Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Surrender ...

... to your bad metadata

fredag 02. februar 2018 18:00

At musikkbransjen har utfordringer med metadata er det ikke vanskelig å finne eksempler på. Noen ganger glipper det i kvalitetskontrollen, og enkelte ganger blir det ganske morsomt. Dette må vel nesten være bevisst plantet av en Ray- og Dave-tilhenger? (Eksemplet er hentet fra Tidal, men den samme feilen har spredd seg til Amazon, Spotify og andre kanaler.)

Surrender to your Kinks

Andre ganger blir mangel på autoritetskontroll pinlig åpenbar. Jeg skal omtale det nye konsertalbumet til Prudence når jeg får det i hende, i mellomtiden skal jeg høre litt på disse 4 nyoppdagede Prudence-singlene som Tidal har klart å grave fram.

Prudence singler

Sub Church: Vol. I, II & III 3xLP ltd 300

Alternative lovsanger

lørdag 27. januar 2018 15:00

Sub Church: Vol. I, II & III

Sub Church er en kristen menighet i Oslo, stiftet i 1997 av unge kristne som ikke følte seg hjemme i mer tradisjonelle kirkesamfunn. Samtidig hadde de et felles kulturelt møtepunkt i musikken, i punk, metal og andre former for rock som med større eller mindre hell har blitt tatt inn i varmen i ulike kristne sammenhenger. Av de mange artistene som har tilknytning til stedet finner vi medlemmer fra blant annet metalbandet Extol og indiepopsmedene i The Loch Ness Mouse. Sub Church ser ut til å være et fellesskap med lite dogmatisk tankegang, med et levende kulturhus hvor takhøyden er stor og det musikalske har fått gro og spire. Dette gjenspeiler seg også i det sprekt varierte innholdet som nå er dokumentert i form av en 3xLP utgivelse. På Vol. I, II & III finner vi 27 låter fra 9 ulike artistsettinger, med en fellesnevner i at dette er lovsanger.

Kristne lovsanger, kjedelige greier tenker du kanskje. Vel, Sub Church stikker fort hull på slike fordommer, det de byr på er både variert og spennende. Stemningene drar overraskende mye mot det mørke og mollstemte, fra vakre rolige folklåter, via skimrende, småpsykedelisk indiepop til støyende, skrikende rock. Mye her er coverlåter som de tar tak i og gjør sine til dels svært originale versjoner av. De henter for eksempel flere låter fra Glen Galloway (Trumans Water) og hans omfattende produksjon i eksperimentelle Soul-Junk. I den andre enden av decibelskalaen finner vi et lite utvalg av gamle salmer som blir framført i svært vakre utgaver.

Som eksempler på bredden her kan jeg plukke fram "I Worship You", en Galloway låt som de gjør to ulike versjoner av. Den ene av disse er framstår som så repetetiv, seig og støyende at det nærmer seg Michael Gira og Swans sin estetiske sans på sitt mer brutale. Såpass mørkt og rituelt er dette at det for sartere sjelere sikkert minner like mye om en svart messe som kristen lovsang. Swans balanserte det hardtslående med det rolige vakre på sitt mesterverk Children of God, og Sub Church sine versjoner av gamle salmer gjør samme nytten her. Monograf sin rolige framføring av "Nu går solen ned" (tekst: Samuel Olsen Bruun, 1695; melodi: trad etter Harald Hope) er i god mollstemt folk-post-rock-ballade modus. Det aller vakreste står imidlertid Åse Ava Fredheim (Ava Freddy; sang, gitar) og Ketil Kielland Lund (sang, piano) for når de tar for seg Ellen Jorunn Bergem sin låt "Here in the Dark". I all sin enkelhet blir dette et høydepunkt som griper tak. Mellom disse ytterpunktene er det mye som kunne vært nevnt, for Sub Church har klart å samle mye god musikalsk teft på et variert brett her. Disse LP-ene vil bli stående som en av de mest interessante norske kristne musikkutgivelsene, og de bør kunne nå en del våkne lyttere der ute, både blant åndsfrender, hedninger og vi inn i mellom.

Sub Church har også vist flid i utformingen av den fysiske presentasjonen til utgivelsene. De tre LP-ene kommer hver for seg i et plastomslag, hver av dem med et eget tekstinnlegg. Til omslagene har de benyttet en gjenbruksmetode ved å vrenge gamle plateomslag og bruke disse som utgangspunkt for å håndtrykke de nye omslagene, som har fått vært sitt kunsttrykk. (Det eneste andre eksemplet på denne teknikken jeg kjenner til i norsk sammenheng er US-utgaven av The Spectacle sitt album Rope Or Guillotine.) Disse tre LP-ene selges samlet og kommer i en nummerert hvit plastpose, og hver av LP-ene kommer i forede svarte innercovre. Utgivelsen finnes også i 2xCD format, med trippelt utbrettsomslag og brettet innlegg (med en del fargebilder du ikke finner i vinylutgaven). LP-ene er begrenset til 300 nummererte eksemplarer og kan bestilles direkte fra Sub Church.

Sub Church: Vol. I, II & III

Sub Church: Vol. I

Sub Church: Vol. II

Sub Church: Vol. III

Sub Church: Vol. I, II & III

Ruphus: 030678 LP ltd 200

Supert konsertopptak fra svensk radio i 1978

fredag 05. januar 2018 18:30

Ruphus: 030678 Både svensk og finsk radio var definitivt mer på hugget på 70-tallet når det gjaldt å dokumentere rocken, og jazzen for den del. Vi er nå så heldige at en del av konsertopptakene som finnes begynner å bli gjort tilgjengelig. Sverige Radio tok et stort løft da de gav ut 40xCD boksen Progglådan i 2013, hvor blant andre mange opptak fra programserien Tonkraft var inkludert. I Finland holder Svart Records på med å dokumentere programpostene Pop-Liisa and Jazz-Liisa, begge i form av flotte vinylserier. NRK har gjort tilgjengelig mange interessante TV-programmer fra 70-tallet som inneholder mange kule musikkopptak, men NRK Radio sitter dessverre ikke på noe stort omfang av konsertopptak av norsk jazz og rock fra 70-tallet. I enkelte tilfeller ble til og med historisk interessante bånd spilt over med med nytt innhold, i god gjenbruksånd. Noen norske band og musikere tok imidlertid turen over til Sverige og spilte inn live-i-studio opptak for Tonkraft serien, og blant dem finner vi Ruphus, som nå Panorama Records har gitt ut på vinyl.

Som tittelen antyder er dette opptaket med Ruphus gjort i 1978, og besetningen er da den som stod bak albumene Inner Voice (1977) og Flying Colours (1978): Kjell B. Larsen (gitar), Jan Simonsen (keyboards), Asle Nilsen (bass), Thor Bendiksen (trommer) og Sylvi Lillegaard (vokal). På denne tiden bodde bandet i Tyskland og turnerte mye rundt om i Europa. Denne utgivelsen dokumenterer på utmerket vis at Ruphus var et svært samspilt band, selv om det det nok kan sies om alle deres andre besetninger også. Opptaket her er gjort direkte til to spor, og det er ikke foretatt noen miksing eller korrigeringer i ettertid, likevel er det bortimot perfekte framføringer fra ende til annen her. Selv om det er et usminket og ganske "tørt" opptak vi får høre her, så er lydkvaliteten ellers svært bra.

Selv om jeg og mange andre sette den mer progfokuserte tidlige perioden til Ruphus aller høyest, var det disse to mer jazz-rock-fusion orienterte albumene som var mitt første møte med bandet, og de står fremdeles fram som gode album i den sjangeren. På dette livealbumet finner vi et variert utvalg av låter fra de to albumene. Avslutningsvis henter de fram "Sha Ba Wah" fra Let Your Light Shine (1976). På det albumet var besetningen en litt annen, med Gudny Aspaas på vokal og Haakon Graf på keyboards, men i likhet med alt annet her så ligger også liveutgaven av den ganske tett opp til studioversjonen. Alt her er behersket og kontrollert, men de har også en slepen dynamikk som kommer godt fram på de mer funky låtene. Disse er godt balansert med rolige godbiter som for eksempel instrumentalen "Frysja". Oppsummert så er dette som å gjøre en lytte-tidsreise tilbake til 1978 og få sitte på første rad på en intim Ruphus-konsert, ganske fascinerende.

Utgivelser fra Pan/Panorama kommer vanligvis i to ulike fargevarianter, så også denne. 200 eksemplarer på blå vinyl og 500 på svart. Omslaget er vel ikke av de mest spennende, en del bilder og plakater etc. er gjengitt inne i utbretten, og Kjell Larsen og Asle Nilsen har skrevet kort om omstendighetene rundt bandet og innspillingen på baksiden. For å få plass til alle låtene på en LP har man valgt å redigere bort litt småprat mellom låtene, men dette er inkludert på CD-utgaven som ligger vedlagt her. Man kunne kanskje gjort litt mer ut av selve presentasjonen, men uansett så blir denne utgivelsen en gavepakke til fans av både Ruphus og norsk jazzrock generelt. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama.

Som nevnt så finnes det flere norske godbiter i de svenske Tonkraft arkivene, og om kort tid kommer Panorama med neste band ut. 22. januar bør man sette kryss i kalenderen, for da slippes en live-LP med ingen ringere enn Prudence, med et Tonkraft-opptak fra 1973! Tipper det er mange som gleder seg til det. La oss håpe at det ikke stopper med det. Jeg vil gjerne høre alt her, men i tillegg til at noen ønsker å gi ut materialet, så må artistene selv gi sitt samtykke, og akkurat det vil vel være det som avgjør om flere av disse opptakene ser dagens lys. Her er en bortimot komplett liste over de øvrige norske artistene som var over og gjorde opptak hos Tonkraft.

  • Popoul Vuh (1974)
  • Bazar (1974)
  • Satans Horn (1974)
  • Terje Rypdal (1975)
  • Jonas Fjeld Band (1976)
  • Moose Loose (1977)
  • Arild Andersens Kvartett (1977)
  • Terje Rypdal Band (1978)
  • Veslefrikk (1978)
  • The Cut (1981)

Ruphus: 030678

Ruphus: 030678

Devar: Mausoleum 2xLP

Mørkt og dramatisk metal comeback

lørdag 30. desember 2017 16:30

Devar: Mausoleum Devar sin historie går tilbake til 2002, da som et soloprosjekt fra denne noe mystiske hovedpersonen., Året etter gled prosjektet over til å bli et band, som med noen utskiftninger underveis i besetning eksisterte fram til 2010. De hadde da et debutalbum ute, men etter turneen som fulgte gikk bandet i hvilemodus. Nå er de altså tilbake med et nytt album, med de samme musikalske visjonene som utgangspunkt. De omtaler seg selv som et noe ukonvensjonelt metal band, påvirket av diverse metal-subsjangre i tillegg til 70-talls progrock. En spenstig miks som i følge dem selv nå framstår som mer raffinert og fokusert enn på debutalbumet, og med et større fokus på de progressive elementene.

Det er et mørkt tekstunivers som males fram gjennom låtene her, vi blir tatt med på et eksistensielt dykk ned i sinnets dype grotter, hvor det er smått med lys og langt mellom luftlommene. Som de selv sier så er Mausoleum "conceptionalized around standing on the edge of the end, as a lifetime flashes through a fractured & declining mind", og dykker man ned i tekstene her så er vel dette en ganske dekkende beskrivelse. Da er det kanskje litt paradoksalt at det musikalske uttrykket er såpass kraftfullt og fengende, men det er likevel en resept som fungerer.

Devar henter elementer fra både thrash-, prog-, goth- og svartmetall, og kombinerer et variert riffutvalg med det roligere og mer melodiøse (men så mye 70-talls prog hører jeg ikke her). Dette smelter de effektivt sammen til noe eget, mye takket være en ekstremt god teft for de mollstemte stemningene. Det sørgmodige og klagende drar vokalen mot det teatralske, og veksler mellom det dramatiske og det mer innadvendte. Rolige, elegante melodier glir langsomt av sted, for så å bli sugd ned i mørke, kraftige malstrømmer. Dystert, men vakkert og til tider svært fengende, som for eksempel i som i "Mausoleum" og "Shadow Straggler", to av høydepunktene her. Melodier og stemninger gjenbrukes av og til, men på det som er et slags konseptalbum er jo det lov. Uansett må dette sies å være et svært vellykket comeback, Mausoleum er et helstøpt, mektig og på flere måter ganske så originalt album i metalsjangeren.

2xLP-en kommer i gode pressinger på svart vinyl, med utbrettsomslag og innercovre med trykte tekster. Kan bestilles hos Big Dipper eller direkte fra Gymnocal Industries.

Devar: Mausoleum

Devar: Mausoleum

Devar: Mausoleum

Optima Rubra: "Selvtitulert" LP ltd 100

Et ekstremt sprikende og rotete tredjealbum

søndag 24. desember 2017 13:30

Optima Rubra: Selvtitulert Optima Rubra er ute med oppfølgeren til Kartonger fra 2012, det vanskelige tredjealbumet. For mange band er det med album nummer tre at de store utfordringene dukker opp. Det beste låtmaterialet er brukt opp og det begynner å skorte på gode ideer. Dette forsøker man så å bøte på ved for eksempel å slippe flere bandmedlemmer til som låtskrivere, utforske musikalske sjangre man ikke nødvendigvis behersker, ty til coverlåter eller hyre inn gjestemusikere. Optima Rubra har satt seg fore å gjøre alt dette til gangs, og dermed levere det optimale eksemplet på et typisk sprikende og rotete tredjealbum. Alle disse omstendighetene og mere til er detaljert beskrevet i form av et internt banddokument som er gjengitt inne i utbrettsomslaget på albumet. Så da kjører vi på og gir oss hen til det etter sigende ruskete låtmaterialet vi finner på "Selvtitulert":

"Tittelspor" er en bastant og insisterende feiring av ... Optima Rubra. Ja, hvorfor ikke åpne ballet med en sang om seg selv. "Nødrim City" handler om utfordringene som tekstforfattere ofte støter på, til ganske fengende funkmetal. "En Kniv til Kålen" er også litt funky, men såpass kjapp at det drar mot punk. Her blir det også mer åpenbart at jeg savner et tekstark, men en tøff og hardtsvingende låt. "More than You" er også punk, mer bluesbasert i retning av Thunders & Heartbreakers, passe rølpete gjennomført. "(Nei, bare) Vafler (til meg, takk)" er en slags ballade med kontrapunktisk power-refreng og imponerende vokalprestasjoner. En sørgelig historie om stakkars lille Jonny. Triste vers og et aggro-angst refreng der hovedpersonen faller ned i et lallende delirium. De tar den helt ut her og da blir det et høydepunkt på albumet.

Som coverlåt har de valgt ut Erik Bye sin velkjente "Hildringstimen". Den gjør de en ganske streit punkversjon av, og selv om dette kan sies å være fyllstoff så svinger det bra. Med "Sosialantropolog" er de tilbake til funkmetal, tilført rapp. "Svart Metall" (med ekstra hermetegn) er neste låt ut, og man skulle man kanskje tro at Optima Rubra benyttet muligheten til å dra det musikalske ut i det helt ekstreme her, men de legger seg et sted mellom tungrock og punk. "De som laget Ord" begir seg ut i filosofiens verden og Wittgenstein ville nok nikket gjenkjennende til flere gode problemstillinger som trekkes fram her. "Minnene" avslutter ballet med litt mimring om ... Optima Rubra.

For å oppsummere så er vitterlig "Selvtitulert" et sprikende og rotete album, men ikke spesielt mye mer enn de to foregående. De beste godbitene finner vi på side A, men i sum så kan vi vel si at dette har blitt et ganske så vellykket tredjealbum på alle måter. Vinylutgaven av albumet kommer i et flott utformet utbrettsomslag. og selve LP-en er pent presset på oransje transparent vinyl i et opplag på 100 nummererte eksemplarer. "Selvtitulert" er utgitt på Pistache Records og kan bestilles direkte fra Gymnocal Industries.

Optima Rubra: Selvtitulert

Optima Rubra: Selvtitulert

Ottorpedo: Kaste Agurk (i Gulv) picture disc EP ltd 50

Lekker og limitert

lørdag 16. desember 2017 15:00

Ottorpedo: Kaste Agurk Parallelt med at Optima Rubra er ute med sitt tredjealbum på Pistache Records, slipper labelen en liten førjulsgodbit med Ottorpedo. Det er her snakk om en picture disc med låta "Kaste Agurk (i Gulv)", en av de mer vellykkede låtene fra fjorårets småmorsomme og varierte album Ottorpedo med venner. I tillegg til albumversjonen fylles side A opp med to alternative mikser av denne låta, "White Noise Agurkmix" og "SAUR Remix". Selve låta er mer alvorlig anlagt enn tittelen tilsier, dette er Seigmensk mørk emo-postrock med en tekst som handler om å få utløp for frustrasjon og sinne. Den er framført på et vis som minner om Bare Egil sin tvetydige ironiske stil, og det er kanskje ikke så overraskende når Duplex-aktør Aslag Guttormsgaard (Black Debbath, Hurra Torpedo, m.m.) stiller opp på vokal her. "White Noise Agurkmix"-utgaven transformerer låten til 80-talls litt cheesy synthpop, mens SAUR sin miks tar i bruk elektronika-grep av litt ferskere dato.

På side B finner vi tre låter i et opptak fra rock-cafeen Inside i Bergen fra våren 2017. "Ode til en Kaffetrakter" og "Tyver i Hagen" er begge hentet fra Ottorpedo med venner, mens "Sukkeravgift Blues" er tidligere gitt ut på Optima Rubra sitt album Kartonger (2012). Men jeg ser at den og "Tyver i Hagen" også finnes på en tidligere Ottorpedo utgivelse, De Griller i Bakgården fra 2011, så her er det nok snakk om låter som har vært på repertoaret til Pistache Records-involverte over mange år. I motsetning til låtene på side A er ikke disse livelåtene tilgjengelig på strømmetjenestene, så disse smakebitene av Ottorpedo på en konsertscene er kun å finne på denne picture discen. Og "Sukkeravgift Blues" er absolutt verdt å få med seg for fansen, når den tar av med ektefølt verbal harme.

Opplaget på denne visuelt sett dritlekre picture disc utgivelsen er ekstremt lite, så her kan det lønne seg å suse over til Gymnocal Industries for å få fatt i et av de 50 nummererte eksemplarene som finnes.

Ottorpedo: Kaste Agurk

Ottorpedo: Kaste Agurk

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland LP ltd 500

Et nytt knippe jordnære og godslige viser

fredag 08. desember 2017 18:00

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland Åsmund Nesse er tilbake med et nytt album med godlynte viser på Bømlo-dialekt. Noen av medmusikantene han hadde med seg på debutalbumet Lysning (2015) er byttet ut, og av nye medspillere kan den allsidige felespilleren Nils Økland nevnes. Viser frå Vesterland fortsetter i samme spor som forgjengeren, med velkomponerte og nynnbare viser som sjangermessig drar mot folkelige viser i delvis popdrakt. Kanskje har låtene denne gangen et litt mer felles uttrykk rent arrangementsmessig, noe som kan skyldes at albumet er spilt inn live i studio over tre dager. Et godt utvalg av instrumenter som piano, orgel, fele, steel gitar, trekkspill og mandolin bidrar til god variasjon og skiftende stemninger gjennom albumet.

Det starter rolig og vart med "Draumen som sige forbi", med lyriske og lett jazzaktige pianotoner fra Gunvald Andreas Hagen, som også satte sitt preg på tilsvarende låter på Lysning. Den glir nesten umerkelig over i "Hald deg fast", som fortsetter i samme tempo og samme toneart. Her handler det om å fokusere på det positive i hverdagen, selv om det ikke alltid er like lett. Når mannskoret Havdur drar til på refrenget så ender dette opp som en riktig så fengende allsang med en slags hverdagssalme-stemning. "Lars'n" er en festvise til Lars som har vært ute på fiske i "nesten eit år", og er en av de raskere låtene her. Litt i samme leia er "Jonsok", som forteller om Jakoben som skal ut på seilas "på adle verdens hav" og feirer Jonsok og tar en siste dans/fest før han legger ut.

Etter disse to drikkevisene glir albumet over i det mer ettertenksomme. "Langt nord der uti Å" handler om å være langt borte fra noen man er glad i. I motsetning til alle de andre låtene er dette en gammel irsk folkemelodi ("The Curragh of Kildare"/"The Winter it is Past"), fritt oversatt av Nesse. "Bånsull frå vest" fortsetter med en snill og god stemning som godt kunne passe som godnattsang i et oppbyggelig barne-tv program for de minste. "Når vinter blir vår" handler om håp, og trekker linjer fra det nære, til naturens skiftende sesonger og videre til det mer universelle: "måtte dinna harde verden bli litt mjukare i kantana". Og det kan jo trenges. Avslutningsvis får vi bonussporet "Førjulsvisa", ei vakker vise full av hygge og harmoni, men i et perspektiv: "Julo som kjem løyse ingen problem, men godt å få vera i lag her ein kveld nerpå jordå". En julevise jeg gjerne hører i stua når julekvelden nærmer seg, og et fint punktum for et album som jeg synes har flere høydepunkter enn forgjengeren, spesielt for en som nok setter mest pris på de roligere visene til Nesse.

Også denne gangen er vinylutgaven av det gilde slaget, utbrettsomslag med tekster på innsiden, og trykt innercover med mange fargebilder fra innspillingene i studio. LP-en er presset på grønn vinyl, limitert til 500 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper, All Good Clean Records (Trondheim) eller direkte fra Nese Sound.

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Lady Moscow: Sunday Songs LP

Akustiske folkrock krumspring

fredag 01. desember 2017 17:30

Lady Moscow: Sunday Songs Lady Moscow fra Oslo har eksistert i rundt 10 år, Sunday Songs er dere fjerde album, og det andre på vinylformatet så langt jeg kan se. Med god ballast fra hundrevis av konsertopptredener, også utover i Europa, er dette et band som tar med seg mye levende energi inn i studio. Drivet i musikken er for det meste skapt av akustiske instrumenter (kontrabass, gitar, banjo, trekkspill, fiolin, blåseorgel med mere), og de beskriver selv musikken sin i hjemmesnekrede vendinger som "Balkan-boogie", "folk'n'roll" og "sirkusrock". Her aner vi en visst rytmisk spenstighet, og siden ingen av de faste bandmedlemmene spiller trommer, er dette ganske vesentlige elementet ivaretatt ved hjelp av innlånte krefter. Benytter vi mer tradisjonelle sjangerbetegnelser så kan vi vel si at de står for en frisk og variert miks av country og folk som henter inspirasjon fra ulike kanter, spesielt en del elementer fra bluegrass.

Åpningssporet "Take a look around" har et visst amerikansk låvedans drag over seg, med feststemning og livlig felespill, men i neste spor har de forlatt bygda og lagt seg mot mer indie-folk-aktige toner. Her kjører bassen rockete og monotont, noe som fortsetter i "Figure 8 syndrome", som nærmest er unplugged punk. I den langt roligere "Recognize" minner stemmen til vokalist (gitarist og vel en slags hovedlåtskriver) Bjørn Galdal meg om John Hiatt, og da spesielt den litt tørre Hiatt-utgaven fra hans tidlige dager. Jeg synes Hiatt er et vel så bra generelt referansepunkt i så måte enn andre jeg ser nevnt, som Tom Waits, Leonard Cohen eller Nick Cave, selv om "God's Gun" faktisk beveger seg et langt stykke i retning av en stemning som minner om Cave og Ellis sine mørke filmlydspor. Her drar det mot mørk americana og dette blir lett mitt favorittspor på albumet.

Ellers er det generelt en goodtime feeling over de fleste av låtene her, selv om tekstene kanskje ikke alltid er i synk i så måte. Eksempelvis så er den avsluttende "Take another look" rett så hyggelig og nynnbar, men med ett slenger de inn "Take another look at Paradise City, 'cause the grass ain't green and girls ain't purdy!". Både språklig og musikalsk kan vi vel si at Sunday Songs er et amerikansk-inspirert album. Produsenten her, Ashley Stubbert, som også har bidratt både til låtskriving og med perkusjon på flere spor, er da også fra Seattle, men har bodd og arbeidet her i Norge i snart 10 år. I følge den inngående bakgrunnshistorien som fortelles på innsiden av utbrettsomslaget så har han hatt en stor innflytelse på albumet, også utover selve lydproduksjonen. Noen av låtene er kanskje litt anonyme, mens andre er det enkelt å sette kryss ved siden av, men dette avhenger selvfølgelig av smak og behag. Sunday Songs har uansett blitt et album man kan hygge seg med, upretensiøst og variert, og med en smittende energi som oser av spilleglede.

Vinylutgaven har blitt riktig flott, et svært stilig og solid utbrettsomslag med mye informasjon på innsiden. Et tekstark hadde sannsynligvis gjort det enklere å få med seg det tekstlige innholdet, men det er også det eneste på minussiden. Det står "DIGERTRYKK" i matrisen på vinylen, men norske Diger presser ikke vinylen selv, det er det tsjekkiske GZ Media som har stått for. De har gjort en flott jobb, som de vanligvis gjør, dog med enkelte få unntak. Ekstra godt inntrykk gjør det at selve LP-en ligger i et foret innercover, det føles så mye bedre å dra LP-en ut av dette enn et papir hvor ofte papirrusk/deler følger med i tillegg til at plata er statisk klistret til omslaget. Så stort pluss i boka her også til Lady Moscow, måtte flere følge etter her. Sunday Songs kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.

Lady Moscow: Sunday Songs

Lady Moscow: Sunday Songs

Lady Moscow: Sunday Songs