Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Fremdeles bare middels bra fra Universal

Dårlige omslagsreproduksjoner og slapp kvalitetskontroll

lørdag 14 april 2018 16:00

Det er godt å se at Universal Music Norge sørger for at stadig flere norske album fra noen tiår tilbake igjen blir tilgjengelige på vinylformatet. Forrige gang jeg tok en titt på en del av disse stod det dessverre så som så til med både kvalitet og kvalitetskontroll, med høydare som at baksiden av omslaget på debutalbumet til TNT knapt var til å kjenne igjen og at Åge Aleksandersen hadde falt ut fra krediteringen på baksiden av omslaget til Takk Te Dokk. Fem år har gått siden den gang, det er på tide med en titt på noen av de nyere nyutgivelsene fra Universal.

Jan Erik Vold / Kåre Virud / Telemark Blueslag: Stein Regn (1981)

Pressingen til denne nyutgivelsen er strøken, den både ser flott ut og spiller uten nevneverdig bakgrunnsstøy. Sammenligner man lydkvaliteten med originalutgivelsen hører man imidlertid raskt at det er en viss forskjell mellom originalen og nyutgivelsen. Det virker som man har gjort lyden litt tightere i bassen, strammet opp basstrommelyden, mens gitarene er mer fremtredende, sannsynligvis fordi diskanten har fått et lite løft. Dette gjør at lyden generelt sett høres litt friskere ut ut, men det går dessverre på bekostning av den naturlige klangen til instrumentene og vokalen, som begge har mistet litt av den fysiske framtoningen. Det er mer luft rundt gitartonene på originalen og både de og vokal trer mer naturlig fram og posisjonerer seg bedre i lydbildet, mens de plasserer seg mer flatt i front på nyutgivelsen. Jeg vil anta at det ikke er noen stor forskjell på lyden slik den framstår på denne nyutgivelsen og den du finner på CD-utgivelsen av albumet som kom i 2016, og jeg foretrekker uten tvil originalutgivelsen. 

Når det gjelder gjengivelsen av omslaget ser vi samme tendens som tidligere fra Universal, reproduksjonene er ikke spesielt bra gjennomført. Tegneserien på framsiden er gjengitt med litt grovere detaljer og er noe mørkere, samtidig som fargene er justert litt opp. Ved en direkte sammenligning er førsteinntrykket at omslaget på nyutgivelsen har sterkere farger og skarpere streker, men ser vi nærmere etter er det likevel mer informasjon å finne i originalen. Dette er lett å vise om vi sammenligner bildene på baksiden av omslaget, og nedenfor er et utsnitt som eksempel. Bilder fra originalutgivelsen er plassert øverst.

Nyutgivelsen kommer med et trykt innercover med tekster, noe jeg er usikker på om originalutgivelsen hadde, det følger i hvert fall ikke med mitt originale eksemplar. Det er i så fall en fin bonus, og gjør at denne nyutgivelsen kryper seg opp til midt på treet totalt sett.

Stein Regn detalj 2

     

Backstreet Girls: Mental Shakedown (1986)

Igjen er pressingen strøken, og når det gjelder lydkvaliteten er det mindre forskjell her mellom originalutgivelsen på Medicine fra 1986 og nyutgivelsen til Universal fra i fjor. Lyden høres litt mer kontrollert ut på nyutgivelsen, som om man har filt bort litt av de røffe kantene. Dette kan komme av at nyutgivelsen har et merkbart lavere volum, samtidig som diskanten også her har fått et ørlite løft. Kanskje er det denne kombinasjonen som gjør at det spisser seg lettere til der oppe når man skrur skikkelig opp, i forhold til originalen. Det lavere volumet på nyutgivelsen skaper også et inntrykk av at den har litt mindre dynamikk, originalen høres sånn sett litt mer rock'n'roll ut. Utgivelsen fra Mercury i 1989 av dette albumet ligger nærmere opp til Medicine-pressingen lydmessig, også den har ørlite mindre volum enn førstepressen, men fremdeles mer enn nyutgivelsen fra Universal. Antakeligvis har digital teknologi vært benyttet i deler av produksjonen av dette albumet, det synes ikke å være noen utpreget analog produksjon klangmessig. Dette er kanskje noe av årsaken til at nyutgivelsen alt i alt står seg helt OK ved en lydmessig sammenligning med de to 80-talls pressingene, selv om den ikke når helt opp på grunn av det lavere volumet.

Reproduksjonen av omslaget er igjen bare middels bra. Dette illustreres best ved å se på baksiden av omslaget. Medicine og Mercury utgivelsene er også her ganske like kvalitetsmessig, på begge disse er det mulig å identifisere bandnavnene på t-skjortene brødrene Baarli har på seg, mens det på nyutgivelsen til Universal skal godt gjøres å se at det dreier seg om The Who og Sex Pistols. Reproduksjonen her er langt mer grovkornet og pikslete, og dermed havner også denne nyutgivelsen fra Universal midt på treet totalt sett. På bildene nedenfor har vi Mercury til venstre, Universal til høyre.

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 1

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 2

     

Backstreet Girls: Boogie Till You Puke (1988)

Nok en strøken pressing, så det er altså ikke her utfordringene til Universal ligger. En sammenligning av lydkvaliteten med originalutgivelsen fra 1988 gir noenlunde samme inntrykk som for Mental Shakedown. Her er imidlertid volumforskjellen enda større, noe som gir nyutgivelsen et litt puslete inntrykk ved en direkte sammenligning. Volumet på nyutgivelsen er faktisk såpass lavt at det sannsynligvis vil gå utover dynamikken ved avspilling på et noenlunde bra stereoanlegg. Hvorfor er volumet satt så lavt? Vel, en mulig årsak er at det overraskende nok er 12 spor på nyutgivelsen, mens originalen hadde 10. Den opprinnelige CD-utgivelsen hadde også 12 spor, og det er da disse to ekstra sporene herfra vi finner som "bonusmateriale": "Tougher Than The Train" og "Boys In The City". Merkelig nok er det ingen dokumentasjon av disse to låtene på nyutgivelsen, både baksiden på omslaget og lablene lister samme sporliste som originalutgivelsen. Dermed blir det nærliggende å tro at Universal rett og slett har sendt CD-mastreren til vinylpresseriet. I så fall er ikke det spesielt overraskende, det er vel heller en indikasjon på at mine tidligere mistanker om at Universal benytter CD-mastere til i hvert fall enkelte av sine nyutgivelser på vinyl, var berettigede. Alt tyder i hvert fall på at de har gjort det her.

Å produsere egne tilpassede vinylmastere er noe mange andre aktører gjør, med gode resultater. I eliteklassen her finner vi amerikanske Analogue Productions og gode, gamle Mobile Fidelity Sound Lab, men også for eksempel hjemlige Round 2 mastrer spesielt for sine vinylutgivelser. At det har noe for seg er det liten tvil om. Vi kan imidlertid la tvilen komme Universal til gode her, og anta at den benyttede masteren (CD-master eller ikke) i dette tilfellet var så god som den kunne bli, den opprinnelige produksjonen tatt i betraktning. Originalutgivelsen har rett under 20 minutter musikk på hver side, noe som er bortimot optimalt i forhold til vinylmediet. Presser man vesentlig mye mer musikk inn vil det begynne å gå utover lydkvaliteten, fordi man da enten må la rillene gå lenger innover mot labelen eller legge rillene tettere, noe som igjen innebærer at man må justere ned bass/dynamikk/volum. Åpningslåten på side B, "Gypo", er med sine 6 minutter den lengste på den originale utgivelsen. Den er her flyttet over som siste låt på side A, som da får en total spilletid på 26 minutter. Det er såpass mye at det uten tvil ikke gir optimale forhold for god lyd. Dermed starter også side B med det som er låt nummer 2 på side B på originalen, og de to siste låtene fra CD-utgivelsen legges til på slutten, slik at total spilletid for side B blir litt over 20 minutter.

Det synes innlysende at en mer fornuftig måte å legge til de to låtene på ville vært å bruke en av hver som siste låt på hver side. Da hadde spilletiden blitt rundt 23 minutter for hver side, og ikke minst så hadde den opprinnelige sporlisten vært mer i samsvar med omslag og label. Slik det har blitt gjort nå så kan man mistenke at CD-masteren i vanvare har blitt sendt til vinyltrykkeriet og at de der bare har fordelt 6 spor på hver side i den rekkefølgen de lå på masteren. Sannsynligvis har omslagene også blitt produsert før man ble klar over dette, for det finnes jo ingen rasjonell grunn til å inkludere spor som ikke står nevnt verken på omslag eller label. Eller kanskje Universal rett og slett ikke har oppdaget disse "bonussporene" ennå ...?

Jeg vil bli svært overrasket om Baarli & Co. har sagt OK til at låtrekkefølgen brytes opp på denne måten på nyutgivelsen, ved at de opprinnelige A- og B-sidene nå er rotet til. Sannsynligvis brukte de i sin tid litt tid på å sette sammen en ønsket sekvens av låtene på de to LP-sidene. Og hvis det mot formodning nå var en bevisst handling å utvide dette til 6 spor på hver side av nyutgivelsen så må man jo kunne forvente at man også opplyser om dette på omslaget, og opplyser om hvilke spor man finner hvor. Slik det er nå så må man gå til andre kilder for i det hele tatt å finne ut hva slags spor det dreier seg om.

Reproduksjonen av omslaget er heller ikke her optimal, bildene er også her litt mer grovkornede enn originalen. Bildene her er imidlertid ikke så detaljrike i utgangspunktet, så i dette tilfellet betyr det vel ikke så mye fra eller til. Reproduksjonen av innercoveret (som ikke har noen bilder) holder bra kvalitet. Det hjelper likevel ikke når volumet har blitt så lavt og man har gjort noe så utilgivelig som å rote til den opprinnelige låtrekkefølgen på vinylsidene uten noen form for dokumentasjon. Men er det ikke bra med bonuslåter da? Well, not like this. Disse låtene burde heller kommet som en bonus 7", hvis man først ønsket å ta dem med.

     

Skjerpings, Universal!

Vi kan velge å se på kvalitetsvurderingen av Universal sine nyutgivelser på vinyl ut fra fire vinklinger. Den første er den tekniske pressekvaliteten på selve vinylplatene. Her er det ikke noe spesielt å utsette på Universal sine nyutgivelser. Det neste er lydkvaliteten målt opp mot originalutgivelsene. Her når Universal sine nyutgivelser bare unntaksvis opp, men siden dette blir subjektive vurderinger kan vi velge å legge mindre vekt på dette her. Det tredje er reproduksjonene av omslagene, og her har Universal nesten uten unntak lagt seg på et kvalitetsnivå som er for dårlig. Dette er det lett å dokumentere. Punkt fire er den generelle kvalitetskontrollen, som glipper fatalt innimellom, jf. TNT, Lirekassa og nå Boogie Till You Puke.

På den ene siden er det prisverdig at Universal tar seg bryet med disse utgivelsene, som garantert ikke gir særlig med penger i kassa. Å gi ut vinyl i Norge er med få unntak ideelt arbeid, som i beste fall bare går rundt økonomisk sett. Det er derfor litt merkelig at Universal ikke legger litt mer av sjela si i disse nyutgivelsene, når de først bruker tid og krefter på dette. Universal forvalter en svært stor del av den norske musikkarven, og jeg er sikker på at det er mange dyktige og engasjerte medarbeidere innenfor veggene der. Så hvorfor blir ikke disse nyutgivelsene på vinyl bedre?

Det å foreta mastringer tilpasset vinylmediet vil medføre en økt kostnad (som jeg føler meg sikker på at mange vinylkjøpere gjerne betaler for), men å gjøre reproduksjonene av omslagene bedre kan neppe tilføre regnskapet de store utgiftene. Det aller viktigste vil imidlertid være å heve kvalitetskontrollen et par hakk for å forhindre at de store glippene vi har sett eksempler på inntreffer. Hvis ikke Universal klarer å skjerpe seg her, vil det inntil videre være å foretrekke at de heller lisensierer ut nyutgivelser på vinyl til dedikerte labler som gjør det meste bedre.

Samleobjekter likevel?

Jeg vet ikke hvor store opplagene på Universal sine nyutgivelser på vinyl er, men 500 eksemplarer er nevnt for  enkelte av dem, på Discogs og andre steder. Stemmer det så vil paradoksalt nok enkelte av disse nær sagt middelmådige nyutgivelsene raskt bli større samleobjekter enn originalutgivelsene. Prisene på noen av dem har allerede skutt fart på bruktmarkedet.

Ingen informasjon å finne på Universal sine nettsider

Og helt til slutt: Hvorfor finnes det ikke noen dokumentasjon av nyutgivelsene av norske album som Universal står bak på deres nettsider? Nå får man for så vidt "ingen treff" uansett hva man søker etter på Universal Music Norge sine nettsider, og slik har det vært en stund. Heller ikke dette er spesielt imponerende fra norges største plateselskap.

Universal: Backstreet Girls? Aldri hørt om!