Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Ohmwork: Alyssa Drone 2xLP

Hardtsvingende konsept-dobbeltalbum

fredag 10. november 2017 18:00

Ohmwork: Alyssa Drone Hardrock-gruppa Ohmwork fra Tromsø er ute med sitt tredje album, og denne gangen slår de likegodt til med et konseptalbum i dobbelt-LP format. Musikalsk har de finslipt sablene som for så vidt var skarpe så det holdt på Shadowtech fra 2015, for Ohmwork må være en av landets tighteste powertrioer. Samspillet mellom de tre sitter som et skudd gjennom hele albumet. Det gjorde det så absolutt på Shadowtech også, men produksjonen her har fått et løft mot et lydbilde som er både bredere og fetere. Behersket bruk av mellotron tilfører stemninger som utvider egenskapene til trioformatet på en svært vellykket måte, i en mer orkestral retning.

Samtidig er det ikke tvil om at en hovedessensen her er drivet i de gode riffene. De kan være seige og tunge, kjappe og framoverlente, enkle og nærmest bluesbaserte eller nærme seg mer teknisk progmetal. Trommelyden er punchy og akkurat passe ladet med pyroteknisk energi, og følger bass/tromme-samspillet som en skygge. Gitarsoloer er selvfølgelig obligatorisk, og de finner en upåklagelig balanse mellom det akrobatiske og melodiske, med en gitarlyd som sikkert mange gitarister kunne ønske seg. Som tidligere er det nok vokalen som er det svake leddet her, den strekker seg kanskje litt utenfor komfortsonen enkelte steder.

Konseptalbumet har gjenvunnet noe av sin status etter å ha blitt latterliggjort av musikkjournalister på slutten av 70-tallet som virkelighetsfjern stormannsgalskap. Selv har jeg alltid likt både doble LP-er og konseptalbum, og sier gjerne ja-takk til begge deler på en gang. Ohmwork har gått for en episk historie, en kosmisk kamp mellom det gode og det onde. Her representert ved Alyssa ("protector of the realm and keeper of the faith", og Shadow ("once a man, now turned into an evil entity with a great empire on the rise"). Litt tegneserieaktig, et inntrykk som også forsterkes av omslaget. Historien broderes ut inne i utbrettsomslaget hvor tekstene er trykket og supplert med nøkkelhendelser.

Men det er nok i første rekke rekke den gnistrende hardrocken i rillene dette albumet vil bli husket for. Har du sansen for hardrock fra 80-tallet, eller metal før sjangeren utviklet seg i mer ekstreme retninger, vil du storkose deg med gitarriffene, soloene, samspillet og lydproduksjonen her. Ballader er det ikke mange av, det venter de med til den avsluttende "Requiem of the Fallen", med vers og refreng som nærmer seg en Return type powerballade. Et fint punktum. Det vil si, det slutter ikke med det på vinylutgaven, side 4 inneholder 2 bonusspor, en fullversjon av tittelkuttet og en radiomiks av "Requiem of the Fallen", som forhåpentligvis vil bli gitt spilletid på aktuelle radiokanaler.

Alyssa Drone er første LP-utgivelse på den nye Tromsø-labelen Rob Mules Records. Kvaliteten her lover bra for kommende utgivelser, utbrettsomslaget kommer med kvalitetstrykk på tykk papp og vinylpressingene er strøkne. Kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Ohmwork: Alyssa Drone

Ohmwork: Alyssa Drone

Kankadogg: Glitra Sleipa LP ltd 250

Reise i stemningslandskap

fredag 03. november 2017 17:00

Kankadogg: Glitra Sleipa Bortsett fra at det står Kankadogg: Glitra Sleipa på ryggen av omslaget så er det ikke mye informasjon å finne på denne vinylutgivelsen. Faktisk ingenting, hvis du da ikke kan tolke det som ser ut som kinesiske tegn på inneromslaget. Kankadogg høres ut som et tulleord, mens Glitra og Sleipa er navnet på to norske elver. Låttitler finnes ikke, og lablene sier heller ikke noe om hva som er side A og B. Dette kan man kanskje gjette seg til ut fra gravering i vinylmatrisen, men det virker som om Kankadogg vil at lytteren her skal stille med minst mulig forhåndsinnstillinger. Det farge- og fantasirike omslaget gir kanskje inntrykk av at dette må være psykedelisk-inspirert musikk, men det stemmer bare delvis. De som kjøper albumet og forventer doom-sludge-space-rock i rillene får seg nok en overraskelse.

I tillegg til åpne ører bør man også stille med en viss tålmodighet, for selv om enkelte av de instrumentale låtene er energiske og har litt tempo, så males det meste sakte fram på lerretet. Bassen leter seg fram til få men velvalgte toner, lander sammen med gitaren for å skape uvante akkorder som blir hengende i lufta. Andre steder blir gitaren hengende fast enkle mønstre som gjentas. Blåseinstrument og keyboards smyger seg fram mot vage melodier, det samme gjør en bluesy slidegitar. Synth/keyboards varierer mellom til tider å dominere lydbildet med boblende og speisa lyder og å legge seg i bakgrunnen med mer ambiente sprak/støy-effekter. Noen streifer forbi og glir bort, andre treffer lytteren mer direkte, men det meste her heller mot det kontemplative og poetiske.

På et tidspunkt hører vi noen klagende glissando-toner, men stort sett drar stemingen mot det lyse. Eller kanskje mot det grålyse, demring eller skumring. Ikke lystig, men heller ikke preget av nordisk melankoli. Stemningen er stort sett nøytral i forhold til disse parametrene, men samtidig veldig tilstedeværende. Deler her kan utvilsomt egne seg som filmmusikk, men fungerer også fint på egenhånd.

Gitarspillet drar litt i jazzretning. Det gjør vel egentlig trommespillet også, og sammen med bassen setter dette en løs ramme som resten av tonene, akkordene og lydene beveger seg temmelig fritt inne i. Gitaren har en behagelig klang med varm vreng og er det instrumentet som nærmer seg førersetet oftest, men det virker som om musikerne heller vil ta skrittene sammen, og takt for takt bygge seg framover som et lag. Nå er neppe låtkonstruksjonene improvisert direkte til rillene her, men man får følelsen av at musikken glir uanstrengt framover nærmest av seg selv, som vannet flyter i en elv, for å benytte et bilde som tittelen innbyr til. Og det er mulig at det er den elveinspirerte tittelen som gjør at jeg føler at musikken formidler behagelige bilder av rolig natur, uten at det blir romantiserende. Visjonen for Glitra Sleipa var å lage en reise i et stemningslandskap. Det har de lykkes godt med, dette er et originalt og slitesterkt album som jeg gjerne kommer tilbake til.

Glitra Sleipa er presset i 250 eksemplarer og kan bestilles fra Big Dipper eller direkte fra Kankadogg.

Kankadogg: Glitra Sleipa

Kankadogg: Glitra Sleipa

Jolly Cobra: Chromium Hawk 12" EP ltd 248

Fengende 70-talls inspirert hardrock

lørdag 28. oktober 2017 11:00

Jolly Cobra: Chromium Hawk Jolly Cobra fra Oslo finslipte sin stoner/grunge-inspirerte hard/tung-rock i noen år før debutalbumet Tres Cobras så dagens lys for et par år siden. I dag slippes oppfølgeren, en EP med tittel Chromium Hawk, og som seg hør og bør for rock av denne typen så er også denne tilgjengelig på vinylformatet. Tres Cobras sine 10 låter klokker inn på litt over 35 minutter, mens Chromium Hawk sine 6 låter runder halvtimen, så denne gangen tar de seg litt bedre tid. I denne sjangeren betyr det gjerne mer tid til fet riffing og ditto gitarsoloer, pluss at låtene selvfølgelig får litt mer tid til å synke inn. Nå går akkurat det rimelig kjapt uansett, for Jolly Cobra sine gitarhunder har snust seg fram til noen godsaker av riff her.

Dead Man's Hand er et godt eksempel på at det enkleste ofte er det beste. Melodien er nesten ikke en melodi, men noen velvalgte fraser over et par-tre like velvalgte toner, som legger seg over et gitarriff med DNA-avtrykk tilbake til rockens utgangspunkt. Skulle bare mangle at låta ikke fader ut med Status Quo type bluesrock-riffing, som de gjerne kunne dratt ut lenger for min del, men uansett en steintøff låt. Jeg synes heller ikke det er vanskelig å høre påvirkningen fra Black Sabbath her og der, både i komposisjoner, lydproduksjon og Ozzy sin vokalstil. Jeg ser at senere grunge/stoner-band som Kyuss og Soundgarden også nevnes som inspirasjonskilder for Jolly Cobra, men Sabbath er uomtvistelig et slags ground zero som de i likhet med mange andre kan spores tilbake til. Desert Storm er et godt eksempel på akkurat det. Ellers så står ikke låtene her noe tilbake for det for eksempel Spidergawd kommer opp med, som vel må regnes for å være en norsk musikalsk slektning. Liker du Spidergawd bør du finne mye å like i Jolly Cobra. De gjør det meste litt enklere, har en mer 70-talls retro analog lydproduksjon som er mindre mettet, men også mer oversiktlig.

På den avsluttende Chromium Hawk - Part II slår de av gitarforsterkerne, pakker ned fuzzpedalene og drar et all-synth postludium, som gjør at man kan forsvare å hekte psykedelia-taggen på denne utgivelsen. Hele fire av bandmedlemmene trakterer analoge synthesizere, men på resten av låtene høres dette mer som ganske lett space-krydder mellom og rundt de kule gitar-riffene som Chromium Hawk tilbyr en solid dose av.

12-tommeren er utgitt på Kung Fu Ninja Records, spinner på 45RPM, er limitert til 248 eksemplarer og har fått et stilig omslag med matchende labeldesign. Kan (sannsynligvis etter hvert) bestilles fra Big Dipper, Tiger eller The Garden. Debutalbumet Tres Cobras er for øvrig også fremdeles tilgjengelig, presset i 250 eksemplarer, og kan med fordel snappes opp nå.

Jolly Cobra: Chromium Hawk

Jolly Cobra: Chromium Hawk

Ole-Andreas Sandvik / Lars Lillo-Stenberg: Parkanlegg Levangsheia EP ltd 200

People's Front of Levangsheia med velrettet vinylspark

fredag 08. september 2017 20:00

Parkanlegg Levangsheia EP I Kragerø ble nylig et større naturområde på Levangsheia som aktivt brukes av skole, barnehage og lokalbefolkning solgt til det privat selskapet Kragerø Resort. "Da salget blei vedtatt i mai, hadde det gått én virkedag siden søknaden om kjøpet blei journalført hos kommunen. Spørsmål om fraværende åpenhet og involvering av lokalbefolkning, om mangler ved rådmannens ordknappe og lite opplysende saksframstilling og om hvorfor det var så bråhast med behandlinga, har i etterkant blitt avfeid som 'misforståelser' av [ordfører] Blikra." Dette kan vi lese i innlegget som følger med Parkanlegg Levangsheia EP.

Et viktig prinsipp i et demokrati er at de som berøres av et vedtak skal ha innsyn i og gis mulighet til å delta i prosessen som ligger til grunn for vedtaket. At lokalpolitikere tar snarveier i forhold til saksbehandling er dessverre ikke så uvanlig, for eksempel ved hjelp av korte høringsfrister kombinert med underkommunisert saksframlegging. I følge Mats Erik Mattson og PFL Records (People's Front of Levangsheia) som står bak denne utgivelsen er denne saken fra Kragerø kommune et eksempel på nettopp dette. Typisk høyrepolitikk sier du? Rødt sitter med hele 6 representanter i Kragerø kommunestyre, og styrer sammen med Ap, MDG og SV. At Ap ikke alltid har demokratiske prinsipper øverst på blokka når de skal få gjennom politiske saker på lokalplan, overrasker ikke meg, men det kan virke som om spesielt Rødt har et lite forklaringsproblem her.

Uavhengig av politisk ståsted så kan man forstå den lokale kritikken mot å gjøre om et aktivt brukt naturområde til spa-hoteller, golfbaner og konferansesentre. Parkanlegg høres kanskje litt bedre ut, men det er uansett snakk om kommersialisering av et tidligere friområde. Slik jeg forstår det så er det fremdeles håp om at man kan påvirke kommunale reguleringsplaner for det aktuelle området. Alle som har bidratt til Parkanlegg Levangsheia EP har stilt opp vederlagsfritt, overskuddet går til Naturvernforbundet i Kragerø, og da kanskje videre til en eventuell kartlegging av naturverdier på den solgte eiendommen. 

Å kalle dette en EP er vel ikke helt korrekt, men Parkanlegg Levangsheia single høres ikke like bra ut og såpass kunstnerisk frihet kan man godt ta seg. På side A finner vi Ole-Andreas Sandvik sin låt "Heia Levangsheia", hvor han etter sigende debuterer som rapper. Her oppsummerer han saken og setter inn noen velrettede og passe harde spark. Et sommerslapt og repeterende rytmespor supplert av enkle basstoner og noen lett skrudde keyboardtoner gir vokalen hovedfokuset. Rap egner seg godt til å formidle budskap av denne typen, og Sandvik gjør dette bra.

På side B finner vi Lars Lillo-Stenberg med "Parkanlegg her", en låt som passer som i hånd i hanske i denne sammenhengen, fra deLillos sitt tredje album, Hjernen er alene (1989). Denne låta har absolutt potensiale til aktivistbruk, blant annet så åpner den Norske utslipp; Støtteplaten for Bellona (1988), hvor den først dukket opp. Men det er ikke en gammel versjon vi finner her, Lars Lillo-Stenberg spilte den inn på nytt for anledningen i sommer. Det har han gjort på enkelt vis, gjort i et hjemmestudie akkompagnert av bare et flygel, i tillegg til at noen enkle synth-toner fargelegger litt mot slutten. En fin versjon av en bra deLillos låt, og tommelen opp til Lars Lillo-Stenberg for at han stiller opp på en lokal utgivelse av dette slaget. 

Parkanlegg Levangsheia EP er nummerert i 200 eksemplarer og kommer med et innlegg som forklarer bakgrunnen for utgivelsen. Omslaget er håndlagd og på forsiden ser vi noe som kan minne om et Theodor Kittelsen-troll som har bukka under som følge av utbyggingspresset, et stilig svart/hvitt/rødt trykk designet av Loco Mosquito. Selve singelen kommer med hvite labler. Utgivelsen kan bestilles direkte fra PFL Records, eller kjøpes over disk i Oslo (Cappelens Forslag og Schous Bøker), Tromsø (Backbeat) og i Kragerø (Bob Salong og Landhandelen i Storgata). Støtt en god sak og skaff deg en eksklusiv og lekker liten vinylutgivelse, men vær kjapp, den røde lampa blinker nok allerede hos en del samlere.

Parkanlegg Levangsheia EP

Parkanlegg Levangsheia EP

Lik: Kjetteri 12" ltd 300

Fengende skrik

fredag 18. august 2017 18:00

Lik: Kjetteri

Lik fra Haugesund kom i fjor med sitt debut-album Kjetteri. Med en spilletid på litt over 25 minutter blir vel dette for et mini-album å regne, eller en velfylt EP. Det er ikke alltid like lett å høre at de synger på dialekt når vokalen svartner (og det hadde vært kjekt med et tekstark, men det følger ikke med), men vokalen drar ikke den veien hele tiden. De er ikke de første til å blande "vanlig" sang med ekstrem-metal stemmebruk, men de gjør dette bra. Låtene blander det mørk-melodiske og skrikende aggressive, uten at det blir sprekker i sømmene. Bandet beskriver seg selv som blackened hardcore, en fin oppsummering, men de har flere musikalske ingredienser å by på også.

De fleste låtene har et slags emo-drag over seg, og plasserer seg i nærheten av det som kalles screamo (med fare for at jeg her begir meg inn på sjangerglattisen). I partiene med "vanlig" vokal drar både den og gitarene mot det dystre, mot en offensiv variant av melankolien som kjennetegner en del instrumental post-rock. Disse litt roligere partiene har i seg litt ulike stemninger. Jeg hører spor av mørk og kjølig synth-pop i "Denver, CO", et Kaizers-aktig rock-refreng i "Forakt", mens indiepop-estetikken sniker seg inn i "Vade Retro Satanas". Den avsluttende "Vade Retro Satanas (Darkhan Remix)" blir et slags gimmick postludium, en Casio-synth blip-blop remake snarere enn remiks. Artig, men jeg blir mer sliten i ørene etter 10 sekunder av den enn av alle de andre låtene til sammen. De er alle solide, fra et band som blander god melodisk teft med svart intensitet. Tar gjerne en lytt til jeg.

Kjetteri er gitt ut på svart vinyl på labelen The Mind Is Everything Records, pent presset i 300 eksemplarer (eller 319 i følge Discogs). Kan bestilles fra The Garden eller direkte fra Lik.

Lik: Kjetteri

Lik: Kjetteri

Diverse artister: Bærre På Jævel Vol. 2 LP ltd 400

Nordnorsk Pønk 1981-1997

torsdag 06. juli 2017 17:00

Diverse artister: Bærre På Jævel Vol. 2 Tore Stemland og Robert Dyrnes har gjort et nytt dykk ned i de nordnorske punkarkivene og er tilbake med volum 2 av samleutgivelsen Bærre På Jævel. Volum 1 kom i 2014 og dekket årene 1980-1983, mens denne strekker seg et godt stykke lenger fram i tid. Som den første så byr også denne på mye moro. Om ikke alt her er pur punk, så er en fellesnevner i holdning kanskje tydeligere. En samler som omfavner både rå demo-opptak og spor som er spilt inn under mer profesjonelle forhold må nødvendigvis sprike, og her kreves det rask omstilling fra spor til spor både med tanke på innhold og lydkvalitet. Rent musikalsk så treffer Ræva Rockers (Sandnessjøen) og Farout Fishing (Målselv) meg mest umiddelbart (kanskje fordi jeg har disse utgivelsene i samlinga fra før), mens jeg lo mest av Wægg (Bodø). Deres Silda i Hopen er en passe absurd miks av nordnorsk humor og festpunk. Kanskje finner du din favoritt blant de andre her: Per Ivars Orkester (Tromsø), 666 (Tromsø), Revoltage (Vadsø/Berlevåg), Skjit-Lars (Bodø), Barn Av Regnbuen (Harstad), Slog (Svolvær), Spønk (Vadsø), PLX 15 (Bodø), Diddy Wah Diddy (Tromsø), Norzink (Hammerfest), Ariske Maur (Hamarøy), Bollox (Vardø), Politisk Avfall (Bodø), Terror For Jesus (Bodø) og Panicaragua (Mo i Rana). Et informativt hefte gir deg en kjapp introduksjon til alle disse.

Totalt 400 eksemplarer er presset av denne utgivelsen, i tre ulike farger: 200 på svart vinyl, 100 på gul transparent vinyl, og 100 på grønn transparent vinyl med svart splatter. Svart vinyl kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger. Det er mulig den gule fremdeles kan bestilles fra Bukta/Backbeat/Dyrnes i Tromsø. Også verdt å nevne er det flotte omslaget som tydelig er inspirert av The Clash sin Give 'em Enough Rope, og da spesielt baksiden (se det nederste bildet).

Bærre På Jævel Vol. 2

Bærre På Jævel Vol. 2

Bærre På Jævel Vol. 2 vs. Clash

A Good Hiding: Come Get Some 10" EP ltd 500

Utilslørt, spenstig og fengende

fredag 28. april 2017 19:30

A Good Hiding: Come Get Some Come Get Some er EP nummer to fra Oslo-bandet A Good Hiding, og oppfølgeren til debut-EP-en Ridin' My Pony fra 2012. De fire låtene her har en tørr, direkte no-nonsense produksjon, og man får inntrykk av et band som har gått i studio og gjort låtene mer eller mindre slik de kan høres ut live, med lyden godt skrudd sammen vel å merke. A Good Hiding er utvilsomt et samspilt band, med god kontroll på en samling av drivende og litt odde riff som vrir litt både på det rytmiske og melodiske. Stilmessig er det en slags punk-prog-pop miks, drivende og energisk med bass-gitar-trommer uten at det blir metallifisert eller for intenst. Låtene er høvelig småkronglete der de baner seg fram mot refrenger som ved første lytt ikke er direkte nynnbare, men som fort vokser seg akkurat passe fengende. Ikke minst så er det er noe streit og uaffektert over det hele som gjør at det høres friskt og spenstig ut. Oppskriften A Good Hiding har funnet fram til fungerer svært bra her og gjør Come Get Some til en EP jeg gjerne kommer tilbake til.

10-tommeren er presset i 500 eksemplarer på svart vinyl og kan bestilles hos Tiger, Big Dipper eller The Garden. Tiger og The Garden har også igjen eksemplarer av debut-EP-en Ridin' My Pony.

A Good Hiding: Come Get Some

A Good Hiding: Come Get Some

Desertör: Christers Blues / En Dags Pause 7" ltd 100

Fengende forsmak på kommende album

fredag 21. april 2017 19:00

Desertör: Christers Blues Desertör sitt album Vol. 1 fra 2015 var en debut det stod respekt av, en god samling med solide rockelåter og fortellinger fra skyggesiden. Et album det for øvrig kan lønne seg å snappe opp hvis du ikke har gjort det allerede, før eller senere vil de 175 eksemplarene forsvinne fra lager.

Nå er Desertör tilbake med en vinylsingle, en liten forsmak på det nye albumet som kommer til høsten. Musikalsk sett låner "Christers Blues" det vakker-vemodige fra Dire Straits, sper på med litt kontant Springsteensk øs men vever også småfrekt inn toner fra Mike Oldfield sin hit "Moonlight Shadow". Så skrur de opp tempoet et par hakk, drar opp vrengen på gitarene og det hele ender svært så drivende og fengende. Nytt er det ikke, men det er musikk som får et halvgammelt rockehjerte til å slå litt raskere. Vokalist Jon Manstad står med begge beina plantet i bakken og knuger inn teksten som handler om Christer Petterson. Fragmenter fra et tragisk liv bobler fram mellom tekstlinjene og gir låta ekstra slagkraft. I sum det beste Desertör har gjort så langt, og har de mer av dette på lager lover det virkelig bra for det kommende albumet.

På B-siden har de valgt å gjøre en cover av tittellåten fra Jahn Teigen sitt  album fra 1979, En Dags Pause. Mange vil kanskje betrakte Teigen sine solo-album som mindre interessante enn f.eks. det han gjorde i Popol Vuh/Ace, men En Dags Pause står seg forholdsvis godt. Etter den fenomenale "Christers Blues" går det litt mer på halv fart her på B-siden, men det blir likevel et fortjent nikk til en av våre største artister, og til et album man gjerne kan hente fram igjen og gi en ny runde på spilleren.

"Christers Blues" singelen kommer i 100 nummererte eksemplarer på rød transparent vinyl og med trykt inner, lekkert. Kan bestilles direkte fra Desertör. Snapp den opp før det er for sent.

Desertör: Christers Blues

Desertör: Christers Blues