Det samme gjelder Thom Hell 12-tommeren Love Is Gone.

The Boys (med Casino Steel) sitt selvtitulerte debutalbum fra 1977 slippes i 1000 eksemplarer på "Sick-On-You"-inspirert "vomit splatter vinyl". En utgivelse som bør finne veien inn i noen norske hjem.

Fremdeles bare middels bra fra Universal

Dårlige omslagsreproduksjoner og slapp kvalitetskontroll

lørdag 14. april 2018 16:00

Det er godt å se at Universal Music Norge sørger for at stadig flere norske album fra noen tiår tilbake igjen blir tilgjengelige på vinylformatet. Forrige gang jeg tok en titt på en del av disse stod det dessverre så som så til med både kvalitet og kvalitetskontroll, med høydare som at baksiden av omslaget på debutalbumet til TNT knapt var til å kjenne igjen og at Åge Aleksandersen hadde falt ut fra krediteringen på baksiden av omslaget til Takk Te Dokk. Fem år har gått siden den gang, det er på tide med en titt på noen av de nyere nyutgivelsene fra Universal.

Jan Erik Vold / Kåre Virud / Telemark Blueslag: Stein Regn (1981)

Pressingen til denne nyutgivelsen er strøken, den både ser flott ut og spiller uten nevneverdig bakgrunnsstøy. Sammenligner man lydkvaliteten med originalutgivelsen hører man imidlertid raskt at det er en viss forskjell mellom originalen og nyutgivelsen. Det virker som man har gjort lyden litt tightere i bassen, strammet opp basstrommelyden, mens gitarene er mer fremtredende, sannsynligvis fordi diskanten har fått et lite løft. Dette gjør at lyden generelt sett høres litt friskere ut ut, men det går dessverre på bekostning av den naturlige klangen til instrumentene og vokalen, som begge har mistet litt av den fysiske framtoningen. Det er mer luft rundt gitartonene på originalen og både de og vokal trer mer naturlig fram og posisjonerer seg bedre i lydbildet, mens de plasserer seg mer flatt i front på nyutgivelsen. Jeg vil anta at det ikke er noen stor forskjell på lyden slik den framstår på denne nyutgivelsen og den du finner på CD-utgivelsen av albumet som kom i 2016, og jeg foretrekker uten tvil originalutgivelsen. 

Når det gjelder gjengivelsen av omslaget ser vi samme tendens som tidligere fra Universal, reproduksjonene er ikke spesielt bra gjennomført. Tegneserien på framsiden er gjengitt med litt grovere detaljer og er noe mørkere, samtidig som fargene er justert litt opp. Ved en direkte sammenligning er førsteinntrykket at omslaget på nyutgivelsen har sterkere farger og skarpere streker, men ser vi nærmere etter er det likevel mer informasjon å finne i originalen. Dette er lett å vise om vi sammenligner bildene på baksiden av omslaget, og nedenfor er et utsnitt som eksempel. Bilder fra originalutgivelsen er plassert øverst.

Nyutgivelsen kommer med et trykt innercover med tekster, noe jeg er usikker på om originalutgivelsen hadde, det følger i hvert fall ikke med mitt originale eksemplar. Det er i så fall en fin bonus, og gjør at denne nyutgivelsen kryper seg opp til midt på treet totalt sett.

Stein Regn detalj 2

     

Backstreet Girls: Mental Shakedown (1986)

Igjen er pressingen strøken, og når det gjelder lydkvaliteten er det mindre forskjell her mellom originalutgivelsen på Medicine fra 1986 og nyutgivelsen til Universal fra i fjor. Lyden høres litt mer kontrollert ut på nyutgivelsen, som om man har filt bort litt av de røffe kantene. Dette kan komme av at nyutgivelsen har et merkbart lavere volum, samtidig som diskanten også her har fått et ørlite løft. Kanskje er det denne kombinasjonen som gjør at det spisser seg lettere til der oppe når man skrur skikkelig opp, i forhold til originalen. Det lavere volumet på nyutgivelsen skaper også et inntrykk av at den har litt mindre dynamikk, originalen høres sånn sett litt mer rock'n'roll ut. Utgivelsen fra Mercury i 1989 av dette albumet ligger nærmere opp til Medicine-pressingen lydmessig, også den har ørlite mindre volum enn førstepressen, men fremdeles mer enn nyutgivelsen fra Universal. Antakeligvis har digital teknologi vært benyttet i deler av produksjonen av dette albumet, det synes ikke å være noen utpreget analog produksjon klangmessig. Dette er kanskje noe av årsaken til at nyutgivelsen alt i alt står seg helt OK ved en lydmessig sammenligning med de to 80-talls pressingene, selv om den ikke når helt opp på grunn av det lavere volumet.

Reproduksjonen av omslaget er igjen bare middels bra. Dette illustreres best ved å se på baksiden av omslaget. Medicine og Mercury utgivelsene er også her ganske like kvalitetsmessig, på begge disse er det mulig å identifisere bandnavnene på t-skjortene brødrene Baarli har på seg, mens det på nyutgivelsen til Universal skal godt gjøres å se at det dreier seg om The Who og Sex Pistols. Reproduksjonen her er langt mer grovkornet og pikslete, og dermed havner også denne nyutgivelsen fra Universal midt på treet totalt sett. På bildene nedenfor har vi Mercury til venstre, Universal til høyre.

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 1

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 2

     

Backstreet Girls: Boogie Till You Puke (1988)

Nok en strøken pressing, så det er altså ikke her utfordringene til Universal ligger. En sammenligning av lydkvaliteten med originalutgivelsen fra 1988 gir noenlunde samme inntrykk som for Mental Shakedown. Her er imidlertid volumforskjellen enda større, noe som gir nyutgivelsen et litt puslete inntrykk ved en direkte sammenligning. Volumet på nyutgivelsen er faktisk såpass lavt at det sannsynligvis vil gå utover dynamikken ved avspilling på et noenlunde bra stereoanlegg. Hvorfor er volumet satt så lavt? Vel, en mulig årsak er at det overraskende nok er 12 spor på nyutgivelsen, mens originalen hadde 10. Den opprinnelige CD-utgivelsen hadde også 12 spor, og det er da disse to ekstra sporene herfra vi finner som "bonusmateriale": "Tougher Than The Train" og "Boys In The City". Merkelig nok er det ingen dokumentasjon av disse to låtene på nyutgivelsen, både baksiden på omslaget og lablene lister samme sporliste som originalutgivelsen. Dermed blir det nærliggende å tro at Universal rett og slett har sendt CD-mastreren til vinylpresseriet. I så fall er ikke det spesielt overraskende, det er vel heller en indikasjon på at mine tidligere mistanker om at Universal benytter CD-mastere til i hvert fall enkelte av sine nyutgivelser på vinyl, var berettigede. Alt tyder i hvert fall på at de har gjort det her.

Å produsere egne tilpassede vinylmastere er noe mange andre aktører gjør, med gode resultater. I eliteklassen her finner vi amerikanske Analogue Productions og gode, gamle Mobile Fidelity Sound Lab, men også for eksempel hjemlige Round 2 mastrer spesielt for sine vinylutgivelser. At det har noe for seg er det liten tvil om. Vi kan imidlertid la tvilen komme Universal til gode her, og anta at den benyttede masteren (CD-master eller ikke) i dette tilfellet var så god som den kunne bli, den opprinnelige produksjonen tatt i betraktning. Originalutgivelsen har rett under 20 minutter musikk på hver side, noe som er bortimot optimalt i forhold til vinylmediet. Presser man vesentlig mye mer musikk inn vil det begynne å gå utover lydkvaliteten, fordi man da enten må la rillene gå lenger innover mot labelen eller legge rillene tettere, noe som igjen innebærer at man må justere ned bass/dynamikk/volum. Åpningslåten på side B, "Gypo", er med sine 6 minutter den lengste på den originale utgivelsen. Den er her flyttet over som siste låt på side A, som da får en total spilletid på 26 minutter. Det er såpass mye at det uten tvil ikke gir optimale forhold for god lyd. Dermed starter også side B med det som er låt nummer 2 på side B på originalen, og de to siste låtene fra CD-utgivelsen legges til på slutten, slik at total spilletid for side B blir litt over 20 minutter.

Det synes innlysende at en mer fornuftig måte å legge til de to låtene på ville vært å bruke en av hver som siste låt på hver side. Da hadde spilletiden blitt rundt 23 minutter for hver side, og ikke minst så hadde den opprinnelige sporlisten vært mer i samsvar med omslag og label. Slik det har blitt gjort nå så kan man mistenke at CD-masteren i vanvare har blitt sendt til vinyltrykkeriet og at de der bare har fordelt 6 spor på hver side i den rekkefølgen de lå på masteren. Sannsynligvis har omslagene også blitt produsert før man ble klar over dette, for det finnes jo ingen rasjonell grunn til å inkludere spor som ikke står nevnt verken på omslag eller label. Eller kanskje Universal rett og slett ikke har oppdaget disse "bonussporene" ennå ...?

Jeg vil bli svært overrasket om Baarli & Co. har sagt OK til at låtrekkefølgen brytes opp på denne måten på nyutgivelsen, ved at de opprinnelige A- og B-sidene nå er rotet til. Sannsynligvis brukte de i sin tid litt tid på å sette sammen en ønsket sekvens av låtene på de to LP-sidene. Og hvis det mot formodning nå var en bevisst handling å utvide dette til 6 spor på hver side av nyutgivelsen så må man jo kunne forvente at man også opplyser om dette på omslaget, og opplyser om hvilke spor man finner hvor. Slik det er nå så må man gå til andre kilder for i det hele tatt å finne ut hva slags spor det dreier seg om.

Reproduksjonen av omslaget er heller ikke her optimal, bildene er også her litt mer grovkornede enn originalen. Bildene her er imidlertid ikke så detaljrike i utgangspunktet, så i dette tilfellet betyr det vel ikke så mye fra eller til. Reproduksjonen av innercoveret (som ikke har noen bilder) holder bra kvalitet. Det hjelper likevel ikke når volumet har blitt så lavt og man har gjort noe så utilgivelig som å rote til den opprinnelige låtrekkefølgen på vinylsidene uten noen form for dokumentasjon. Men er det ikke bra med bonuslåter da? Well, not like this. Disse låtene burde heller kommet som en bonus 7", hvis man først ønsket å ta dem med.

     

Skjerpings, Universal!

Vi kan velge å se på kvalitetsvurderingen av Universal sine nyutgivelser på vinyl ut fra fire vinklinger. Den første er den tekniske pressekvaliteten på selve vinylplatene. Her er det ikke noe spesielt å utsette på Universal sine nyutgivelser. Det neste er lydkvaliteten målt opp mot originalutgivelsene. Her når Universal sine nyutgivelser bare unntaksvis opp, men siden dette blir subjektive vurderinger kan vi velge å legge mindre vekt på dette her. Det tredje er reproduksjonene av omslagene, og her har Universal nesten uten unntak lagt seg på et kvalitetsnivå som er for dårlig. Dette er det lett å dokumentere. Punkt fire er den generelle kvalitetskontrollen, som glipper fatalt innimellom, jf. TNT, Lirekassa og nå Boogie Till You Puke.

På den ene siden er det prisverdig at Universal tar seg bryet med disse utgivelsene, som garantert ikke gir særlig med penger i kassa. Å gi ut vinyl i Norge er med få unntak ideelt arbeid, som i beste fall bare går rundt økonomisk sett. Det er derfor litt merkelig at Universal ikke legger litt mer av sjela si i disse nyutgivelsene, når de først bruker tid og krefter på dette. Universal forvalter en svært stor del av den norske musikkarven, og jeg er sikker på at det er mange dyktige og engasjerte medarbeidere innenfor veggene der. Så hvorfor blir ikke disse nyutgivelsene på vinyl bedre?

Det å foreta mastringer tilpasset vinylmediet vil medføre en økt kostnad (som jeg føler meg sikker på at mange vinylkjøpere gjerne betaler for), men å gjøre reproduksjonene av omslagene bedre kan neppe tilføre regnskapet de store utgiftene. Det aller viktigste vil imidlertid være å heve kvalitetskontrollen et par hakk for å forhindre at de store glippene vi har sett eksempler på inntreffer. Hvis ikke Universal klarer å skjerpe seg her, vil det inntil videre være å foretrekke at de heller lisensierer ut nyutgivelser på vinyl til dedikerte labler som gjør det meste bedre.

Samleobjekter likevel?

Jeg vet ikke hvor store opplagene på Universal sine nyutgivelser på vinyl er, men 500 eksemplarer er nevnt for  enkelte av dem, på Discogs og andre steder. Stemmer det så vil paradoksalt nok enkelte av disse nær sagt middelmådige nyutgivelsene raskt bli større samleobjekter enn originalutgivelsene. Prisene på noen av dem har allerede skutt fart på bruktmarkedet.

Ingen informasjon å finne på Universal sine nettsider

Og helt til slutt: Hvorfor finnes det ikke noen dokumentasjon av nyutgivelsene av norske album som Universal står bak på deres nettsider? Nå får man for så vidt "ingen treff" uansett hva man søker etter på Universal Music Norge sine nettsider, og slik har det vært en stund. Heller ikke dette er spesielt imponerende fra norges største plateselskap.

Universal: Backstreet Girls? Aldri hørt om!

Gåte: Iselilja LP ltd 300

Andrealbumet endelig på vinyl

fredag 06. april 2018 19:00

Gåte: Iselilja Gåte sitt album nummer to har nå endelig kommet på vinylformatet. Debutalbumet Jygri fra 2002 ble utgitt på vinyl av Panorama Records i 2008, og det er også de som står bak vinylutgaven av Iselilja, opprinnelig utgitt i 2004. Gåte sin karriere tok av med rekordfart med Jygri, som både gikk rett inn på toppen av VG-lista og gav bandet en Spellemannpris. Alt dette var fullt fortjent, det er ikke ofte vi ser band stille på startstreken med et så stilsikkert, originalt og lett gjenkjennelig uttrykk. De blander norsk folkemusikk med rock etter egen oppskrift, hvor blant annet elektronika-, goth- og metal-elementer er med i vel avveide doser. På sitt beste balanserer de det vakre og melodiske med et intenst driv, der rikt varierte og tildels intrikate arrangementer spiller den vakre stemmen til Gunnhild Sundli opp mot det gnistrende gitarspillet til Magnus Børmark. Av og til pakker de såpass mye inn i lydbildet at det blir litt trangt om plassen, og dette gjør at Gåte tidvis kan være en litt intens lytteopplevelse, men også denne litt tøylesløse energien er en del av det som kjennetegner bandet.

Om Iselilja er et bedre album enn Jygri er det nok delte meninger om, men at det er en bunnsolid oppfølger er det liten tvil om. Med disse to albumene skrev Gåte seg inn i norsk rockhistorie, to album som også med rette kan kalles nasjonale folkrock-klassikere. Flere album ble det ikke fra Gåte, i januar 2006 var det slutt, bandet ble oppløst. Gledelig er det at de i disse dager har gjenoppstått, og vil bli å se på en del festivalscener til sommeren. De er også ute med EP-en Attersyn, utgitt på vinyl av Drabant Music, presset i 750 eksemplarer på transparent vinyl med svart splatter.

Panorama Records sine vinylutgivelser holder alltid høy kvalitet, og slik er det også med Iselilja, som for anledningen har fått et annet omslag enn den opprinnelige CD-utgaven. Tekstene er trykket inne i utbrettsomslaget, hvor vi i et plastforet innercover finner en strøken pressing på oransje transparent vinyl. Denne fargede varianten er presset i 300 eksemplarer, i tillegg finnes det en mindre limitert på svart vinyl. Begge varianter kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama. Et nytt opplag av Jygri er for øvrig også rett rundt hjørnet fra Panorama, denne gangen blir det 300 eksemplarer på transparent vinyl.

Gåte: Iselilja

Gåte: Iselilja

Nitty Gritty 45RPM adaptor + Vac-Sweep

søndag 01. april 2018 16:28

Min Nitty Gritty platevaskemaskin har tatt kvelden etter 10 års tjeneste, så jeg trenger ikke dette nylig innkjøpte tilleggsutstyret, som fremdeles er forseglet. Selges samlet for kr. 300 inkludert porto. Send meg en melding om du er interessert.

Nitty Gritty 45RPM adaptor + Vac-Sweep

The Hollywood Brats: Sick On You 2xCD+bok

Livlige tilbakeblikk fra Andrew Matheson

fredag 30. mars 2018 13:00

Andrew Matheson sin bok Sick On You forteller "The Disastrous Story of the Hollywood Brats". Pocketutgaven kom i 2016, og samme år satte Cherry Red sammen den ledsagende og definitive Hollywood Brats samleren, en 2xCD med samme tittel som boka. Norske Stein Groven alias Casino Steel (vi kan lese hvordan han endte opp med det artistnavnet i boka) er en sentral aktør i en tilsynelatende endeløs rekke av fatale veivalg i historien til dette bandet som kunne, og burde, fått en større plass i rockhistorien enn den de endte opp med. Matheson har et vell av morsomme anekdoter å komme med, sammen med et like stort utvalg av svært så subjektive karakteristikker av andre artister, band og bransjefolk som han støter på mens han og Steel forsøker å stable bandet på beina og komme seg opp og fram. Hans betraktninger av andre er sylskarpe, overdrevne og hoverende, men alltid med et snev av sannhet, og når selvironien aldri er langt unna blir det morsomt selv når han maltrakterer mine egne favoritter. Boka gir også et levende innblikk i hvordan musikkbransjen artet seg i London på første halvdel av 70-tallet, fortalt av en som hadde en fot innenfor, men som aldri kom seg helt inn døra.

The Hollywood Brats fikk omsider en kontrakt som førte til at de fikk bra med tid i et godt studio til å spille inn det som skulle bli debutalbumet, men produksjonsselskapet de hadde kontrakt med viste seg å være av det mer shady slaget, som heller ikke hadde kontakter nok i bransjen til å få albumet gitt ut. Så selv om albumet var ferdig i 1973, så det ikke dagens lys før Steel tok med opptakene til Norge og fikk en velvillig Audun Tylden til å gi det ut på Mercury i Norge/Skandinavia i 1976. Albumet ble da lansert som Andrew Matheson & The Brats: Grown Up Wrong, og solgte etter sigende hele 563 eksemplarer. Det er et album som står seg godt målt opp mot for eksempel New York Dolls sitt debutalbum, som bandet selv selvfølgelig sammelignet seg med i 1973. At The Hollywood Brats bør regnes med blant protopunk bandene er det liten tvil om, og deres mest kjente låt i den sammenhengen er utvilsomt "Sick On You", som da også har blitt tildelt mye kred i den retning i ettertid. Volum 3 av Soul Jazz Records sine pre-punk samlere har for eksempel fått tittelen Punk 45: Sick On You! One Way Spit! After The Love & Before The Revolution - Proto-Punk 1969-76, og låta har også blitt inkludert i flere lignende samleutgivelser.

Alle av The Hollywood Brats sine vinylutgivelser er vanskelige og kostbare å oppdrive i dag, så denne Sick On You 2xCD-en blir et svært godt alternativ, som også inkluderer en god del outtakes og et livekutt fra 1973. Jeg kan vel egentlig ikke få anbefalt denne boka nok, sammen med CD-samleren er dette en komplett rock'n'roll pakke som alle norske rockinteresserte burde skaffe seg.

The Hollywood Brats: Sick On You