Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Neperud: So Unhip It Hurts LP

Solid og skakt fra Skien

lørdag 17. desember 2016 09:00

Neperud: So unhip it hurts So Unhip It Hurts er Neperud sitt fjerde album, men det første på vinylformatet så vidt jeg kan se. 3 vinylsingler har imidlertid kommet fra dette bandet fra Skien som ble stiftet rundt årtusenskiftet, den første må vi tilbake til 2001 for å finne, 4-spors EP-en The Murder Act på ScHlup Records. Sin over 15-årige historie og diskografi til tross så har vel navnet Neperud gått mange forbi, selv om de også har dukket opp på hele tre svært så gilde tribute-utgivelser: Det Beste Til Meg Og Mine Venner; En Hyllest Til Joachim Nielsen (2005), Leaving Home; A Norwegian Tribute To The Ramones (2005) og Scandinavian Friends; A Tribute To Roky Erickson (2007). Da kommer det ikke som noen overraskelse at Neperud står for rock'n'roll med et visst trøkk, sjangermessig mot garasjerock, eller punkabilly som er betegnelsen de selv har satt.

De til tider litt skakke men varme og smågrumsete fuzzgitarene gjør at enkelte låter her også får et lett psykedelisk anstrøk, selv om dette i bunn og grunn er streit og jordnær rock. Låtene gjør ikke noe stort vesen ut av seg, men er lette å sette pris på når man først blir kjent med dem. En noe grå vokal passer bra til det tekstlige innholdet, her handler det om liv med bulker, liv som skrangler og ikke strekker helt til i forhold til hva det nå enn det er vi forsøker å strekke oss etter og tilpasse oss til. Det er likevel langt unna depperock dette, de går for eksempel ikke av veien for å trekke inn funkrytmer i "Whispers Of Luck", en av de mer umiddelbart fengende låtene på albumet. Og med "The Million Dollar Pen" gjør de en klassisk rockballade hvor så og si alt stemmer. Her som andre steder bygger gitarene opp et gjørmete bakteppe av lett støy og kaos samtidig som de beholder det melodiøse. Det er som om Neperud har funnet en låt av Neil Young i rennesteinen, tørka av den og på sitt vis fått den til å skinne igjen. Vi har selvfølgelig hørt akkordrekkene før, men Neperud setter lett sitt eget stempel på her. Albumet ellers kan kanskje høres litt anonymt ut ved første lytt, men etter noen runder vokser det til en helhetlig og godt gjennomført utgivelse som jeg gjerne vender tilbake til.

Vinylutgaven kommer ikke i en skitten gråfarge, men på lekker grønn transparent vinyl i et stilig svart/hvitt utbrettsomslag. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Neperud: So Unhip It Hurts

Neperud: So Unhip It Hurts

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen / The Caretaker 7" ltd 325

Mellomspill fra en mørk blueskjeller

torsdag 24. november 2016 18:00

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen er tilbake med et nytt tilskudd til Howlin' Of The Wolf-diskografien. De to låtene på denne nye singelen var verken å finne på albumet BackFire Madness eller blir å finne på oppfølgeren som planlegges utgitt neste år. Backfire Madness var et gjennomført dypdykk ned i en mørk musikalsk gumbo av minimalistisk blues, voodoo og vridde historier. De to nye låtene fra Fredrikstad-duoen fortsetter i samme stil. "Please Don't Listen" ruller av gårde med et monotont og forvrengt bluesgitarriff, enkle rytmeinstrumenter og effektfull voodoo-theremin som bakteppe for Esben Roos Svendsen sin karakteristiske vokal. "The Caretaker" er bygd over samme lest, men har et litt dunklere lydbilde. Det passer for så vidt bra til dette korte glimtet inn i livet til en vaktmester som nok sliter litt både med oppgavene han har satt seg fore og tilværelsen generelt. Likte du debutalbumet bør du få med deg dette mellomspillet mens vi venter på oppfølgeren fra Howlin' Of The Wolf, som etter sigende så og si er ferdig innspilt allerede.

Singelen er presset i 325 eksemplarer, releaseparty er i morgen kveld, fredag 25. november, på rockeklubben Havnerotta i Fredrikstad. Etter det vil den være i salg i utvalgte platebutikker, sannsynligvis både Big Dipper og The Garden, som begge har/hadde debutalbumet inne.

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Variert alt-country debut

fredag 18. november 2016 18:00

Kvit Skit: Kvit Skit EP Denne 5-spors EP-en er platedebuten til Bergens-bandet Kvit Skit. Etter diverse konserter i hjembyen har en betegnelse som alt-country festet seg som en sjangermessig referanse, altså et countrybasert utgangspunkt men ispedd elementer fra andre sjangre. Selv sier de: "Hvis en på død og liv vil avtvinge en spesifikk referanse eller to, vil Bonnie Prince Billy/Will Oldham og Lucinda Williams (i all ydmykhet) kunne nevnes." I en besetning på seks er det hele fire som bidrar på vokalsiden: Ingvild Garford Bennett (gitar), Helene Nilsen (orgel, gitar), Siv Toril Knudsen Petersen (gitar) og Kjell Arne Kjærgård (trommer). I tillegg finner vi Lars Westrebø på bass og May Frida Øvergaard på perkusjon.

Både "Holy Ground" og "God Damn" er ganske tradisjonelt oppbygde countrylåter med delvis akustisk instrumentering. Med et vokalsterkt utgangspunkt legger vi også tidlig merke til at den flerstemte sangen er godt arrangert og gjennomført med teft og stil. "In The State Of Love I Drown Myself Inside Your Words" bryter opp den mer tradisjonelle låtstrukturen en tanke, flyter løsere i forhold til vers/refreng oppbygging, og går litt i retning av indie-folk. Den kvinnelige vokalen gir på enkelte låter assosiasjoner til Annisette Koppel (Savage Rose) sin karakteristiske stemme. "Grown So Much Older" er kanskje det beste eksemplet på det, en mollstemt og mer rock-orientert låt som også farges elegant av elgitar med tremolo. Den blir med videre inn i "Flippin'", en noe beslektet låt også stemningsmessig, som drar mot mer melankolsk countryrock. De fem låtene her blir da en liten reise fra streit og noe mer lettlivet country fra bygdene på side A til et litt mørkere og mer urbant "alt" uttrykk på side B, hvor jeg finner mine to låtfavoritter her. Låtene her sprer seg altså passe vidt, men ikke mer enn at EP-en henger fint sammen. En sprek debut fra et band som etter sigende viser et enda større sjangermessig spenn på scenen.

Kvit Skit EP-en er en 10-tommer som kommer på hvit vinyl og slippes i morgen, 19. november. Utgivelsen kommer med tekster på et eget innleggark og kan foreløpig kjøpes i Bergen (Apollon og Østre), men forhåpentligvis følger flere etter.

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Likholmen: Lillelivet og Blindskär

Den nordiske melankoliens supergruppe

lørdag 12. november 2016 18:00

Likholmen: Lillelivet Likholmen: Blindskär Likholmen er et nordnorsk/svensk band/prosjekt med Æ (Erling Riibe Ramskjell) i sentrum som låtskriver. Ved sin side har han sin bror, Kåre Riibe Ramskjell (tangentinstrumenter), Hallstein Sandvin (bass, perkusjon, med mere), mens det vokale deles mellom Æ, Ingeborg Oktober og Stefan Sundström. Sist men ikke minst så er videokunstner Martin Losvik ansvarlig for den filmatiske delen av Likholmen sitt audiovisuelle uttrykk. Utgivelsen Lillelivet ble sluppet i oktober 2015, i form av en tre kvarters lang film, fysisk utgitt bare på USB-formatet foreløpig, men den er også tilgjengelig gratis på Vimeo. Kombinasjonen av film og musikk tar de også med seg på scenen, hvor bandet framfører musikken og låtene med et filmlærret som bakteppe. I høst kom EP-en Blindskär, hvor Sundström er mer involvert, samtidig som han også har blitt en del av Likholmen i konsertsammenheng. Blindskär er foreløpig bare en digital musikkutgivelse, men live så er låter herfra med, slik at en konsert med Likholmen pr. i dag betyr en drøy times forestilling.

En av svakhetene med digital distribusjon av musikk er at informasjon som man vanligvis finner på fysiske omslag og hefter rett og slett ikke er tilgjengelig. Hvem som har skrevet tekster og komponert melodier til Likholmen sine låter kommer derfor ikke klart fram. Jeg antar at Æ er den sentrale låtskriveren, men sannsynligvis bidrar flere av medlemmene også her. Æ har for lengst stått fram som en dyktig tekstforfatter og melodisnekrer, men med Likholmen har han strammet grepet enda et par hakk. Låtene er enkle men treffsikre, ofte mollstemte, og tekstene er på samme tid både melankolske, oppløftende og innbyr til refleksjon. Musikalsk går det så rolig for seg at man lett når inn til det som ligger mellom tekstlinjene. De handler om liv som skapes, liv som avsluttes, og om blokken av tid innimellom. Kanskje også litt om før og etter. Lillelivet er spilt inn i Træna kirke, men det ligger det ikke noe uttalt religiøst perspektiv her, fokuset er snarere på naturen, livskreftene, vår lille del av det store. I en hverdag preget av teknologi og høyt tempo tilbyr Likholmen medisin i form av låter og små historier som inviterer til ettertenksomhet og oppmerksomhet.

Likholmen live Musikalsk sett er Likholmen gjennomgående en lavmælt opplevelse, med lite perkusjon og behersket bruk av bass. Keyboard og orgel står som sentral stemningsformidler, understreket av gitartoner som er kuttet ned til det aller mest nødvendige. Utstrakt bruk av tremolo gir de enkle tonene og melodiene de vever sammen et skinn av skjørhet. Snarere enn en vegg av lyd så hører vi hver eneste lille detalj, nakent men fylt til randen av tilstedeværelse. Til dette kommer melodier som er så treffsikre at det blir vanskelig å plukke ut høydepunkter og favoritter blant det som har kommet så langt av låter fra Likholmen. Sundström sin grove og dype stemme står kanskje som en motpol i forhold til Ingeborg Oktober sin fullendt vakre framføring, men alle tre vokalistene drar egentlig i samme retning, mot en nærmest sakral stemning hvor det skjønne og det livsfeirende blandes med det vemodige og freden som kommer når det stilner og mørkner. Det er vanskelig å komme seg uberørt gjennom en låt som "Første Lys", og det er selvfølgelig heller ikke meningen.

Jan Johansson dro meg seg den nordiske ur-melankolien inn i pianojazzen, Madrugada sin americana var til tider dynket med den, og for Likholmen er den essensen i deres svært stillferdige miks av indiepop, elektronika og folk. Den samme blå tråden finnes vi også i Kari Bremnes sine mer mollstemte sanger, og i et litt videre perspektiv så er det absolutt en del likhetstrekk mellom Likholmen og Leonard Cohen (RIP). "Svakar Spor" er et godt eksempel på det. Sundström kaller Likholmen for "dyster darknesspop". Sikkert ironisk ment, for vel kan Likholmen by på blåsvart melankoli, men det alt for vakkert til at det blir dystert.

Likholmen: Lillelivet USB Jeg overvar konserten til Likholmen i Mo i Rana 22. oktober, og selv om utgivelsene i stor grad fanger det Likholmen er i stand til å formidle, blir dette bare enda bedre og enda sterkere i levende live. Ren og skjør magi. Lillelivet er som nevnt bare utgitt fysisk på USB-mediet (kan bestilles fra Platekompaniet), mens både den og Blindskär er tilgjengelig digitalt via strømmetjenester. Musikken her fortjeneter imidlertid å bli utgitt på et mer tilgjengelig fysisk format, for eksempel en audiovisuell utgivelse i en kombinasjonen av fotobok eller hefte, vinyl eller CD og eventuelt medfølgende DVD/Blu-ray. Flere av Æ sine soloalbum har kommet på vinylformatet, så det er lov å håpe at noe tilsvarende kan skje med Likholmen sine utgivelser. Det ville også ført til at flere oppdager denne nordiske melankoliens supergruppe.

(Konsertbildet ovenfor er hentet fra Sundström sin videoreportasje i Arbetarbladet, 26/10-2016: "På turné med Likholmen upp i frostbitna Nordnorge".)

Sindre Kartvedt: DumDum Boys; En vill en

tirsdag 01. november 2016 18:00

Sindre Kartvedt: DumDum Boys; En vill en Boka om DumDum Boys er selvfølgelig obligatorisk lesning for meg. Husker jeg hørte Bapshuari EP-en presentert på radioen av Sigbjørn Nedland, det resulterte i kjapt et besøk på den lokale platebutikken, og jeg var fan. Senere fikk jeg oppleve et knippe fantastiske konserter med DumDum Boys i Molde i perioden 1988-1990. Den første var utvilsomt den mest minneverdige, da stilte de med svært enkelt utstyr på scena, men gav meg et rockesjokk jeg ikke har opplevd maken til. Året etter kom suksessen med Splitter Pine. Alt var litt større, men fremdeles ble det en forrykende opplevelse. Tredje gangen jeg så dem stilte Persi med en fem-strengs bass som visuelt sett ville passet bedre inn i en Dance With A Stranger setting (ikke noe galt med DWAS! altså), mens miksepulten gjorde et stort innhogg i plassen til publikum. De leverte selvfølgelig, det var gøy, men nå låt det litt baktungt, noe av friskheten var blitt erstattet med rutine. De to første albumene, Blodig Alvor Na Na Na Na Na (1988) og Splitter Pine (1989), er noen av de mest utslitte platene jeg har i min samling, hentet fram i mang en festsammenheng. Pstereo (1990) liker jeg også, selv om den har blitt spilt langt mindre. Utover 90-tallet mistet jeg dessverre litt av interessen, i takt med at DumDum Boys mistet interessen for å gi ut på vinylformatet, uten at jeg skal påstå at det var årsaken.

Kartvedt sin bok om DumDum Boys er bygd opp utelukkende av sitater fra intervjuer med bandmedlemmene og personer omkring dem, og har sånn sett blitt en levende historiefortelling om et av norges største band, men kanskje fører denne måten å bygge opp boka på at det blir litt vanskeligere å fortelle en kontinuerling historie. Boka gav meg uansett lyst til å høre gjennom også de senere albumene deres som jeg ikke har noe spesielt forhold til. Det er ikke lagt noe tett lokk på interne stridigheter og opp- og nedturer, og det kommer av og til fram at medlemmene av DumDum Boys har ulike syn på hvordan ting henger sammen. Sånn sett kommer vi ganske tett på bandet, men jeg skulle kanskje ønske at det var litt mer om selve låtene og hvordan de ble til, og litt mer om hva slags musikk og artister som inspirerte dem gjennom de ulike fasene. Til gjengjeld får vi et godt innblikk i banddynamikken. Bildene i boka er gjengitt på glanset papir og holder høy kvalitet. Obligatorisk pensum i norsk rock!

Carsten "Cesh" Holt: Mundania Street LP ltd 100

Drivende soul, country og gitarrock-miks

fredag 21. oktober 2016 18:00

Carsten Cesh Holt: Mundania Street Mundania Street er oppfølgeren til Break Down Free, Carsten "Cesh" Holts solide debutalbum fra 2014 med variert country/blues-inspirert gitarrock. Også denne gangen finner vi Kid Andersen som en sentral medspiller, både som produsent og musiker (bass, gitar, keyboards og sang). Som på debuten er det igjen tegneserieskaper Tor Erling Naas (Tor Ærlig) som står for omslaget, denne gangen mindre fargerikt, en grovskissert og snodig figur som sikkert vil fungere bra som blikkfang i platebutikken. Baksiden av omslaget til Mundania Street er dominert av et bilde av Holt i en live-setting, noe som førte til at jeg ved første øyekast trodde dette var et live-album, men dette er nok heller for å understreke at her har Holt tatt med seg energien fra konsertscenen inn i studio.

Og et visst livetrøkk får vi allerede i åpningslåten "A Good Life", godt hjulpet av en liten blåserrekke blir det god stemning og svingende soulrock. "Deaf Dumb And Blind" er ikke mindre upbeat, et solid stykke countrypop med suveren slidegitar-solo. "Organized People" roer ned med slentrende rytmer før "Six Churches" drar løs med garasjerock i retning av The Dogs, men litt mer pyntelig produsert enn Schau & Co. "Pills And Pension" er streit countryrock, men en sterk låt, oppbygd og framført etter alle kunstens regler.

Tittelkuttet åpner side to og er igjen mer soulinspirert, en midtempo ballade med et lydbilde som både er nakent, nært og tørt, og med en artig Prince-vokal mot slutten. Med "Rare Monk Shot Me Down" er fuzzgitarene tilbake, nesten litt syrete i uttrykket, men et synthriff griper overraskende tak og drar låten i disco/funk-retning. En bastard av en låt, men denne miksen fungerer bra og den blir et av høydepunktene her. "Lala" sørger for et solid musikalsk sprang, en roligere countrylåt med fele, men er vi like raskt tilbake på karusellen med "Assistance", som åpner med Casio-lyder og elektronika-kaos. Dette viser seg riktignok bare å være en lang og litt eksperimentell intro til nok en solid funk/soul-låt ("Assistance"). Countryballaden "Ramblin' Heart" setter et vakkert punktum for albumet med fint samspill mellom steelgitar og fele.

Mundania Street er et minst like variert album som debuten, men henger likevel godt sammen, og låtene er jevnt over sterkere. Av referanser som dukket opp i mitt hode under lytting kan nevnes J. Geils Band, John Hiatt, australske Black Sorrows og norske Sugarfoot, pluss selvfølgelig Stones her og der. Den nevnte blåserrekka og bruk av fele frisker opp og sørger for variasjon i arrangementer og lydbilde, mens Andersen sine snertne synthtoner drar enkelte låter og sekvenser i smått overraskende retninger. Dette sammen med et knippe låter som sitter svært bra gjør Mundania Street til et solid andrealbum fra Holt, og kanskje hakket mer slitesterkt. Vinylutgaven kommer i to varienter, en på rosa vinyl i 100 nummererte eksemplarer, og en på svart vinyl som kommer i 400 eksemplarer. Den siste varianten kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Carsten Cesh Holt: Mundania Street

Carsten Cesh Holt: Mundania Street

Jared Ambience Inc.: RATS LP ltd 100

Melankolske lydkulisser med varme vibrasjoner

fredag 14. oktober 2016 18:01

Jared Ambience Inc.: RATS Jared Ambience Inc. (JAI) er soloprosjektet til Sverre Økshoff, kjent som gitarist i Seigmen. Innholdet på RATS ble spilt inn i 2002, noen år etter at Seigmen ble oppløst, men først nå blir albumet tilgjengeliggjort for allmennheten. Som navnet antyder så drar JAI i en langt mer eksperimentelt retning musikalsk sett enn Seigmen. Det ligger nært å anta at det dreier seg om ambiente lydlandskaper, og på sett og vis kan vel den knaggen brukes, men det er både tonalitet og rytmer/repeterende strukturer her. I åpningssporet "The Bulb" blander melankolske gitartoner seg med ekkofylte space-synth-toner, liggende over en duvende bassgrunntone. "Mute" er mer abstrakt oppbygd men benytter de samme elementene og tegner et svært rom, ikke direkte mørkt, men glitchy på en varm måte.

Det første lange kuttet er "The Meadows" som runder 10 minutter og her dominerer igjen de enkle og mollstemte gitartonene, ekkofylte, vage og svevende over et avdempet lydteppe av mer syntetisk/elektronisk natur, til de etter hvert forsvinner ut av syne. "Aims" er det lengste kuttet her med sine 14 minutter, og byr på mer av det samme. Oscillerende organisk lyd kan kanskje være en beskrivelse, abstrakt men med gitartonen som utgangspunkt, manipulert med ekko/loops/etc., til tider forvrengt men mykt, ikke stikkende eller støyende. Avsluttende "Closer" er mindre tonal og formidler en viss dyster uro, men som helhet drar albumet klart mot det melankolske og sørgmodig vakre, litt mot den samme stemningen man finner på Ulver sitt helstøpte album Shadows Of The Sun (2007). RATS er ordløst (med unntak av låttitlene) og løsere musikalsk strukturert, men disse to albumene åpner for beslektede lytteopplevelser. Alt i alt er RATS et svært vellykket musikalsk eksperiment, et space/ambient album som er lett å anbefale.

Gymnolocal Industries fra Loddefjord står bak vinylutgivelsen av RATS, som kommer med et stilrent utbrettsomslag på lekker transparent vinyl med svart/grått splatter. 100 av eksemplarene er nummerert og inkluderer et signert konsertfoto. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Jared Ambience Inc.: RATS

Jared Ambience Inc.: RATS

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner LP ltd 250

Festen er ikke over, det er saus igjen

fredag 14. oktober 2016 18:00

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner Ottorpedo sin historie går tilbake til 1996, og selv om navnet har vært brukt om et band/prosjekt med flere medlemmer, er Ottorpedo i dag soloprosjektet til Otto Egil Sætre. Han står også bak Gymnocal Industries og Pistache Records, begge med hovedsete i Loddefjord, og tilknytningen til disse lablene er nok ikke eneste fellesnevner mellom Ottorpedo og rocksirkuset Optima Rubra fra samme sted. Vi snakker om rock med stor humorfaktor, og med låttitler som vitner om et visst slektskap til Ottorpedos åndsfrender og slektninger fra hovedstaden, Duplex-familien med Bare Egil, Gartnerlosjen, Black Debbath, for ikke å nevne navnelikheten med Hurra Torpedo. Ottorpedo Med Venner er resultatet av et arbeid som strekker seg over flere år, og som tittelen antyder er det mange gjester med og drar lasset. Minst en gjest i hver låt ser ut til å ha vært utgangspunktet, og blant dem finner vi folk fra Seigmen/Zeromancer (Noralf Ronthi), Ljungblut/Zeromancer (Dan Heide), Wobbler/Tusmørke (HlewagastiR) og Helheim (V'gandr) for å nevne noen, samt andre fra tidligere nevnte Optima Rubra (Kriss LeMale, Dum Juan, Fluffy 01) og Black Debbath (Aslag Guttormsgaard).

Bildene som preger omslag og enkelte av låttitlene skaper forventninger om solide doser med absurd humor, men man blir litt tatt på senga over den mørke og dystre åpningslåten "100 Fristende Kaker", som teksten til tross nærmer seg en Seigmen-aktig patos og alvor. Av andre høydepunkter kan nevnes den temamessig beslektede "Frukt" (om å spise frukt ...), "Kaste Agurk (I Gulv)" (lun og rolig låt om det som må sies å være en forholdsvis akseptabel måte å avreagere på når tingene tårner seg opp, med vokalbidrag fra Aslag Guttormsgaard og Dan Heide på gitar), den småkoselige "Sitronbrus" ("en sann historie om en brusglad oldemor"), og en sprek hyllest til Erik Bye ("Erik Bye") hvor store deler av Optima Rubra er med i studio.

Tekstene handler mye om mat og drikke på dette albumet, men det er jo essensielle ting for oss alle. Når den episke hyllesten til saus ("Saus") runder av serveringen fra Ottorpedo og hans venner, kan vi vel bare oppsummere med at i kategorien rock+humor så legger Ottorpedo Med Venner seg på et helt OK kvalitetsnivå, med solide høydepunkter mens andre låter går fortere i glemmeboka. Presentasjonen av utgivelsen er det imidlertid lite å si på, den er staselig. Vinylutgaven kommer i 250 eksemplarer på rosa/hvit marmorert vinyl, med lekkert utbrettsomslag og innlegg med fargetrykk. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner

Ottorpedo: Ottorpedo Med Venner