Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

The Dream: Get Dreamy LP ltd 200 lilla vinyl

Round 2 gjør jobben med norsk klassiker

søndag 29. januar 2017 17:00

The Dream: Get Dreamy Den norske 60-talls klassikeren Get Dreamy har jeg omtalt tidligere, blant annet i forbindelse med tyske Shadoks sin flotte nyutgivelse på vinyl. Det er bare knappe 5 år siden den kom, men den er utsolgt, så da er det hyggelig at norske Round 2 tar på seg jobben med å gjøre den tilgjengelig igjen. I likhet med Shadoks så har Round 2 benyttet samme lydkilde for sin utgivelse, basert på en høykvalitets digital kopi av de originale mastertapene som befinner seg i Nasjonalbiblioteket sine arkiver. Shadoks og Round 2 har imidlertid mastret hver for seg, og for Round 2 er dette gjort av Christian Obermayer hos Strype Audio. Dette betyr at disse to utgivelsene ikke nødvendigvis er helt identiske på lydsiden, men begge inneholder da hele albumet i stereo, noe du ellers må tilbake til den originale førsteutgaven for å finne. Fremdeles har heller ikke strømmetjenestene fanget opp at de tilbyr Get Dreamy med lyd som skriver seg fra 1976-remasteren, hvor store deler av albumet er i mono.

Både Shadoks og Round 2 sine nyutgivelsene er gjennomgående av høy kvalitet, men noen forskjeller er det når man sammenligner deres respektive utgaver av Get Dreamy. Begge har omfattende og gode liner notes på engelsk, mens Shadoks er alene om å tilby en brettet plakat med tosidig fargetrykk og mange kule bilder. Reproduksjonen av omslaget har Shadoks gjort ørlite hvassere, i sin sedvanlige laminerte og svært tykke papp. Shadoks har også reprodusert den originale røde Polydor labelen, mens Round 2 kjører med sin egen variant. Begge vinylpressingene er på 180g vinyl og teknisk sett jevngode. Sammenligner vi lyden er det imidlertid lett å høre at dette er to ulike mastringer. Grovt sett kan vi si at Round 2 sin utgivelse har mer bass og en litt mer avrundet diskant. Shadoks sin kan dermed høres litt spinklere ut, med mindre kropp og noe spissere i toppen, enkelte detaljer kommer tydeligere frem, men på bekostning av at det kan bli litt spisst enkelte steder når man drar på volumet. Round 2 sin er snillere sånn sett. Hvilken av disse som ligger nærmest opp til originalen kan jeg ikke uttale meg om, og jeg klarer heller ikke utrope en klar favoritt når det gjelder lydsiden av disse to nyutgivelsene. Uansett er det ikke vanskelig å anbefale denne nyutgivelsen fra Round 2, dette er nok en kvalitetsnyutgivelse fra dem.

Som vanlig presser Round 2 to varianter av sine vinylutgivelser, en på svart vinyl og en mer limitert utgave på farget vinyl. Get Dreamy på lilla vinyl kommer i 200 eksemplarer, og kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

The Dream: Get Dreamy

The Dream: Get Dreamy

The Dogs: Death By Drowning LP ltd 250

Eksistensiell rårock

søndag 08. januar 2017 17:00

The Dogs: Death By Drowning The Dogs og Kristopher Schau starter året friskt, med nytt album ute allerede på årets andre dag. Nå er dette neppe for å feire at nok et år har gått eller at et nytt tar til, for Schau sine tekster er i hvert fall ikke noe lystigere enn tidligere. Bildene som tegnes og de små historiene drar så og si alle i en mørk eksistensiell retning, med temaer som ensomhet, isolasjon, savn, tristhet og desperasjon. Mot dette står musikken som en redningsplanke man kan klamre seg til, en distraksjon av rå energi som gjør låtene til små kraftpakker av feltkost. De tunge temaene det synges om er ikke det første man tenker på å kombinere med et såpass festlig musikalsk uttrykk som det The Dogs står for. Denne siden av låtene kommer nok best fram med de trykte tekstene foran seg hjemme i godstolen og LP-en snurrende på platespilleren. På scenen vil nok energien fra et landets mest drivende rockeband overskygge i hvert fall deler av tekstene.

Musikalsk sett kjører The Dogs videre med garasjerock-estetikken intakt, smakfullt med vreng fordelt utover på det meste bortsett fra trommene, og Farfisa-aktige orgeltoner vel integrert i fuzzgitarveggen. At de har med cello og strykere på en låt her ("Why Is The Flesh So Strong?") hadde ikke jeg fått med meg om det ikke stod nevnt på omslaget. Dette er for øvrig en av de aller beste låtene på albumet, og når det går roligere for seg som her så høres det ut til at Schau er en smule inspirert av Iggy Pop sin dype vibrato. Uansett så gjør han en stadig bedre jobb også på de litt roligere låtene, som her er med på å skape et balansert album, noen pusterom i rock'n'roll øset vi ellers får servert. Det går riktig nok ikke like fort hele tiden, men det er gjennomgående fengende låter The Dogs har snekret sammen denne gangen også, på det som er deres femte album. Det er nok av kandidater her som bør inn blant live-favorittene både hos dem selv og fansen.

Skiftet fra Astma Records til Drabant Music ser ikke ut til å ha medført noen andre merkbare endringer enn at det er første gang vi ser en strekkode på omslaget til et av The Dogs sine album. Også denne gangen er den mest limiterte varianten på svart vinyl, 250 nummererte eksemplarer. Varianten på blå vinyl er presset i 700 eksemplarer. De som var tidlig ute kunne bestille signerte eksemplarer fra Big Dipper, i anledning av at The Dogs holdt releasekonsert der.

The Dogs: Death By Drowning

The Dogs: Death By Drowning

Pop og rock i Rana - 1950-60-70-tallet

Årbok for Rana 2016 med musikalsk godbit

lørdag 17. desember 2016 18:00

Årbok for Rana 2016 Årets årbok fra Rana historielag inneholder en skikkelig godbit for musikk- og rockinteresserte. Over hele 40 sider får vi presentert Mo i Ranas pophistorie fra 50 til 70-tallet, ført i pennen av Terje Solås, som tok på seg oppgaven med å fullføre dette dokumentasjonsprosjektet som opprinnelig ble startet av Ronal Solås og Torbjørn Meringdal. Første bolk er en lengre artikkel som forteller om utviklingen fra orkestre som stort sett spilte til dans, fester og tilstelninger til etableringen av legendariske Bleak House (som bør få sin egen historie dokumentert langt grundigere enn det har blitt plass til her), konsertlokalet som fikk navn etter Terje Rypdal sitt album, og var hus for mange konserter med storheter fra både inn- og utland, i tillegg til at lokale helter som Music opptrådte der ofte. Andre bolk er bandkatalogen, en oversikt over band i Rana i perioden, med informasjon om besetning i tillegg til historien om hvert band, med bilder. Her finner vi også mange små anekdoter og artige fakta som gjør at også denne delen gjerne kan leses fra begynnelse til slutt, og ikke bare kan brukes som et oppslagsverk.

Da er det bare å vente på at noen tar på seg oppgaven med å dokumentere den videre pophistorien om Rana, som blir mer omfattende men ikke mindre interessant. (Hvor ble det forresten av Rana Rockekrypt, det "lokale musikkleksikonet på nett"?) Årbok for Rana 2016 anbefales for alle som er interessert i norsk lokal pop/rock-historie, og den kan bestilles fra Rana historielag.

Årbok for Rana 2016

Neperud: So Unhip It Hurts LP

Solid og skakt fra Skien

lørdag 17. desember 2016 09:00

Neperud: So unhip it hurts So Unhip It Hurts er Neperud sitt fjerde album, men det første på vinylformatet så vidt jeg kan se. 3 vinylsingler har imidlertid kommet fra dette bandet fra Skien som ble stiftet rundt årtusenskiftet, den første må vi tilbake til 2001 for å finne, 4-spors EP-en The Murder Act på ScHlup Records. Sin over 15-årige historie og diskografi til tross så har vel navnet Neperud gått mange forbi, selv om de også har dukket opp på hele tre svært så gilde tribute-utgivelser: Det Beste Til Meg Og Mine Venner; En Hyllest Til Joachim Nielsen (2005), Leaving Home; A Norwegian Tribute To The Ramones (2005) og Scandinavian Friends; A Tribute To Roky Erickson (2007). Da kommer det ikke som noen overraskelse at Neperud står for rock'n'roll med et visst trøkk, sjangermessig mot garasjerock, eller punkabilly som er betegnelsen de selv har satt.

De til tider litt skakke men varme og smågrumsete fuzzgitarene gjør at enkelte låter her også får et lett psykedelisk anstrøk, selv om dette i bunn og grunn er streit og jordnær rock. Låtene gjør ikke noe stort vesen ut av seg, men er lette å sette pris på når man først blir kjent med dem. En noe grå vokal passer bra til det tekstlige innholdet, her handler det om liv med bulker, liv som skrangler og ikke strekker helt til i forhold til hva det nå enn det er vi forsøker å strekke oss etter og tilpasse oss til. Det er likevel langt unna depperock dette, de går for eksempel ikke av veien for å trekke inn funkrytmer i "Whispers Of Luck", en av de mer umiddelbart fengende låtene på albumet. Og med "The Million Dollar Pen" gjør de en klassisk rockballade hvor så og si alt stemmer. Her som andre steder bygger gitarene opp et gjørmete bakteppe av lett støy og kaos samtidig som de beholder det melodiøse. Det er som om Neperud har funnet en låt av Neil Young i rennesteinen, tørka av den og på sitt vis fått den til å skinne igjen. Vi har selvfølgelig hørt akkordrekkene før, men Neperud setter lett sitt eget stempel på her. Albumet ellers kan kanskje høres litt anonymt ut ved første lytt, men etter noen runder vokser det til en helhetlig og godt gjennomført utgivelse som jeg gjerne vender tilbake til.

Vinylutgaven kommer ikke i en skitten gråfarge, men på lekker grønn transparent vinyl i et stilig svart/hvitt utbrettsomslag. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Neperud: So Unhip It Hurts

Neperud: So Unhip It Hurts

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen / The Caretaker 7" ltd 325

Mellomspill fra en mørk blueskjeller

torsdag 24. november 2016 18:00

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen er tilbake med et nytt tilskudd til Howlin' Of The Wolf-diskografien. De to låtene på denne nye singelen var verken å finne på albumet BackFire Madness eller blir å finne på oppfølgeren som planlegges utgitt neste år. Backfire Madness var et gjennomført dypdykk ned i en mørk musikalsk gumbo av minimalistisk blues, voodoo og vridde historier. De to nye låtene fra Fredrikstad-duoen fortsetter i samme stil. "Please Don't Listen" ruller av gårde med et monotont og forvrengt bluesgitarriff, enkle rytmeinstrumenter og effektfull voodoo-theremin som bakteppe for Esben Roos Svendsen sin karakteristiske vokal. "The Caretaker" er bygd over samme lest, men har et litt dunklere lydbilde. Det passer for så vidt bra til dette korte glimtet inn i livet til en vaktmester som nok sliter litt både med oppgavene han har satt seg fore og tilværelsen generelt. Likte du debutalbumet bør du få med deg dette mellomspillet mens vi venter på oppfølgeren fra Howlin' Of The Wolf, som etter sigende så og si er ferdig innspilt allerede.

Singelen er presset i 325 eksemplarer, releaseparty er i morgen kveld, fredag 25. november, på rockeklubben Havnerotta i Fredrikstad. Etter det vil den være i salg i utvalgte platebutikker, sannsynligvis både Big Dipper og The Garden, som begge har/hadde debutalbumet inne.

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Variert alt-country debut

fredag 18. november 2016 18:00

Kvit Skit: Kvit Skit EP Denne 5-spors EP-en er platedebuten til Bergens-bandet Kvit Skit. Etter diverse konserter i hjembyen har en betegnelse som alt-country festet seg som en sjangermessig referanse, altså et countrybasert utgangspunkt men ispedd elementer fra andre sjangre. Selv sier de: "Hvis en på død og liv vil avtvinge en spesifikk referanse eller to, vil Bonnie Prince Billy/Will Oldham og Lucinda Williams (i all ydmykhet) kunne nevnes." I en besetning på seks er det hele fire som bidrar på vokalsiden: Ingvild Garford Bennett (gitar), Helene Nilsen (orgel, gitar), Siv Toril Knudsen Petersen (gitar) og Kjell Arne Kjærgård (trommer). I tillegg finner vi Lars Westrebø på bass og May Frida Øvergaard på perkusjon.

Både "Holy Ground" og "God Damn" er ganske tradisjonelt oppbygde countrylåter med delvis akustisk instrumentering. Med et vokalsterkt utgangspunkt legger vi også tidlig merke til at den flerstemte sangen er godt arrangert og gjennomført med teft og stil. "In The State Of Love I Drown Myself Inside Your Words" bryter opp den mer tradisjonelle låtstrukturen en tanke, flyter løsere i forhold til vers/refreng oppbygging, og går litt i retning av indie-folk. Den kvinnelige vokalen gir på enkelte låter assosiasjoner til Annisette Koppel (Savage Rose) sin karakteristiske stemme. "Grown So Much Older" er kanskje det beste eksemplet på det, en mollstemt og mer rock-orientert låt som også farges elegant av elgitar med tremolo. Den blir med videre inn i "Flippin'", en noe beslektet låt også stemningsmessig, som drar mot mer melankolsk countryrock. De fem låtene her blir da en liten reise fra streit og noe mer lettlivet country fra bygdene på side A til et litt mørkere og mer urbant "alt" uttrykk på side B, hvor jeg finner mine to låtfavoritter her. Låtene her sprer seg altså passe vidt, men ikke mer enn at EP-en henger fint sammen. En sprek debut fra et band som etter sigende viser et enda større sjangermessig spenn på scenen.

Kvit Skit EP-en er en 10-tommer som kommer på hvit vinyl og slippes i morgen, 19. november. Utgivelsen kommer med tekster på et eget innleggark og kan foreløpig kjøpes i Bergen (Apollon og Østre), men forhåpentligvis følger flere etter.

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Likholmen: Lillelivet og Blindskär

Den nordiske melankoliens supergruppe

lørdag 12. november 2016 18:00

Likholmen: Lillelivet Likholmen: Blindskär Likholmen er et nordnorsk/svensk band/prosjekt med Æ (Erling Riibe Ramskjell) i sentrum som låtskriver. Ved sin side har han sin bror, Kåre Riibe Ramskjell (tangentinstrumenter), Hallstein Sandvin (bass, perkusjon, med mere), mens det vokale deles mellom Æ, Ingeborg Oktober og Stefan Sundström. Sist men ikke minst så er videokunstner Martin Losvik ansvarlig for den filmatiske delen av Likholmen sitt audiovisuelle uttrykk. Utgivelsen Lillelivet ble sluppet i oktober 2015, i form av en tre kvarters lang film, fysisk utgitt bare på USB-formatet foreløpig, men den er også tilgjengelig gratis på Vimeo. Kombinasjonen av film og musikk tar de også med seg på scenen, hvor bandet framfører musikken og låtene med et filmlærret som bakteppe. I høst kom EP-en Blindskär, hvor Sundström er mer involvert, samtidig som han også har blitt en del av Likholmen i konsertsammenheng. Blindskär er foreløpig bare en digital musikkutgivelse, men live så er låter herfra med, slik at en konsert med Likholmen pr. i dag betyr en drøy times forestilling.

En av svakhetene med digital distribusjon av musikk er at informasjon som man vanligvis finner på fysiske omslag og hefter rett og slett ikke er tilgjengelig. Hvem som har skrevet tekster og komponert melodier til Likholmen sine låter kommer derfor ikke klart fram. Jeg antar at Æ er den sentrale låtskriveren, men sannsynligvis bidrar flere av medlemmene også her. Æ har for lengst stått fram som en dyktig tekstforfatter og melodisnekrer, men med Likholmen har han strammet grepet enda et par hakk. Låtene er enkle men treffsikre, ofte mollstemte, og tekstene er på samme tid både melankolske, oppløftende og innbyr til refleksjon. Musikalsk går det så rolig for seg at man lett når inn til det som ligger mellom tekstlinjene. De handler om liv som skapes, liv som avsluttes, og om blokken av tid innimellom. Kanskje også litt om før og etter. Lillelivet er spilt inn i Træna kirke, men det ligger det ikke noe uttalt religiøst perspektiv her, fokuset er snarere på naturen, livskreftene, vår lille del av det store. I en hverdag preget av teknologi og høyt tempo tilbyr Likholmen medisin i form av låter og små historier som inviterer til ettertenksomhet og oppmerksomhet.

Likholmen live Musikalsk sett er Likholmen gjennomgående en lavmælt opplevelse, med lite perkusjon og behersket bruk av bass. Keyboard og orgel står som sentral stemningsformidler, understreket av gitartoner som er kuttet ned til det aller mest nødvendige. Utstrakt bruk av tremolo gir de enkle tonene og melodiene de vever sammen et skinn av skjørhet. Snarere enn en vegg av lyd så hører vi hver eneste lille detalj, nakent men fylt til randen av tilstedeværelse. Til dette kommer melodier som er så treffsikre at det blir vanskelig å plukke ut høydepunkter og favoritter blant det som har kommet så langt av låter fra Likholmen. Sundström sin grove og dype stemme står kanskje som en motpol i forhold til Ingeborg Oktober sin fullendt vakre framføring, men alle tre vokalistene drar egentlig i samme retning, mot en nærmest sakral stemning hvor det skjønne og det livsfeirende blandes med det vemodige og freden som kommer når det stilner og mørkner. Det er vanskelig å komme seg uberørt gjennom en låt som "Første Lys", og det er selvfølgelig heller ikke meningen.

Jan Johansson dro meg seg den nordiske ur-melankolien inn i pianojazzen, Madrugada sin americana var til tider dynket med den, og for Likholmen er den essensen i deres svært stillferdige miks av indiepop, elektronika og folk. Den samme blå tråden finnes vi også i Kari Bremnes sine mer mollstemte sanger, og i et litt videre perspektiv så er det absolutt en del likhetstrekk mellom Likholmen og Leonard Cohen (RIP). "Svakar Spor" er et godt eksempel på det. Sundström kaller Likholmen for "dyster darknesspop". Sikkert ironisk ment, for vel kan Likholmen by på blåsvart melankoli, men det alt for vakkert til at det blir dystert.

Likholmen: Lillelivet USB Jeg overvar konserten til Likholmen i Mo i Rana 22. oktober, og selv om utgivelsene i stor grad fanger det Likholmen er i stand til å formidle, blir dette bare enda bedre og enda sterkere i levende live. Ren og skjør magi. Lillelivet er som nevnt bare utgitt fysisk på USB-mediet (kan bestilles fra Platekompaniet), mens både den og Blindskär er tilgjengelig digitalt via strømmetjenester. Musikken her fortjeneter imidlertid å bli utgitt på et mer tilgjengelig fysisk format, for eksempel en audiovisuell utgivelse i en kombinasjonen av fotobok eller hefte, vinyl eller CD og eventuelt medfølgende DVD/Blu-ray. Flere av Æ sine soloalbum har kommet på vinylformatet, så det er lov å håpe at noe tilsvarende kan skje med Likholmen sine utgivelser. Det ville også ført til at flere oppdager denne nordiske melankoliens supergruppe.

(Konsertbildet ovenfor er hentet fra Sundström sin videoreportasje i Arbetarbladet, 26/10-2016: "På turné med Likholmen upp i frostbitna Nordnorge".)

Sindre Kartvedt: DumDum Boys; En vill en

tirsdag 01. november 2016 18:00

Sindre Kartvedt: DumDum Boys; En vill en Boka om DumDum Boys er selvfølgelig obligatorisk lesning for meg. Husker jeg hørte Bapshuari EP-en presentert på radioen av Sigbjørn Nedland, det resulterte i kjapt et besøk på den lokale platebutikken, og jeg var fan. Senere fikk jeg oppleve et knippe fantastiske konserter med DumDum Boys i Molde i perioden 1988-1990. Den første var utvilsomt den mest minneverdige, da stilte de med svært enkelt utstyr på scena, men gav meg et rockesjokk jeg ikke har opplevd maken til. Året etter kom suksessen med Splitter Pine. Alt var litt større, men fremdeles ble det en forrykende opplevelse. Tredje gangen jeg så dem stilte Persi med en fem-strengs bass som visuelt sett ville passet bedre inn i en Dance With A Stranger setting (ikke noe galt med DWAS! altså), mens miksepulten gjorde et stort innhogg i plassen til publikum. De leverte selvfølgelig, det var gøy, men nå låt det litt baktungt, noe av friskheten var blitt erstattet med rutine. De to første albumene, Blodig Alvor Na Na Na Na Na (1988) og Splitter Pine (1989), er noen av de mest utslitte platene jeg har i min samling, hentet fram i mang en festsammenheng. Pstereo (1990) liker jeg også, selv om den har blitt spilt langt mindre. Utover 90-tallet mistet jeg dessverre litt av interessen, i takt med at DumDum Boys mistet interessen for å gi ut på vinylformatet, uten at jeg skal påstå at det var årsaken.

Kartvedt sin bok om DumDum Boys er bygd opp utelukkende av sitater fra intervjuer med bandmedlemmene og personer omkring dem, og har sånn sett blitt en levende historiefortelling om et av norges største band, men kanskje fører denne måten å bygge opp boka på at det blir litt vanskeligere å fortelle en kontinuerling historie. Boka gav meg uansett lyst til å høre gjennom også de senere albumene deres som jeg ikke har noe spesielt forhold til. Det er ikke lagt noe tett lokk på interne stridigheter og opp- og nedturer, og det kommer av og til fram at medlemmene av DumDum Boys har ulike syn på hvordan ting henger sammen. Sånn sett kommer vi ganske tett på bandet, men jeg skulle kanskje ønske at det var litt mer om selve låtene og hvordan de ble til, og litt mer om hva slags musikk og artister som inspirerte dem gjennom de ulike fasene. Til gjengjeld får vi et godt innblikk i banddynamikken. Bildene i boka er gjengitt på glanset papir og holder høy kvalitet. Obligatorisk pensum i norsk rock!