Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Spidergawd: II LP lilla m/plakat ltd 500

Heavy-fuzz-blues-retro-riff-fest 2

søndag 01 februar 2015 17:00 Brukte merkelapper: , , ,

FuzzLogic -> Spidergawd: II

Fjorårets debutalbum fra Spidergawd viste seg å bli en av de mest solgte vinylutgivelsene i Norge i 2014. Ikke spesielt overraskende, for det var en solid debut med fuzza og fengende bluesbasert rock, og lenken til Motorpsycho med Bent Sæther på bass hadde nok også sitt å si. Det ble tidlig varslet at album nummer to var underveis, og for et par uker siden ble det sluppet, med den enkle tittelen Spidergawd II. Musikalsk er dette mer av det samme, med grooveskruene strammet enda litt tettere til, alle låtene her klikker inn til rundt 5 minutter eller mindre. Likte du debutalbumet vil du finne minst like mye å glede deg over her, det er aldri langt mellom de hardtsvingende gitarriffene fra gitarist, vokalist og låtskriver Per Borten.

Det er selvfølgelig mange referanser som kan trekkes fram når retroelementene er samlet såpass tett som hos Spidergawd. Som på debuten er det tung blues i bunnen av mange av låtene, og Rival Sons kan være en relevant sammenligning hvis vi ser bort fra deres Led Zeppelin fiksering. I "... Is All She Says" hører jeg Billy Gibbons sin signatur i gitaren, men en bredere link til ZZ Top finner vi hvis vi tenker på deres supre album Degüello hvor medlemmene sper på med hver sin saksofon. I Spidergawd er det Rolf Martin Snustad (Hopalong Knut) som tar seg av det instrumentet, og selv om ikke saksofonen er like framtredende som på Degüello brukes den ofte på samme måte, for å fylle ut og gjøre gitarriffene enda fetere. Spidergawd sitt lydbilde har imidlertid generelt mer vreng så det kan av og til være vanskelig å skille disse instrumentene fra hverandre.

Som på debuten kan jeg fremdeles høre låter som minner meg om Queens of the Stone Age, men sikrere er jeg imidlertid på at "Sanctuary" må være inspirert av Thin Lizzy, gitarsoloen levner liten tvil om det. Borten henter også fram Bukka White sin gamle blueslåt "Fixin' To Die" som tilføres et heftig riff med et lite metalelement. Ellers er det mye å glede seg over her for de som liker bluesbasert 70-talls gitarrock med en litt oppdatert lydproduksjon, blant annet med utstrakt bruk av fuzz på bassen. Nå er det ikke dette som gjør at nettopp produksjonen i enkelte tilfeller kan være et lite ankepunkt, men som på debutalbumet favoriseres ofte fullt trøkk fra alle sider framfor dynamikk. Dette gir høy intensitet, men enkelte ganger går det utover trommelyden, der cymbalene nesten blir et jevnt sus og skarptromma mister trøkk. Dette er imidlertid småpirk i den større sammenhengen, Spidergawd II er utvilsomt en solid oppfølger på alle måter.

Noe av grunnen til at debutalbumet ble en suksess og har solgt over 3.000 eksemplarer på vinyl må også tilskrives Crispin Glover Records og deres designer Håvard Gjelseth, som sammen med de flotte fargerike omslagene fra franske Émile Morel har gitt bandet en attraktiv visuell identitet (og bidrar sterkt til at jeg velger å tagge også denne omtalen med "psykedelia"). Vinylutgaven av Spidergawd II står ikke noe tilbake for debutalbumet sånn sett. Førstepressen på lilla vinyl kommer i 500 eksemplarer i en lignende ekstravagant presentasjon, denne gangen også med en stor plakat. Så lekkert at man nesten kan gå til innkjøp av utgivelsen av den grunn alene. Regn med at denne utgaven forsvinner fort, den er allerede utsolgt fra labelen. Jeg er litt usikker på hvilke utgaver de ulike nettbutikkene har inne nå, men albumet kan når dette skrives bestilles fra Tiger ("1st press purple vinyl") og Big Dipper. Eventuelt kan man forsøke hos tyske Stickman Records.

Spidergawd: II

Spidergawd: II

Spidergawd: II

Spidergawd: II LP