Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Fremdeles bare middels bra fra Universal

Dårlige omslagsreproduksjoner og slapp kvalitetskontroll

lørdag 14. april 2018 16:00

Det er godt å se at Universal Music Norge sørger for at stadig flere norske album fra noen tiår tilbake igjen blir tilgjengelige på vinylformatet. Forrige gang jeg tok en titt på en del av disse stod det dessverre så som så til med både kvalitet og kvalitetskontroll, med høydare som at baksiden av omslaget på debutalbumet til TNT knapt var til å kjenne igjen og at Åge Aleksandersen hadde falt ut fra krediteringen på baksiden av omslaget til Takk Te Dokk. Fem år har gått siden den gang, det er på tide med en titt på noen av de nyere nyutgivelsene fra Universal.

Jan Erik Vold / Kåre Virud / Telemark Blueslag: Stein Regn (1981)

Pressingen til denne nyutgivelsen er strøken, den både ser flott ut og spiller uten nevneverdig bakgrunnsstøy. Sammenligner man lydkvaliteten med originalutgivelsen hører man imidlertid raskt at det er en viss forskjell mellom originalen og nyutgivelsen. Det virker som man har gjort lyden litt tightere i bassen, strammet opp basstrommelyden, mens gitarene er mer fremtredende, sannsynligvis fordi diskanten har fått et lite løft. Dette gjør at lyden generelt sett høres litt friskere ut ut, men det går dessverre på bekostning av den naturlige klangen til instrumentene og vokalen, som begge har mistet litt av den fysiske framtoningen. Det er mer luft rundt gitartonene på originalen og både de og vokal trer mer naturlig fram og posisjonerer seg bedre i lydbildet, mens de plasserer seg mer flatt i front på nyutgivelsen. Jeg vil anta at det ikke er noen stor forskjell på lyden slik den framstår på denne nyutgivelsen og den du finner på CD-utgivelsen av albumet som kom i 2016, og jeg foretrekker uten tvil originalutgivelsen. 

Når det gjelder gjengivelsen av omslaget ser vi samme tendens som tidligere fra Universal, reproduksjonene er ikke spesielt bra gjennomført. Tegneserien på framsiden er gjengitt med litt grovere detaljer og er noe mørkere, samtidig som fargene er justert litt opp. Ved en direkte sammenligning er førsteinntrykket at omslaget på nyutgivelsen har sterkere farger og skarpere streker, men ser vi nærmere etter er det likevel mer informasjon å finne i originalen. Dette er lett å vise om vi sammenligner bildene på baksiden av omslaget, og nedenfor er et utsnitt som eksempel. Bilder fra originalutgivelsen er plassert øverst.

Nyutgivelsen kommer med et trykt innercover med tekster, noe jeg er usikker på om originalutgivelsen hadde, det følger i hvert fall ikke med mitt originale eksemplar. Det er i så fall en fin bonus, og gjør at denne nyutgivelsen kryper seg opp til midt på treet totalt sett.

Stein Regn detalj 2

     

Backstreet Girls: Mental Shakedown (1986)

Igjen er pressingen strøken, og når det gjelder lydkvaliteten er det mindre forskjell her mellom originalutgivelsen på Medicine fra 1986 og nyutgivelsen til Universal fra i fjor. Lyden høres litt mer kontrollert ut på nyutgivelsen, som om man har filt bort litt av de røffe kantene. Dette kan komme av at nyutgivelsen har et merkbart lavere volum, samtidig som diskanten også her har fått et ørlite løft. Kanskje er det denne kombinasjonen som gjør at det spisser seg lettere til der oppe når man skrur skikkelig opp, i forhold til originalen. Det lavere volumet på nyutgivelsen skaper også et inntrykk av at den har litt mindre dynamikk, originalen høres sånn sett litt mer rock'n'roll ut. Utgivelsen fra Mercury i 1989 av dette albumet ligger nærmere opp til Medicine-pressingen lydmessig, også den har ørlite mindre volum enn førstepressen, men fremdeles mer enn nyutgivelsen fra Universal. Antakeligvis har digital teknologi vært benyttet i deler av produksjonen av dette albumet, det synes ikke å være noen utpreget analog produksjon klangmessig. Dette er kanskje noe av årsaken til at nyutgivelsen alt i alt står seg helt OK ved en lydmessig sammenligning med de to 80-talls pressingene, selv om den ikke når helt opp på grunn av det lavere volumet.

Reproduksjonen av omslaget er igjen bare middels bra. Dette illustreres best ved å se på baksiden av omslaget. Medicine og Mercury utgivelsene er også her ganske like kvalitetsmessig, på begge disse er det mulig å identifisere bandnavnene på t-skjortene brødrene Baarli har på seg, mens det på nyutgivelsen til Universal skal godt gjøres å se at det dreier seg om The Who og Sex Pistols. Reproduksjonen her er langt mer grovkornet og pikslete, og dermed havner også denne nyutgivelsen fra Universal midt på treet totalt sett. På bildene nedenfor har vi Mercury til venstre, Universal til høyre.

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 1

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 2

     

Backstreet Girls: Boogie Till You Puke (1988)

Nok en strøken pressing, så det er altså ikke her utfordringene til Universal ligger. En sammenligning av lydkvaliteten med originalutgivelsen fra 1988 gir noenlunde samme inntrykk som for Mental Shakedown. Her er imidlertid volumforskjellen enda større, noe som gir nyutgivelsen et litt puslete inntrykk ved en direkte sammenligning. Volumet på nyutgivelsen er faktisk såpass lavt at det sannsynligvis vil gå utover dynamikken ved avspilling på et noenlunde bra stereoanlegg. Hvorfor er volumet satt så lavt? Vel, en mulig årsak er at det overraskende nok er 12 spor på nyutgivelsen, mens originalen hadde 10. Den opprinnelige CD-utgivelsen hadde også 12 spor, og det er da disse to ekstra sporene herfra vi finner som "bonusmateriale": "Tougher Than The Train" og "Boys In The City". Merkelig nok er det ingen dokumentasjon av disse to låtene på nyutgivelsen, både baksiden på omslaget og lablene lister samme sporliste som originalutgivelsen. Dermed blir det nærliggende å tro at Universal rett og slett har sendt CD-mastreren til vinylpresseriet. I så fall er ikke det spesielt overraskende, det er vel heller en indikasjon på at mine tidligere mistanker om at Universal benytter CD-mastere til i hvert fall enkelte av sine nyutgivelser på vinyl, var berettigede. Alt tyder i hvert fall på at de har gjort det her.

Å produsere egne tilpassede vinylmastere er noe mange andre aktører gjør, med gode resultater. I eliteklassen her finner vi amerikanske Analogue Productions og gode, gamle Mobile Fidelity Sound Lab, men også for eksempel hjemlige Round 2 mastrer spesielt for sine vinylutgivelser. At det har noe for seg er det liten tvil om. Vi kan imidlertid la tvilen komme Universal til gode her, og anta at den benyttede masteren (CD-master eller ikke) i dette tilfellet var så god som den kunne bli, den opprinnelige produksjonen tatt i betraktning. Originalutgivelsen har rett under 20 minutter musikk på hver side, noe som er bortimot optimalt i forhold til vinylmediet. Presser man vesentlig mye mer musikk inn vil det begynne å gå utover lydkvaliteten, fordi man da enten må la rillene gå lenger innover mot labelen eller legge rillene tettere, noe som igjen innebærer at man må justere ned bass/dynamikk/volum. Åpningslåten på side B, "Gypo", er med sine 6 minutter den lengste på den originale utgivelsen. Den er her flyttet over som siste låt på side A, som da får en total spilletid på 26 minutter. Det er såpass mye at det uten tvil ikke gir optimale forhold for god lyd. Dermed starter også side B med det som er låt nummer 2 på side B på originalen, og de to siste låtene fra CD-utgivelsen legges til på slutten, slik at total spilletid for side B blir litt over 20 minutter.

Det synes innlysende at en mer fornuftig måte å legge til de to låtene på ville vært å bruke en av hver som siste låt på hver side. Da hadde spilletiden blitt rundt 23 minutter for hver side, og ikke minst så hadde den opprinnelige sporlisten vært mer i samsvar med omslag og label. Slik det har blitt gjort nå så kan man mistenke at CD-masteren i vanvare har blitt sendt til vinyltrykkeriet og at de der bare har fordelt 6 spor på hver side i den rekkefølgen de lå på masteren. Sannsynligvis har omslagene også blitt produsert før man ble klar over dette, for det finnes jo ingen rasjonell grunn til å inkludere spor som ikke står nevnt verken på omslag eller label. Eller kanskje Universal rett og slett ikke har oppdaget disse "bonussporene" ennå ...?

Jeg vil bli svært overrasket om Baarli & Co. har sagt OK til at låtrekkefølgen brytes opp på denne måten på nyutgivelsen, ved at de opprinnelige A- og B-sidene nå er rotet til. Sannsynligvis brukte de i sin tid litt tid på å sette sammen en ønsket sekvens av låtene på de to LP-sidene. Og hvis det mot formodning nå var en bevisst handling å utvide dette til 6 spor på hver side av nyutgivelsen så må man jo kunne forvente at man også opplyser om dette på omslaget, og opplyser om hvilke spor man finner hvor. Slik det er nå så må man gå til andre kilder for i det hele tatt å finne ut hva slags spor det dreier seg om.

Reproduksjonen av omslaget er heller ikke her optimal, bildene er også her litt mer grovkornede enn originalen. Bildene her er imidlertid ikke så detaljrike i utgangspunktet, så i dette tilfellet betyr det vel ikke så mye fra eller til. Reproduksjonen av innercoveret (som ikke har noen bilder) holder bra kvalitet. Det hjelper likevel ikke når volumet har blitt så lavt og man har gjort noe så utilgivelig som å rote til den opprinnelige låtrekkefølgen på vinylsidene uten noen form for dokumentasjon. Men er det ikke bra med bonuslåter da? Well, not like this. Disse låtene burde heller kommet som en bonus 7", hvis man først ønsket å ta dem med.

     

Skjerpings, Universal!

Vi kan velge å se på kvalitetsvurderingen av Universal sine nyutgivelser på vinyl ut fra fire vinklinger. Den første er den tekniske pressekvaliteten på selve vinylplatene. Her er det ikke noe spesielt å utsette på Universal sine nyutgivelser. Det neste er lydkvaliteten målt opp mot originalutgivelsene. Her når Universal sine nyutgivelser bare unntaksvis opp, men siden dette blir subjektive vurderinger kan vi velge å legge mindre vekt på dette her. Det tredje er reproduksjonene av omslagene, og her har Universal nesten uten unntak lagt seg på et kvalitetsnivå som er for dårlig. Dette er det lett å dokumentere. Punkt fire er den generelle kvalitetskontrollen, som glipper fatalt innimellom, jf. TNT, Lirekassa og nå Boogie Till You Puke.

På den ene siden er det prisverdig at Universal tar seg bryet med disse utgivelsene, som garantert ikke gir særlig med penger i kassa. Å gi ut vinyl i Norge er med få unntak ideelt arbeid, som i beste fall bare går rundt økonomisk sett. Det er derfor litt merkelig at Universal ikke legger litt mer av sjela si i disse nyutgivelsene, når de først bruker tid og krefter på dette. Universal forvalter en svært stor del av den norske musikkarven, og jeg er sikker på at det er mange dyktige og engasjerte medarbeidere innenfor veggene der. Så hvorfor blir ikke disse nyutgivelsene på vinyl bedre?

Det å foreta mastringer tilpasset vinylmediet vil medføre en økt kostnad (som jeg føler meg sikker på at mange vinylkjøpere gjerne betaler for), men å gjøre reproduksjonene av omslagene bedre kan neppe tilføre regnskapet de store utgiftene. Det aller viktigste vil imidlertid være å heve kvalitetskontrollen et par hakk for å forhindre at de store glippene vi har sett eksempler på inntreffer. Hvis ikke Universal klarer å skjerpe seg her, vil det inntil videre være å foretrekke at de heller lisensierer ut nyutgivelser på vinyl til dedikerte labler som gjør det meste bedre.

Samleobjekter likevel?

Jeg vet ikke hvor store opplagene på Universal sine nyutgivelser på vinyl er, men 500 eksemplarer er nevnt for  enkelte av dem, på Discogs og andre steder. Stemmer det så vil paradoksalt nok enkelte av disse nær sagt middelmådige nyutgivelsene raskt bli større samleobjekter enn originalutgivelsene. Prisene på noen av dem har allerede skutt fart på bruktmarkedet.

Ingen informasjon å finne på Universal sine nettsider

Og helt til slutt: Hvorfor finnes det ikke noen dokumentasjon av nyutgivelsene av norske album som Universal står bak på deres nettsider? Nå får man for så vidt "ingen treff" uansett hva man søker etter på Universal Music Norge sine nettsider, og slik har det vært en stund. Heller ikke dette er spesielt imponerende fra norges største plateselskap.

Universal: Backstreet Girls? Aldri hørt om!

Gåte: Iselilja LP ltd 300

Andrealbumet endelig på vinyl

fredag 06. april 2018 19:00

Gåte: Iselilja Gåte sitt album nummer to har nå endelig kommet på vinylformatet. Debutalbumet Jygri fra 2002 ble utgitt på vinyl av Panorama Records i 2008, og det er også de som står bak vinylutgaven av Iselilja, opprinnelig utgitt i 2004. Gåte sin karriere tok av med rekordfart med Jygri, som både gikk rett inn på toppen av VG-lista og gav bandet en Spellemannpris. Alt dette var fullt fortjent, det er ikke ofte vi ser band stille på startstreken med et så stilsikkert, originalt og lett gjenkjennelig uttrykk. De blander norsk folkemusikk med rock etter egen oppskrift, hvor blant annet elektronika-, goth- og metal-elementer er med i vel avveide doser. På sitt beste balanserer de det vakre og melodiske med et intenst driv, der rikt varierte og tildels intrikate arrangementer spiller den vakre stemmen til Gunnhild Sundli opp mot det gnistrende gitarspillet til Magnus Børmark. Av og til pakker de såpass mye inn i lydbildet at det blir litt trangt om plassen, og dette gjør at Gåte tidvis kan være en litt intens lytteopplevelse, men også denne litt tøylesløse energien er en del av det som kjennetegner bandet.

Om Iselilja er et bedre album enn Jygri er det nok delte meninger om, men at det er en bunnsolid oppfølger er det liten tvil om. Med disse to albumene skrev Gåte seg inn i norsk rockhistorie, to album som også med rette kan kalles nasjonale folkrock-klassikere. Flere album ble det ikke fra Gåte, i januar 2006 var det slutt, bandet ble oppløst. Gledelig er det at de i disse dager har gjenoppstått, og vil bli å se på en del festivalscener til sommeren. De er også ute med EP-en Attersyn, utgitt på vinyl av Drabant Music, presset i 750 eksemplarer på transparent vinyl med svart splatter.

Panorama Records sine vinylutgivelser holder alltid høy kvalitet, og slik er det også med Iselilja, som for anledningen har fått et annet omslag enn den opprinnelige CD-utgaven. Tekstene er trykket inne i utbrettsomslaget, hvor vi i et plastforet innercover finner en strøken pressing på oransje transparent vinyl. Denne fargede varianten er presset i 300 eksemplarer, i tillegg finnes det en mindre limitert på svart vinyl. Begge varianter kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama. Et nytt opplag av Jygri er for øvrig også rett rundt hjørnet fra Panorama, denne gangen blir det 300 eksemplarer på transparent vinyl.

Gåte: Iselilja

Gåte: Iselilja

The Hollywood Brats: Sick On You 2xCD+bok

Livlige tilbakeblikk fra Andrew Matheson

fredag 30. mars 2018 13:00

Andrew Matheson sin bok Sick On You forteller "The Disastrous Story of the Hollywood Brats". Pocketutgaven kom i 2016, og samme år satte Cherry Red sammen den ledsagende og definitive Hollywood Brats samleren, en 2xCD med samme tittel som boka. Norske Stein Groven alias Casino Steel (vi kan lese hvordan han endte opp med det artistnavnet i boka) er en sentral aktør i en tilsynelatende endeløs rekke av fatale veivalg i historien til dette bandet som kunne, og burde, fått en større plass i rockhistorien enn den de endte opp med. Matheson har et vell av morsomme anekdoter å komme med, sammen med et like stort utvalg av svært så subjektive karakteristikker av andre artister, band og bransjefolk som han støter på mens han og Steel forsøker å stable bandet på beina og komme seg opp og fram. Hans betraktninger av andre er sylskarpe, overdrevne og hoverende, men alltid med et snev av sannhet, og når selvironien aldri er langt unna blir det morsomt selv når han maltrakterer mine egne favoritter. Boka gir også et levende innblikk i hvordan musikkbransjen artet seg i London på første halvdel av 70-tallet, fortalt av en som hadde en fot innenfor, men som aldri kom seg helt inn døra.

The Hollywood Brats fikk omsider en kontrakt som førte til at de fikk bra med tid i et godt studio til å spille inn det som skulle bli debutalbumet, men produksjonsselskapet de hadde kontrakt med viste seg å være av det mer shady slaget, som heller ikke hadde kontakter nok i bransjen til å få albumet gitt ut. Så selv om albumet var ferdig i 1973, så det ikke dagens lys før Steel tok med opptakene til Norge og fikk en velvillig Audun Tylden til å gi det ut på Mercury i Norge/Skandinavia i 1976. Albumet ble da lansert som Andrew Matheson & The Brats: Grown Up Wrong, og solgte etter sigende hele 563 eksemplarer. Det er et album som står seg godt målt opp mot for eksempel New York Dolls sitt debutalbum, som bandet selv selvfølgelig sammelignet seg med i 1973. At The Hollywood Brats bør regnes med blant protopunk bandene er det liten tvil om, og deres mest kjente låt i den sammenhengen er utvilsomt "Sick On You", som da også har blitt tildelt mye kred i den retning i ettertid. Volum 3 av Soul Jazz Records sine pre-punk samlere har for eksempel fått tittelen Punk 45: Sick On You! One Way Spit! After The Love & Before The Revolution - Proto-Punk 1969-76, og låta har også blitt inkludert i flere lignende samleutgivelser.

Alle av The Hollywood Brats sine vinylutgivelser er vanskelige og kostbare å oppdrive i dag, så denne Sick On You 2xCD-en blir et svært godt alternativ, som også inkluderer en god del outtakes og et livekutt fra 1973. Jeg kan vel egentlig ikke få anbefalt denne boka nok, sammen med CD-samleren er dette en komplett rock'n'roll pakke som alle norske rockinteresserte burde skaffe seg.

The Hollywood Brats: Sick On You

Rancho Relaxo: Polarized 12" ltd 100

Mer shoegaze-psych fra vestlandet

søndag 25. mars 2018 15:00

Rancho Relaxo: Polarized White Light Fever 2xLP-en til Rancho Relaxo fra 2016 var deres sjuende album og utvilsomt et høydepunkt så langt fra dette shoegaze neo-psykedelia bandet fra Fræna. I fjor slapp de EP-en Polarized, som også britiske Wrong Way Records gjorde tilgjengelig på vinylformatet, denne gangen i et limitert opplag på bare 100 nummererte eksemplarer. Her beveger de seg litt bort fra det ganske organiske lydbildet på White Light Fever, mot dronende elektronika, selv om det er et teppe av gitarer her også. Syntetisk perkusjon og synthtoner tar mer av fokuset på denne EP-en, men låtene er bygd opp på samme enkle måte, om mulig enda mer minimalistisk.

Et høydepunkt er "My Girl", hvor de ekstraherer essensen ut av Stonesk swagger-rock og drar den ned i en seig elektrisk fuzzgjørme, som de krydrer med fragmenter av The Who-aktige pulserende orgeltoner. En overkul avslutning på en EP hvor Rancho Relaxo fortsetter å drive sakte innover i sitt eget låtunivers, fullstendig på egne premisser. En vinylgodbit er dette også for samlere, ikke så lett å få tak i nå, forsøk Discogs.

Rancho Relaxo: Polarized

Rancho Relaxo: Polarized

Rancho Relaxo: Polarized

Eide: Grand Design LP

Velprodusert melodisk poprock

søndag 11. mars 2018 14:00

Eide: Grand Design (Roar) Eide kommer fra Stavanger men musikerne han har med seg på Grand Design strekker seg et stykke utover bare lokale krefter. Her samles mye musikalsk erfaring på et brett, med Arne Hovda (keyboards), Bjørn Sæther (trommer), Alf Aukan (bass) sammen med gitaristene Bernt Rune Stray, Geir Arne Pedersen og Alf Terje Hana. Eide står bak det meste av det tekstlige innholdet, mens Hovda og Pedersen har bidratt til å utforme låtene musikalsk. Albumet er mikset av Bjørn Erik Pedersen, som har levert en lekker og innbydende miks/produksjon. Er du av dem som liker å sitte godt tilrette i godstolen i optimal lytteposisjon for å få med deg alle detaljer er det mye å fryde seg over her.

Musikalsk sett er det poprock Eide har å by på, med et lett melankolsk drag. Melodiene og uttrykket kan vel sies å være av den radiovennlige typen. En del av låtene her drar litt mot det U2-aktige, uten at refrengene blir for storslåtte, for stemningen på Grand Design er gjennomgående avslappet. Tittellåten er svært velsmidd, med en døsig, glattpolert stemning som passer godt til en rolig ettermiddag i skyggen av sommersola. "Follow You" og "Walk To The End" hører også til i denne kategorien, upretensiøs og innbydende pop som det er lett å like.

Alle låtene her har noe ved seg, og andre lyttere vil naturligvis finne fram til andre favoritter. Det er heller ikke overraskende at noen av låtene allerede har oppnådd forholdsvis høye lyttetall på Spotify etc., flere av låtene her har nok potensiale i den retningen. Tittellåten har jeg nevnt, men også åpningslåten "Turn For You" er et sterkt kort. Her glir lett vuggende og suggererende gitarer over i et vakkert og uanstrengt fengende refreng. Vi får her også demonstrert hvordan et par enkle gitartoner kan bli nærmest essensielle i en låt. Her åpner de opp refrenget og leder an som stemningsskapende element, selv om de er forholdsvis vagt plassert i lydbildet. Eide sitt hjerte ligger nok nærmere popmusikken enn den atmosfæriske progrocken, men "Turn For You" titter inn i et landskap som Airbag og Gazpacho til tider beveger seg i, og det er vel også derfor at den har blitt min favorittlåt på albumet.

Inne i omslaget har Eide skrevet noen tanker omkring "The Grand Design", som her henspiller på evolusjonsteoretiske spørsmål. Tekstene følger ikke med i trykt form, men kan sikkert leses inn i dette bakteppet, uten at Grand Design nødvendigvis kan kalles et konseptalbum. Det ligger nok uansett nærmere for en lytter å konsumere innholdet uavhengig av dette. Har du sansen for velprodusert, melodiøs og lett melankolsk poprock med et norsk referansepunkt i for eksempel Petter Carlsen, er Grand Design et album det er verdt å sjekke ut. Jeg fører gjerne opp noen låter herfra på min relaxo-pop spilleliste. Vinylutgaven kommer med utbrettsomslag og det er en god pressing på svart vinyl. Den kan kjøpes på Platekompaniet i Stavanger eller bestilles direkte fra Eide selv via Facebook.

Eide: Grand Design

Eide: Grand Design

Diverse artister: Bærre På Jævel Vol. 3 LP ltd 100

Nordnorsk Pønk 1996-2013

fredag 02. mars 2018 18:00

Bærre På Jævel Vol. 3 Den første Bærre På Jævel samleren kom på Bukta Records, mens Vol. 2 kom på Backbeat Records, begge labler drevet at Robert Dyrnes. Nå har han blåst liv i gamle gode Fucking North Pole Records, som Vol. 3 er ute på. Sammen med Tore Stemland serverer de oss denne gangen utvalgte nordnorske punkgodbiter fra perioden 1996-2013. Når vi nå beveger oss framover i tid så beveger også punken seg mer over i hardcore, samtidig som den sprer seg utover i andre sjangre og subsjangre, så her finnner vi et skjønnsomt utvalg av punk, hardcore, metalcore, emo, pop-punk, screamo, thrash, post-hardcore, grindcore, progressiv hardcore, midcore (?), you name it.

De som har blitt funnet verdige til å bli inkludert denne gangen er: Rechtum Immortalis (Mo i Rana), Quiritatio (Sortland), Nikkeby Lufthavn (Tromsø), Nagasaki (Bodø), Turdus Musicus (Tromsø), Humdinger (Bodø), The Spectacle (Bodø), Døfødt (Harstad), Bleeding Fetus Organs, Lofast (Svolvær), The Revolt (Harstad), Cyaneed (Alta), Dominic (Rognan), Beyond The Fences (Bodø), Regression Point (Tromsø), New Frequency (Narvik), Hjertesorg (Bodø), Skitten Sone (Vadsø), Htlrsntzl (Tromsø), og Cataleptic (Stokmarknes). Nytt denne gangen er at det også følger med en DVD. Her finner du filmen Pivotal av Carl Christian Lein Størmer, en dokumentar om debutkonserten til Svolvær/Tromsø-baserte Nord Mot Nord, hvor Størmer er vokalist. I filmen får vi også noen kjappe tilbakeblikk til forhistorien som går tilbake til Vanskapt og Lofast, to band som for øvrig også er representert på den fine CD-samleren Æ Bor I Lofoten (Feskslog Records, 2006). Lofast sitt bidrag på den og på volum 3 av Bærre På Jævel er det samme, "Precious Thing", en låt som lett blir en av de beste her.

Det vedlagte heftet er som vanlig informativt, alle band får sin histore beskrevet på en egen side. Mens det ikke skorter på detaljer og referanser så savner jeg kanskje et lite overblikk. For eksempel så nevnes det at "Folkene i Nagasaki skulle senere bli sentrale i den kommende Bodøbølgen", men det sies ikke noe mer om denne bølgen. Dette er allikevel småpirk i den store sammenhengen, denne serien av utgivelser er unik og verdifull, og volum fire vil etter sigende dekke perioden 1990-2010. Verdt å nevne er også at Fucking North Pole Records nylig gav ut 10-tommeren Fry Your Local Htlr med Htlrsntzl, med opptak fra 2001, og nå er det forhåndsbestilling på den hvite vinylutgaven av Norgez Bank sine samlede verk, som slippes om en måneds tid.

Bærre På Jævel Vol. 3 kom i 100 eksemplarer på rød transparent splatter vinyl, og denne varianten var bare tilgjengelig via forhåndssalg. Gul vinyl ble presset i 400 eksemplarer og den kan bestilles fra Tiger eller Big Dipper. For de som ikke har snappet opp Vol. 1 og 2 så har Tiger igjen av dem også.

Bærre På Jævel Vol. 3

Bærre På Jævel Vol. 3

Herlofsen: Supercharger LP

Solid og variert fra Hortensgitarist

lørdag 24. februar 2018 17:00

Herlofsen: Supercharger Anders L.S. Herlofsen tar han hånd om stort sett alt som er å høre av instrumenter på Supercharger. Han får hjelp på perkusjon, men han trakterer også trommer selv, i tillegg til bass, synth og all sang. Gitaren er imidlertid Herlofsen sitt hovedinstrument, og han har vært å finne i mange bandsammenhenger i Horten opp gjennom årene, som Mr. Sinister, 4 Små Grå, Wazoo, Fønix Cafe og hans eget Anders Herlofsens Experience. Med Supercharger har han satt seg i førersetet og sydd sammen et variert album som står støtt og passe bredbeint med 70-talls retro classic rock og heavy riffing, ispedd litt blues, rock'n'roll, og noen folkelementer. Det har også blitt plass til et par ballader, men det er gitarriffene og soloene låtene her roterer rundt.

De to åpningskuttene "Run" og "Thin Line" setter standarden i så måte, dette er drivende låter, og den plekterspilte bassen gir lydbildet et ekstra skubb. Kanskje er det dette, sammen med noen fine twin-lead soloer, som gjør at jeg får flashback til 80-talls albumene til Wishbone Ash her, de beveget seg jo inn i riffbasert melodisk hardrock på den tiden. WA-gitarist Andy Powell har alltid hatt full kontroll på bluesspellinga og det har Herlofsen også. Dette kommer klarest fram i de roligere låtene på albumet, først i "Can You Save Me", som har en del likhetstrekk med Whitesnake sin "Ain't No Love In The Heart Of The City". Litt i samme leia er "I Can't Wait", som har et et litt tyngre refreng, men begge disse låtene viser med all tydelighet at Herlofsen er en dyktig bluesgitarist og står for meg som to høydepunkter på albumet.

Et par mer akustiske låter skiller seg litt ut på albumet. I "Out In The Green" hører vi elementer fra norsk folkemusikk, mens "When You Came" høres mer rootsinspirert ut, en fin rolig låt som får meg til å tenke på både Leo Kottke og Jorma Kaukonen. I likhet med Kottke så er Herlofsen en bedre gitarist enn vokalist. Synginga fungerer greit, men det er den varierte og eminente gitarspellinga som er brennstoffet i Supercharger og driver albumet framover. Pluss på med god låtskriving, kule riff og drivende soloer, og du ender opp med et solid gitarrockalbum, eller "god basisrock" som Herlofsen selv kaller det. Med rette.

Vinylutgaven av Supercharger kan kjøpes på Stensrud Musikk i Horten eller bestilles fra Herlofsen via Discogs, kanskje dukker den opp hos Big Dipper og The Garden etter hvert.

Herlofsen: Supercharger

Herlofsen: Supercharger

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73 LP ltd 300

Et stykke norsk rockhistorie og en gavepakke til fansen

fredag 16. februar 2018 19:00

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73

Etter at Panorama før jul slapp Ruphus: 030678, er turen kommet til det andre av Sveriges Radio sine Tonkraft live-i-studio opptak med norske band som slippes på vinyl. Ruphus var hyggelig å høre, men når vi nå får servert et opptak med Prudence fra 1973, er nok det en enda større begivenhet. På dette tidspunktet hadde de gjort unna to studioalbum (Tomorrow May Be Vanished og Drunk And Happy), og til tross for at de turnerte land og strand rundt dette året, ble ikke Prudence dokumentert som liveband før de noen år senere satte punktum med 2xLP-en 11/12-75. Som med Ruphus-opptaket så er lyden også her ganske uprodusert, uten særlig klang og litt tilbaketrukket i toppen, men er likevel relativt bra med god dynamikk.

Inne i utbrettsomslaget finner vi flere bilder, en bortimot komplett oversikt over alle stedene Prudence spilte i 1973, og ikke minst Bertil Lien sine velskrevne liner notes. Av disse kan vi lese at Prudence her framstår som et band som var mer på hugget musikalsk sett, i forhold til den nevnte avskjedskonserten fra 1975. Det er godt mulig, dette er i hvert fall et litt annerledes møte med Prudence på scenen enn det vi får med 11/12-75.  Låtutvalget er selvfølgelig også ulikt, med stort sett låter fra de to nevne albumene, i tillegg til en tidligere uutgitt liten godbit, "Cajun (I'm Moving on Hotshell)". Som med Ruphus-utgivelsen så følger det med en CD hvor alt som sies mellom låtene er med, mens vinylutgaven har kuttet ut en del av dette for å få plass til all musikken på en enkelt LP. 

Når dette opptaket nå ser dagens lys så er det både en norsk rockhistorisk begivenhet og en gave til fansen. Og at det er en del Prudence-fans der ute er det ingen tvil om, for en utgivelse fra Panorama har vel sjelden gått raskere unna. Hele førsteopplaget på 1.000 eksemplarer forsvant i løpet av noen få dager, men fortvil ikke, et nytt opplag på 500 eksemplarer er underveis. Dette nye opplaget vil være helt identisk med det første, med unntak av en ørliten tekstlig korrigering inne i omslaget. De 300 eksemplarer av førsteopplaget som kom på grønn transparent vinyl ble selvfølgelig blåst bort og er nå bare å finne til stive priser på bruktmarkedet. Når det nye opplaget på svart vinyl er på plass kan den bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama Records.

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73