Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen / The Caretaker 7" ltd 325

Mellomspill fra en mørk blueskjeller

torsdag 24. november 2016 18:00

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen er tilbake med et nytt tilskudd til Howlin' Of The Wolf-diskografien. De to låtene på denne nye singelen var verken å finne på albumet BackFire Madness eller blir å finne på oppfølgeren som planlegges utgitt neste år. Backfire Madness var et gjennomført dypdykk ned i en mørk musikalsk gumbo av minimalistisk blues, voodoo og vridde historier. De to nye låtene fra Fredrikstad-duoen fortsetter i samme stil. "Please Don't Listen" ruller av gårde med et monotont og forvrengt bluesgitarriff, enkle rytmeinstrumenter og effektfull voodoo-theremin som bakteppe for Esben Roos Svendsen sin karakteristiske vokal. "The Caretaker" er bygd over samme lest, men har et litt dunklere lydbilde. Det passer for så vidt bra til dette korte glimtet inn i livet til en vaktmester som nok sliter litt både med oppgavene han har satt seg fore og tilværelsen generelt. Likte du debutalbumet bør du få med deg dette mellomspillet mens vi venter på oppfølgeren fra Howlin' Of The Wolf, som etter sigende så og si er ferdig innspilt allerede.

Singelen er presset i 325 eksemplarer, releaseparty er i morgen kveld, fredag 25. november, på rockeklubben Havnerotta i Fredrikstad. Etter det vil den være i salg i utvalgte platebutikker, sannsynligvis både Big Dipper og The Garden, som begge har/hadde debutalbumet inne.

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Variert alt-country debut

fredag 18. november 2016 18:00

Kvit Skit: Kvit Skit EP Denne 5-spors EP-en er platedebuten til Bergens-bandet Kvit Skit. Etter diverse konserter i hjembyen har en betegnelse som alt-country festet seg som en sjangermessig referanse, altså et countrybasert utgangspunkt men ispedd elementer fra andre sjangre. Selv sier de: "Hvis en på død og liv vil avtvinge en spesifikk referanse eller to, vil Bonnie Prince Billy/Will Oldham og Lucinda Williams (i all ydmykhet) kunne nevnes." I en besetning på seks er det hele fire som bidrar på vokalsiden: Ingvild Garford Bennett (gitar), Helene Nilsen (orgel, gitar), Siv Toril Knudsen Petersen (gitar) og Kjell Arne Kjærgård (trommer). I tillegg finner vi Lars Westrebø på bass og May Frida Øvergaard på perkusjon.

Både "Holy Ground" og "God Damn" er ganske tradisjonelt oppbygde countrylåter med delvis akustisk instrumentering. Med et vokalsterkt utgangspunkt legger vi også tidlig merke til at den flerstemte sangen er godt arrangert og gjennomført med teft og stil. "In The State Of Love I Drown Myself Inside Your Words" bryter opp den mer tradisjonelle låtstrukturen en tanke, flyter løsere i forhold til vers/refreng oppbygging, og går litt i retning av indie-folk. Den kvinnelige vokalen gir på enkelte låter assosiasjoner til Annisette Koppel (Savage Rose) sin karakteristiske stemme. "Grown So Much Older" er kanskje det beste eksemplet på det, en mollstemt og mer rock-orientert låt som også farges elegant av elgitar med tremolo. Den blir med videre inn i "Flippin'", en noe beslektet låt også stemningsmessig, som drar mot mer melankolsk countryrock. De fem låtene her blir da en liten reise fra streit og noe mer lettlivet country fra bygdene på side A til et litt mørkere og mer urbant "alt" uttrykk på side B, hvor jeg finner mine to låtfavoritter her. Låtene her sprer seg altså passe vidt, men ikke mer enn at EP-en henger fint sammen. En sprek debut fra et band som etter sigende viser et enda større sjangermessig spenn på scenen.

Kvit Skit EP-en er en 10-tommer som kommer på hvit vinyl og slippes i morgen, 19. november. Utgivelsen kommer med tekster på et eget innleggark og kan foreløpig kjøpes i Bergen (Apollon og Østre), men forhåpentligvis følger flere etter.

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Likholmen: Lillelivet og Blindskär

Den nordiske melankoliens supergruppe

lørdag 12. november 2016 18:00

Likholmen: Lillelivet Likholmen: Blindskär Likholmen er et nordnorsk/svensk band/prosjekt med Æ (Erling Riibe Ramskjell) i sentrum som låtskriver. Ved sin side har han sin bror, Kåre Riibe Ramskjell (tangentinstrumenter), Hallstein Sandvin (bass, perkusjon, med mere), mens det vokale deles mellom Æ, Ingeborg Oktober og Stefan Sundström. Sist men ikke minst så er videokunstner Martin Losvik ansvarlig for den filmatiske delen av Likholmen sitt audiovisuelle uttrykk. Utgivelsen Lillelivet ble sluppet i oktober 2015, i form av en tre kvarters lang film, fysisk utgitt bare på USB-formatet foreløpig, men den er også tilgjengelig gratis på Vimeo. Kombinasjonen av film og musikk tar de også med seg på scenen, hvor bandet framfører musikken og låtene med et filmlærret som bakteppe. I høst kom EP-en Blindskär, hvor Sundström er mer involvert, samtidig som han også har blitt en del av Likholmen i konsertsammenheng. Blindskär er foreløpig bare en digital musikkutgivelse, men live så er låter herfra med, slik at en konsert med Likholmen pr. i dag betyr en drøy times forestilling.

En av svakhetene med digital distribusjon av musikk er at informasjon som man vanligvis finner på fysiske omslag og hefter rett og slett ikke er tilgjengelig. Hvem som har skrevet tekster og komponert melodier til Likholmen sine låter kommer derfor ikke klart fram. Jeg antar at Æ er den sentrale låtskriveren, men sannsynligvis bidrar flere av medlemmene også her. Æ har for lengst stått fram som en dyktig tekstforfatter og melodisnekrer, men med Likholmen har han strammet grepet enda et par hakk. Låtene er enkle men treffsikre, ofte mollstemte, og tekstene er på samme tid både melankolske, oppløftende og innbyr til refleksjon. Musikalsk går det så rolig for seg at man lett når inn til det som ligger mellom tekstlinjene. De handler om liv som skapes, liv som avsluttes, og om blokken av tid innimellom. Kanskje også litt om før og etter. Lillelivet er spilt inn i Træna kirke, men det ligger det ikke noe uttalt religiøst perspektiv her, fokuset er snarere på naturen, livskreftene, vår lille del av det store. I en hverdag preget av teknologi og høyt tempo tilbyr Likholmen medisin i form av låter og små historier som inviterer til ettertenksomhet og oppmerksomhet.

Likholmen live Musikalsk sett er Likholmen gjennomgående en lavmælt opplevelse, med lite perkusjon og behersket bruk av bass. Keyboard og orgel står som sentral stemningsformidler, understreket av gitartoner som er kuttet ned til det aller mest nødvendige. Utstrakt bruk av tremolo gir de enkle tonene og melodiene de vever sammen et skinn av skjørhet. Snarere enn en vegg av lyd så hører vi hver eneste lille detalj, nakent men fylt til randen av tilstedeværelse. Til dette kommer melodier som er så treffsikre at det blir vanskelig å plukke ut høydepunkter og favoritter blant det som har kommet så langt av låter fra Likholmen. Sundström sin grove og dype stemme står kanskje som en motpol i forhold til Ingeborg Oktober sin fullendt vakre framføring, men alle tre vokalistene drar egentlig i samme retning, mot en nærmest sakral stemning hvor det skjønne og det livsfeirende blandes med det vemodige og freden som kommer når det stilner og mørkner. Det er vanskelig å komme seg uberørt gjennom en låt som "Første Lys", og det er selvfølgelig heller ikke meningen.

Jan Johansson dro meg seg den nordiske ur-melankolien inn i pianojazzen, Madrugada sin americana var til tider dynket med den, og for Likholmen er den essensen i deres svært stillferdige miks av indiepop, elektronika og folk. Den samme blå tråden finnes vi også i Kari Bremnes sine mer mollstemte sanger, og i et litt videre perspektiv så er det absolutt en del likhetstrekk mellom Likholmen og Leonard Cohen (RIP). "Svakar Spor" er et godt eksempel på det. Sundström kaller Likholmen for "dyster darknesspop". Sikkert ironisk ment, for vel kan Likholmen by på blåsvart melankoli, men det alt for vakkert til at det blir dystert.

Likholmen: Lillelivet USB Jeg overvar konserten til Likholmen i Mo i Rana 22. oktober, og selv om utgivelsene i stor grad fanger det Likholmen er i stand til å formidle, blir dette bare enda bedre og enda sterkere i levende live. Ren og skjør magi. Lillelivet er som nevnt bare utgitt fysisk på USB-mediet (kan bestilles fra Platekompaniet), mens både den og Blindskär er tilgjengelig digitalt via strømmetjenester. Musikken her fortjeneter imidlertid å bli utgitt på et mer tilgjengelig fysisk format, for eksempel en audiovisuell utgivelse i en kombinasjonen av fotobok eller hefte, vinyl eller CD og eventuelt medfølgende DVD/Blu-ray. Flere av Æ sine soloalbum har kommet på vinylformatet, så det er lov å håpe at noe tilsvarende kan skje med Likholmen sine utgivelser. Det ville også ført til at flere oppdager denne nordiske melankoliens supergruppe.

(Konsertbildet ovenfor er hentet fra Sundström sin videoreportasje i Arbetarbladet, 26/10-2016: "På turné med Likholmen upp i frostbitna Nordnorge".)

Carsten "Cesh" Holt: Mundania Street LP ltd 100

Drivende soul, country og gitarrock-miks

fredag 21. oktober 2016 18:00

Carsten Cesh Holt: Mundania Street Mundania Street er oppfølgeren til Break Down Free, Carsten "Cesh" Holts solide debutalbum fra 2014 med variert country/blues-inspirert gitarrock. Også denne gangen finner vi Kid Andersen som en sentral medspiller, både som produsent og musiker (bass, gitar, keyboards og sang). Som på debuten er det igjen tegneserieskaper Tor Erling Naas (Tor Ærlig) som står for omslaget, denne gangen mindre fargerikt, en grovskissert og snodig figur som sikkert vil fungere bra som blikkfang i platebutikken. Baksiden av omslaget til Mundania Street er dominert av et bilde av Holt i en live-setting, noe som førte til at jeg ved første øyekast trodde dette var et live-album, men dette er nok heller for å understreke at her har Holt tatt med seg energien fra konsertscenen inn i studio.

Og et visst livetrøkk får vi allerede i åpningslåten "A Good Life", godt hjulpet av en liten blåserrekke blir det god stemning og svingende soulrock. "Deaf Dumb And Blind" er ikke mindre upbeat, et solid stykke countrypop med suveren slidegitar-solo. "Organized People" roer ned med slentrende rytmer før "Six Churches" drar løs med garasjerock i retning av The Dogs, men litt mer pyntelig produsert enn Schau & Co. "Pills And Pension" er streit countryrock, men en sterk låt, oppbygd og framført etter alle kunstens regler.

Tittelkuttet åpner side to og er igjen mer soulinspirert, en midtempo ballade med et lydbilde som både er nakent, nært og tørt, og med en artig Prince-vokal mot slutten. Med "Rare Monk Shot Me Down" er fuzzgitarene tilbake, nesten litt syrete i uttrykket, men et synthriff griper overraskende tak og drar låten i disco/funk-retning. En bastard av en låt, men denne miksen fungerer bra og den blir et av høydepunktene her. "Lala" sørger for et solid musikalsk sprang, en roligere countrylåt med fele, men er vi like raskt tilbake på karusellen med "Assistance", som åpner med Casio-lyder og elektronika-kaos. Dette viser seg riktignok bare å være en lang og litt eksperimentell intro til nok en solid funk/soul-låt ("Assistance"). Countryballaden "Ramblin' Heart" setter et vakkert punktum for albumet med fint samspill mellom steelgitar og fele.

Mundania Street er et minst like variert album som debuten, men henger likevel godt sammen, og låtene er jevnt over sterkere. Av referanser som dukket opp i mitt hode under lytting kan nevnes J. Geils Band, John Hiatt, australske Black Sorrows og norske Sugarfoot, pluss selvfølgelig Stones her og der. Den nevnte blåserrekka og bruk av fele frisker opp og sørger for variasjon i arrangementer og lydbilde, mens Andersen sine snertne synthtoner drar enkelte låter og sekvenser i smått overraskende retninger. Dette sammen med et knippe låter som sitter svært bra gjør Mundania Street til et solid andrealbum fra Holt, og kanskje hakket mer slitesterkt. Vinylutgaven kommer i to varienter, en på rosa vinyl i 100 nummererte eksemplarer, og en på svart vinyl som kommer i 400 eksemplarer. Den siste varianten kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Carsten Cesh Holt: Mundania Street

Carsten Cesh Holt: Mundania Street

Jared Ambience Inc.: RATS LP ltd 100

Melankolske lydkulisser med varme vibrasjoner

fredag 14. oktober 2016 18:01

Jared Ambience Inc.: RATS Jared Ambience Inc. (JAI) er soloprosjektet til Sverre Økshoff, kjent som gitarist i Seigmen. Innholdet på RATS ble spilt inn i 2002, noen år etter at Seigmen ble oppløst, men først nå blir albumet tilgjengeliggjort for allmennheten. Som navnet antyder så drar JAI i en langt mer eksperimentelt retning musikalsk sett enn Seigmen. Det ligger nært å anta at det dreier seg om ambiente lydlandskaper, og på sett og vis kan vel den knaggen brukes, men det er både tonalitet og rytmer/repeterende strukturer her. I åpningssporet "The Bulb" blander melankolske gitartoner seg med ekkofylte space-synth-toner, liggende over en duvende bassgrunntone. "Mute" er mer abstrakt oppbygd men benytter de samme elementene og tegner et svært rom, ikke direkte mørkt, men glitchy på en varm måte.

Det første lange kuttet er "The Meadows" som runder 10 minutter og her dominerer igjen de enkle og mollstemte gitartonene, ekkofylte, vage og svevende over et avdempet lydteppe av mer syntetisk/elektronisk natur, til de etter hvert forsvinner ut av syne. "Aims" er det lengste kuttet her med sine 14 minutter, og byr på mer av det samme. Oscillerende organisk lyd kan kanskje være en beskrivelse, abstrakt men med gitartonen som utgangspunkt, manipulert med ekko/loops/etc., til tider forvrengt men mykt, ikke stikkende eller støyende. Avsluttende "Closer" er mindre tonal og formidler en viss dyster uro, men som helhet drar albumet klart mot det melankolske og sørgmodig vakre, litt mot den samme stemningen man finner på Ulver sitt helstøpte album Shadows Of The Sun (2007). RATS er ordløst (med unntak av låttitlene) og løsere musikalsk strukturert, men disse to albumene åpner for beslektede lytteopplevelser. Alt i alt er RATS et svært vellykket musikalsk eksperiment, et space/ambient album som er lett å anbefale.

Gymnolocal Industries fra Loddefjord står bak vinylutgivelsen av RATS, som kommer med et stilrent utbrettsomslag på lekker transparent vinyl med svart/grått splatter. 100 av eksemplarene er nummerert og inkluderer et signert konsertfoto. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Jared Ambience Inc.: RATS

Jared Ambience Inc.: RATS

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner LP ltd 250

Festen er ikke over, det er saus igjen

fredag 14. oktober 2016 18:00

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner Ottorpedo sin historie går tilbake til 1996, og selv om navnet har vært brukt om et band/prosjekt med flere medlemmer, er Ottorpedo i dag soloprosjektet til Otto Egil Sætre. Han står også bak Gymnocal Industries og Pistache Records, begge med hovedsete i Loddefjord, og tilknytningen til disse lablene er nok ikke eneste fellesnevner mellom Ottorpedo og rocksirkuset Optima Rubra fra samme sted. Vi snakker om rock med stor humorfaktor, og med låttitler som vitner om et visst slektskap til Ottorpedos åndsfrender og slektninger fra hovedstaden, Duplex-familien med Bare Egil, Gartnerlosjen, Black Debbath, for ikke å nevne navnelikheten med Hurra Torpedo. Ottorpedo Med Venner er resultatet av et arbeid som strekker seg over flere år, og som tittelen antyder er det mange gjester med og drar lasset. Minst en gjest i hver låt ser ut til å ha vært utgangspunktet, og blant dem finner vi folk fra Seigmen/Zeromancer (Noralf Ronthi), Ljungblut/Zeromancer (Dan Heide), Wobbler/Tusmørke (HlewagastiR) og Helheim (V'gandr) for å nevne noen, samt andre fra tidligere nevnte Optima Rubra (Kriss LeMale, Dum Juan, Fluffy 01) og Black Debbath (Aslag Guttormsgaard).

Bildene som preger omslag og enkelte av låttitlene skaper forventninger om solide doser med absurd humor, men man blir litt tatt på senga over den mørke og dystre åpningslåten "100 Fristende Kaker", som teksten til tross nærmer seg en Seigmen-aktig patos og alvor. Av andre høydepunkter kan nevnes den temamessig beslektede "Frukt" (om å spise frukt ...), "Kaste Agurk (I Gulv)" (lun og rolig låt om det som må sies å være en forholdsvis akseptabel måte å avreagere på når tingene tårner seg opp, med vokalbidrag fra Aslag Guttormsgaard og Dan Heide på gitar), den småkoselige "Sitronbrus" ("en sann historie om en brusglad oldemor"), og en sprek hyllest til Erik Bye ("Erik Bye") hvor store deler av Optima Rubra er med i studio.

Tekstene handler mye om mat og drikke på dette albumet, men det er jo essensielle ting for oss alle. Når den episke hyllesten til saus ("Saus") runder av serveringen fra Ottorpedo og hans venner, kan vi vel bare oppsummere med at i kategorien rock+humor så legger Ottorpedo Med Venner seg på et helt OK kvalitetsnivå, med solide høydepunkter mens andre låter går fortere i glemmeboka. Presentasjonen av utgivelsen er det imidlertid lite å si på, den er staselig. Vinylutgaven kommer i 250 eksemplarer på rosa/hvit marmorert vinyl, med lekkert utbrettsomslag og innlegg med fargetrykk. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner

Ohmwork: Shadowtech LP

fredag 30. september 2016 17:30

Ohmwork: Shadowtech Ohmwork er en hardrock/metaltrio fra Tromsø bestående av Anders L. Rasmussen (gitar, vokal), Helge Nyrud (bass) og Børge Bendiksen (trommer). Alle med lang erfaring, men Ohmwork er en forholdsvis ny konstellasjon, bandet slapp sitt debutalbum Storm Season i 2014. Det kom fysisk kun på CD-formatet, men fjorårets oppfølger Shadowtech valgte de fornuftig nok å gjøre tilgjengelig også på vinylformatet. Den musikalske inspirasjonen til Ohmwork går et stykke bakover i hardrockhistorien, med et visst fokus mot 80-tallet og kanskje enda litt lenger tilbake. Utpreget retro er det likevel ikke det som serveres her, de kombinerer fete riff med en viss behersket melodiøsitet og sper på med passe doser av rytmiske finesser. Denne musikken trenger god dynamikk for å fungere skikkelig, og produksjonen har dette i bøtter og spann. Friskt låter det også, kanskje ikke så rart når albumet etter sigende ble spilt inn i løpet av tre dager.

Og det er lett å la seg begeistre når Ohmwork kjører på i samstemt riffing. Enkelte ganger nærmer de seg progmetal ("Bloodstone"), andre ganger bluesen ("The Raven Is You"). Twin-lead soloer avløses av rå slidegitar, det sammensatte veksler med det enkle, ofte i en og samme låt. Et nøkkelord for en trio vil alltid være variasjon, og her innfrir Shadowtech. Først og fremst ved at låtene i seg selv spenner vidt, men også intert i låter utnyttes for eksempel temposkifter effektivt. Så mange pusterom er det ikke å finne, men de putter inn noen rolige og vakre sekvenser i "Veil of Sanity" for å vise at de behersker dette også.

Når alt annet er så solid så tenkte jeg et par ganger at svarte, om de bare hadde hatt en knallvokal oppi dette her, så hadde det tatt av et godt stykke til. På den annen side så er det noe jordnært over konseptet her som den litt tilbaketrukne vokalen står seg bra til. Omslaget innbyr til en viss dystopisk stemning, og selv om musikken ikke drar så voldsomt i den retningen så gjør delvis vokalen og kanskje tekstene det. Låttitlene kan tyde på det, men tekstene følger ikke med i trykket form, så her er jeg på litt tynn is. Uansett så har Shadowtech mye å by på for lyttere med en tung godfot. Albumet har fått god mottakelse i fagpressen både her hjemme og i utlandet, med referanser til Black Sabbath, Iron Maiden, Metallica og Megadeth, for å nevne noen. Store navn å strekke seg etter, men det er ikke vanskelig å finne spor etter alle disse i musikken til Ohmwork. God hardrock fører gjerne til at man får lyst til å dra på litt mer volum når man lytter, og den testen bestod i hvert fall Shadowtech.

Vinylutgaven av Shadowtech kan bestilles fra Big Dipper eller The Garden.

Ohmwork: Shadowtech

Ohmwork: Shadowtech

En rask titt på ... Robert Wyatt: EPs 5xCD boks

Signert!

onsdag 21. september 2016 19:00

Stikkord: Ex-Soft Machine/Matching Mole, legendarisk trommeslager, vokalist og multiinstrumentalist.

Ble tipset av en kamerat om at Burning Shed via Phil Manzanera fremdeles hadde signerte eksemplarer tilgjengelig av CD-boksen beskrivende nok kalt EPs som samler en del singler, b-sider, liveopptak og diverse med Wyatt fra perioden 1974-1997. Inkluderer et lite hefte med detaljert informasjon om innholdet. Og det er den originale utgivelsen på Hannibal/Rykodisc fra 1999 som fremdeles er tilgjengelig her, ikke den senere repressen på Domino. En flott liten sak å ha i hylla, og ekstra staselig med Wyatt sin signatur!

Robert Wyatt: EPs

Robert Wyatt: EPs