Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Fremdeles bare middels bra fra Universal

Dårlige omslagsreproduksjoner og slapp kvalitetskontroll

lørdag 14. april 2018 16:00

Det er godt å se at Universal Music Norge sørger for at stadig flere norske album fra noen tiår tilbake igjen blir tilgjengelige på vinylformatet. Forrige gang jeg tok en titt på en del av disse stod det dessverre så som så til med både kvalitet og kvalitetskontroll, med høydare som at baksiden av omslaget på debutalbumet til TNT knapt var til å kjenne igjen og at Åge Aleksandersen hadde falt ut fra krediteringen på baksiden av omslaget til Takk Te Dokk. Fem år har gått siden den gang, det er på tide med en titt på noen av de nyere nyutgivelsene fra Universal.

Jan Erik Vold / Kåre Virud / Telemark Blueslag: Stein Regn (1981)

Pressingen til denne nyutgivelsen er strøken, den både ser flott ut og spiller uten nevneverdig bakgrunnsstøy. Sammenligner man lydkvaliteten med originalutgivelsen hører man imidlertid raskt at det er en viss forskjell mellom originalen og nyutgivelsen. Det virker som man har gjort lyden litt tightere i bassen, strammet opp basstrommelyden, mens gitarene er mer fremtredende, sannsynligvis fordi diskanten har fått et lite løft. Dette gjør at lyden generelt sett høres litt friskere ut ut, men det går dessverre på bekostning av den naturlige klangen til instrumentene og vokalen, som begge har mistet litt av den fysiske framtoningen. Det er mer luft rundt gitartonene på originalen og både de og vokal trer mer naturlig fram og posisjonerer seg bedre i lydbildet, mens de plasserer seg mer flatt i front på nyutgivelsen. Jeg vil anta at det ikke er noen stor forskjell på lyden slik den framstår på denne nyutgivelsen og den du finner på CD-utgivelsen av albumet som kom i 2016, og jeg foretrekker uten tvil originalutgivelsen. 

Når det gjelder gjengivelsen av omslaget ser vi samme tendens som tidligere fra Universal, reproduksjonene er ikke spesielt bra gjennomført. Tegneserien på framsiden er gjengitt med litt grovere detaljer og er noe mørkere, samtidig som fargene er justert litt opp. Ved en direkte sammenligning er førsteinntrykket at omslaget på nyutgivelsen har sterkere farger og skarpere streker, men ser vi nærmere etter er det likevel mer informasjon å finne i originalen. Dette er lett å vise om vi sammenligner bildene på baksiden av omslaget, og nedenfor er et utsnitt som eksempel. Bilder fra originalutgivelsen er plassert øverst.

Nyutgivelsen kommer med et trykt innercover med tekster, noe jeg er usikker på om originalutgivelsen hadde, det følger i hvert fall ikke med mitt originale eksemplar. Det er i så fall en fin bonus, og gjør at denne nyutgivelsen kryper seg opp til midt på treet totalt sett.

Stein Regn detalj 2

     

Backstreet Girls: Mental Shakedown (1986)

Igjen er pressingen strøken, og når det gjelder lydkvaliteten er det mindre forskjell her mellom originalutgivelsen på Medicine fra 1986 og nyutgivelsen til Universal fra i fjor. Lyden høres litt mer kontrollert ut på nyutgivelsen, som om man har filt bort litt av de røffe kantene. Dette kan komme av at nyutgivelsen har et merkbart lavere volum, samtidig som diskanten også her har fått et ørlite løft. Kanskje er det denne kombinasjonen som gjør at det spisser seg lettere til der oppe når man skrur skikkelig opp, i forhold til originalen. Det lavere volumet på nyutgivelsen skaper også et inntrykk av at den har litt mindre dynamikk, originalen høres sånn sett litt mer rock'n'roll ut. Utgivelsen fra Mercury i 1989 av dette albumet ligger nærmere opp til Medicine-pressingen lydmessig, også den har ørlite mindre volum enn førstepressen, men fremdeles mer enn nyutgivelsen fra Universal. Antakeligvis har digital teknologi vært benyttet i deler av produksjonen av dette albumet, det synes ikke å være noen utpreget analog produksjon klangmessig. Dette er kanskje noe av årsaken til at nyutgivelsen alt i alt står seg helt OK ved en lydmessig sammenligning med de to 80-talls pressingene, selv om den ikke når helt opp på grunn av det lavere volumet.

Reproduksjonen av omslaget er igjen bare middels bra. Dette illustreres best ved å se på baksiden av omslaget. Medicine og Mercury utgivelsene er også her ganske like kvalitetsmessig, på begge disse er det mulig å identifisere bandnavnene på t-skjortene brødrene Baarli har på seg, mens det på nyutgivelsen til Universal skal godt gjøres å se at det dreier seg om The Who og Sex Pistols. Reproduksjonen her er langt mer grovkornet og pikslete, og dermed havner også denne nyutgivelsen fra Universal midt på treet totalt sett. På bildene nedenfor har vi Mercury til venstre, Universal til høyre.

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 1

Backstreet Girls - Mental Shakedown detalj 2

     

Backstreet Girls: Boogie Till You Puke (1988)

Nok en strøken pressing, så det er altså ikke her utfordringene til Universal ligger. En sammenligning av lydkvaliteten med originalutgivelsen fra 1988 gir noenlunde samme inntrykk som for Mental Shakedown. Her er imidlertid volumforskjellen enda større, noe som gir nyutgivelsen et litt puslete inntrykk ved en direkte sammenligning. Volumet på nyutgivelsen er faktisk såpass lavt at det sannsynligvis vil gå utover dynamikken ved avspilling på et noenlunde bra stereoanlegg. Hvorfor er volumet satt så lavt? Vel, en mulig årsak er at det overraskende nok er 12 spor på nyutgivelsen, mens originalen hadde 10. Den opprinnelige CD-utgivelsen hadde også 12 spor, og det er da disse to ekstra sporene herfra vi finner som "bonusmateriale": "Tougher Than The Train" og "Boys In The City". Merkelig nok er det ingen dokumentasjon av disse to låtene på nyutgivelsen, både baksiden på omslaget og lablene lister samme sporliste som originalutgivelsen. Dermed blir det nærliggende å tro at Universal rett og slett har sendt CD-mastreren til vinylpresseriet. I så fall er ikke det spesielt overraskende, det er vel heller en indikasjon på at mine tidligere mistanker om at Universal benytter CD-mastere til i hvert fall enkelte av sine nyutgivelser på vinyl, var berettigede. Alt tyder i hvert fall på at de har gjort det her.

Å produsere egne tilpassede vinylmastere er noe mange andre aktører gjør, med gode resultater. I eliteklassen her finner vi amerikanske Analogue Productions og gode, gamle Mobile Fidelity Sound Lab, men også for eksempel hjemlige Round 2 mastrer spesielt for sine vinylutgivelser. At det har noe for seg er det liten tvil om. Vi kan imidlertid la tvilen komme Universal til gode her, og anta at den benyttede masteren (CD-master eller ikke) i dette tilfellet var så god som den kunne bli, den opprinnelige produksjonen tatt i betraktning. Originalutgivelsen har rett under 20 minutter musikk på hver side, noe som er bortimot optimalt i forhold til vinylmediet. Presser man vesentlig mye mer musikk inn vil det begynne å gå utover lydkvaliteten, fordi man da enten må la rillene gå lenger innover mot labelen eller legge rillene tettere, noe som igjen innebærer at man må justere ned bass/dynamikk/volum. Åpningslåten på side B, "Gypo", er med sine 6 minutter den lengste på den originale utgivelsen. Den er her flyttet over som siste låt på side A, som da får en total spilletid på 26 minutter. Det er såpass mye at det uten tvil ikke gir optimale forhold for god lyd. Dermed starter også side B med det som er låt nummer 2 på side B på originalen, og de to siste låtene fra CD-utgivelsen legges til på slutten, slik at total spilletid for side B blir litt over 20 minutter.

Det synes innlysende at en mer fornuftig måte å legge til de to låtene på ville vært å bruke en av hver som siste låt på hver side. Da hadde spilletiden blitt rundt 23 minutter for hver side, og ikke minst så hadde den opprinnelige sporlisten vært mer i samsvar med omslag og label. Slik det har blitt gjort nå så kan man mistenke at CD-masteren i vanvare har blitt sendt til vinyltrykkeriet og at de der bare har fordelt 6 spor på hver side i den rekkefølgen de lå på masteren. Sannsynligvis har omslagene også blitt produsert før man ble klar over dette, for det finnes jo ingen rasjonell grunn til å inkludere spor som ikke står nevnt verken på omslag eller label. Eller kanskje Universal rett og slett ikke har oppdaget disse "bonussporene" ennå ...?

Jeg vil bli svært overrasket om Baarli & Co. har sagt OK til at låtrekkefølgen brytes opp på denne måten på nyutgivelsen, ved at de opprinnelige A- og B-sidene nå er rotet til. Sannsynligvis brukte de i sin tid litt tid på å sette sammen en ønsket sekvens av låtene på de to LP-sidene. Og hvis det mot formodning nå var en bevisst handling å utvide dette til 6 spor på hver side av nyutgivelsen så må man jo kunne forvente at man også opplyser om dette på omslaget, og opplyser om hvilke spor man finner hvor. Slik det er nå så må man gå til andre kilder for i det hele tatt å finne ut hva slags spor det dreier seg om.

Reproduksjonen av omslaget er heller ikke her optimal, bildene er også her litt mer grovkornede enn originalen. Bildene her er imidlertid ikke så detaljrike i utgangspunktet, så i dette tilfellet betyr det vel ikke så mye fra eller til. Reproduksjonen av innercoveret (som ikke har noen bilder) holder bra kvalitet. Det hjelper likevel ikke når volumet har blitt så lavt og man har gjort noe så utilgivelig som å rote til den opprinnelige låtrekkefølgen på vinylsidene uten noen form for dokumentasjon. Men er det ikke bra med bonuslåter da? Well, not like this. Disse låtene burde heller kommet som en bonus 7", hvis man først ønsket å ta dem med.

     

Skjerpings, Universal!

Vi kan velge å se på kvalitetsvurderingen av Universal sine nyutgivelser på vinyl ut fra fire vinklinger. Den første er den tekniske pressekvaliteten på selve vinylplatene. Her er det ikke noe spesielt å utsette på Universal sine nyutgivelser. Det neste er lydkvaliteten målt opp mot originalutgivelsene. Her når Universal sine nyutgivelser bare unntaksvis opp, men siden dette blir subjektive vurderinger kan vi velge å legge mindre vekt på dette her. Det tredje er reproduksjonene av omslagene, og her har Universal nesten uten unntak lagt seg på et kvalitetsnivå som er for dårlig. Dette er det lett å dokumentere. Punkt fire er den generelle kvalitetskontrollen, som glipper fatalt innimellom, jf. TNT, Lirekassa og nå Boogie Till You Puke.

På den ene siden er det prisverdig at Universal tar seg bryet med disse utgivelsene, som garantert ikke gir særlig med penger i kassa. Å gi ut vinyl i Norge er med få unntak ideelt arbeid, som i beste fall bare går rundt økonomisk sett. Det er derfor litt merkelig at Universal ikke legger litt mer av sjela si i disse nyutgivelsene, når de først bruker tid og krefter på dette. Universal forvalter en svært stor del av den norske musikkarven, og jeg er sikker på at det er mange dyktige og engasjerte medarbeidere innenfor veggene der. Så hvorfor blir ikke disse nyutgivelsene på vinyl bedre?

Det å foreta mastringer tilpasset vinylmediet vil medføre en økt kostnad (som jeg føler meg sikker på at mange vinylkjøpere gjerne betaler for), men å gjøre reproduksjonene av omslagene bedre kan neppe tilføre regnskapet de store utgiftene. Det aller viktigste vil imidlertid være å heve kvalitetskontrollen et par hakk for å forhindre at de store glippene vi har sett eksempler på inntreffer. Hvis ikke Universal klarer å skjerpe seg her, vil det inntil videre være å foretrekke at de heller lisensierer ut nyutgivelser på vinyl til dedikerte labler som gjør det meste bedre.

Samleobjekter likevel?

Jeg vet ikke hvor store opplagene på Universal sine nyutgivelser på vinyl er, men 500 eksemplarer er nevnt for  enkelte av dem, på Discogs og andre steder. Stemmer det så vil paradoksalt nok enkelte av disse nær sagt middelmådige nyutgivelsene raskt bli større samleobjekter enn originalutgivelsene. Prisene på noen av dem har allerede skutt fart på bruktmarkedet.

Ingen informasjon å finne på Universal sine nettsider

Og helt til slutt: Hvorfor finnes det ikke noen dokumentasjon av nyutgivelsene av norske album som Universal står bak på deres nettsider? Nå får man for så vidt "ingen treff" uansett hva man søker etter på Universal Music Norge sine nettsider, og slik har det vært en stund. Heller ikke dette er spesielt imponerende fra norges største plateselskap.

Universal: Backstreet Girls? Aldri hørt om!

Gåte: Iselilja LP ltd 300

Andrealbumet endelig på vinyl

fredag 06. april 2018 19:00

Gåte: Iselilja Gåte sitt album nummer to har nå endelig kommet på vinylformatet. Debutalbumet Jygri fra 2002 ble utgitt på vinyl av Panorama Records i 2008, og det er også de som står bak vinylutgaven av Iselilja, opprinnelig utgitt i 2004. Gåte sin karriere tok av med rekordfart med Jygri, som både gikk rett inn på toppen av VG-lista og gav bandet en Spellemannpris. Alt dette var fullt fortjent, det er ikke ofte vi ser band stille på startstreken med et så stilsikkert, originalt og lett gjenkjennelig uttrykk. De blander norsk folkemusikk med rock etter egen oppskrift, hvor blant annet elektronika-, goth- og metal-elementer er med i vel avveide doser. På sitt beste balanserer de det vakre og melodiske med et intenst driv, der rikt varierte og tildels intrikate arrangementer spiller den vakre stemmen til Gunnhild Sundli opp mot det gnistrende gitarspillet til Magnus Børmark. Av og til pakker de såpass mye inn i lydbildet at det blir litt trangt om plassen, og dette gjør at Gåte tidvis kan være en litt intens lytteopplevelse, men også denne litt tøylesløse energien er en del av det som kjennetegner bandet.

Om Iselilja er et bedre album enn Jygri er det nok delte meninger om, men at det er en bunnsolid oppfølger er det liten tvil om. Med disse to albumene skrev Gåte seg inn i norsk rockhistorie, to album som også med rette kan kalles nasjonale folkrock-klassikere. Flere album ble det ikke fra Gåte, i januar 2006 var det slutt, bandet ble oppløst. Gledelig er det at de i disse dager har gjenoppstått, og vil bli å se på en del festivalscener til sommeren. De er også ute med EP-en Attersyn, utgitt på vinyl av Drabant Music, presset i 750 eksemplarer på transparent vinyl med svart splatter.

Panorama Records sine vinylutgivelser holder alltid høy kvalitet, og slik er det også med Iselilja, som for anledningen har fått et annet omslag enn den opprinnelige CD-utgaven. Tekstene er trykket inne i utbrettsomslaget, hvor vi i et plastforet innercover finner en strøken pressing på oransje transparent vinyl. Denne fargede varianten er presset i 300 eksemplarer, i tillegg finnes det en mindre limitert på svart vinyl. Begge varianter kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama. Et nytt opplag av Jygri er for øvrig også rett rundt hjørnet fra Panorama, denne gangen blir det 300 eksemplarer på transparent vinyl.

Gåte: Iselilja

Gåte: Iselilja

The Dream: Get Dreamy LP ltd 200 lilla vinyl

Round 2 gjør jobben med norsk klassiker

søndag 29. januar 2017 17:00

The Dream: Get Dreamy Den norske 60-talls klassikeren Get Dreamy har jeg omtalt tidligere, blant annet i forbindelse med tyske Shadoks sin flotte nyutgivelse på vinyl. Det er bare knappe 5 år siden den kom, men den er utsolgt, så da er det hyggelig at norske Round 2 tar på seg jobben med å gjøre den tilgjengelig igjen. I likhet med Shadoks så har Round 2 benyttet samme lydkilde for sin utgivelse, basert på en høykvalitets digital kopi av de originale mastertapene som befinner seg i Nasjonalbiblioteket sine arkiver. Shadoks og Round 2 har imidlertid mastret hver for seg, og for Round 2 er dette gjort av Christian Obermayer hos Strype Audio. Dette betyr at disse to utgivelsene ikke nødvendigvis er helt identiske på lydsiden, men begge inneholder da hele albumet i stereo, noe du ellers må tilbake til den originale førsteutgaven for å finne. Fremdeles har heller ikke strømmetjenestene fanget opp at de tilbyr Get Dreamy med lyd som skriver seg fra 1976-remasteren, hvor store deler av albumet er i mono.

Både Shadoks og Round 2 sine nyutgivelsene er gjennomgående av høy kvalitet, men noen forskjeller er det når man sammenligner deres respektive utgaver av Get Dreamy. Begge har omfattende og gode liner notes på engelsk, mens Shadoks er alene om å tilby en brettet plakat med tosidig fargetrykk og mange kule bilder. Reproduksjonen av omslaget har Shadoks gjort ørlite hvassere, i sin sedvanlige laminerte og svært tykke papp. Shadoks har også reprodusert den originale røde Polydor labelen, mens Round 2 kjører med sin egen variant. Begge vinylpressingene er på 180g vinyl og teknisk sett jevngode. Sammenligner vi lyden er det imidlertid lett å høre at dette er to ulike mastringer. Grovt sett kan vi si at Round 2 sin utgivelse har mer bass og en litt mer avrundet diskant. Shadoks sin kan dermed høres litt spinklere ut, med mindre kropp og noe spissere i toppen, enkelte detaljer kommer tydeligere frem, men på bekostning av at det kan bli litt spisst enkelte steder når man drar på volumet. Round 2 sin er snillere sånn sett. Hvilken av disse som ligger nærmest opp til originalen kan jeg ikke uttale meg om, og jeg klarer heller ikke utrope en klar favoritt når det gjelder lydsiden av disse to nyutgivelsene. Uansett er det ikke vanskelig å anbefale denne nyutgivelsen fra Round 2, dette er nok en kvalitetsnyutgivelse fra dem.

Som vanlig presser Round 2 to varianter av sine vinylutgivelser, en på svart vinyl og en mer limitert utgave på farget vinyl. Get Dreamy på lilla vinyl kommer i 200 eksemplarer, og kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.

The Dream: Get Dreamy

The Dream: Get Dreamy

Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love LP ltd 200

Dedicated To The Format We Love

fredag 16. september 2016 19:00

Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love Round 2 ser ut til å være inspirert av den flotte US labelen Light In The Attic. Konkret ved at vinylutgivelsene deres har samme type OBI-strip gimmick, men langt viktigere er at de ser ut til også å sikte etter tilsvarende kvalitetsnivå både med tanke på innpakking, presentasjon, lydkvalitet og pressinger. Og det vi har sett så langt viser at de langt på vei kan være et forbilde for andre i så måte, med flotte nyutgivelser av blant andre Firebeats Inc., Folque og Undertakers Circus. Når labelen som er "dedicated to rediscovering, restoring and reissuing the Norwegian classic albums on vinyl, both the obscure and the well known" nå har gitt seg i kast med Oriental Sunshine sitt album Dedicated To The Bird We Love er det på sin plass å ta en nærmere titt.

Det er kanskje ikke så mange her hjemme som har denne i platehylla, men når den originale utgivelsen fra 1970 har oppnådd internasjonal status som et av de store norske samleobjektene, så skyldes ikke det bare at albumet opprinngelig solgte lite, det er utvilsomt også et resultat av at det musikalske innholdet har oppnådd en status som få kunne forutse den gang. Det hjalp også på at albumet ble inkludert i Hans Pokora sin  Record Collector Dreams, for mange er det oppslagsverket som nærmest definerer verdens største vinylsamleobjekter. Og fremdeles er det slik at albumet får mye oppmerksomhet utenfor Norge, som når Flashback Magazine ved redaktør Richard Morton Jack i fjor (#7) viet hele 8-sider til utgivelsen.

Oriental Sunshine var en duo bestående av Rune Walle (sitar, gitar, senere å finne i Hole In the Wall, Saft, Flying Norwegians, og amerikanske Ozark Mountain Daredevils) og Nina Johansen (sang, og den som skrev de fleste av låtene). Før innspillingene på Dedicated To The Bird We Love tok til kom også indiske Satnam Singh med som en sentral bidragsyter, på fløyte, tablas og sang. I studio ble denne trioen supplert av Helge Grøslie (orgel, kjent fra blant annet Junipher Greene) og jazzmusikerne Sture Jansen (bass) og Espen Rud (trommer), som alle bidrar til å gjøre dette albumet til noe særegent i norsk sammenheng. Sitar er et nøkkelord, så liker du ikke det instrumentet bør du stålsette deg, men dette er kanskje albumet som kan få deg til å endre oppfatning. Det skal godt gjøres å ikke bli betatt av kombinasjonen av Walles strengespill og Johansens vokal. Stemmen hennes er myk og behagelig, og sammen med beherskede arrangementer formidler låtene en umiddelbar fred og ro, uten at det høres hippie-kleint ut. Medmusikantene fyller på med akkurat nok instrumentering og rytmer til at låtene flyter stemningsfullt av gårde.

Hvor Oriental Sunshine sitt uttrykk bør plasseres på skalaen datert-tidløst blir ganske uinteressant når den ene låtperlen rulles ut etter den andre, utsøkt framført og sammensatt. Et tegn på albumets kvaliteter i så måte er at lyttere og kritikere ser ut til å plukke ulike låter som sine favoritter. For min del kan jeg plukke fram den enkle men elegante låtoppbyggingen i "My Way to Be Hurt" (med herlig trommevisping) og den korte men utrolig vakre "Land of Wisdom". Sistnevnte for øvrig skrevet av Hans Jørgen Høinæs (Moon Spinners), som også skrev "Mother Nature", låten Oriental Sunshine vant Talent 69 med og som senere samme år ble sluppet som deres først single.

Det er vanskelig å ikke bli imponert over hvor modent det musikalske uttrykket på Dedicated To The Bird We Love er, hvor sømløst de blander vestlig folkinspirert popteft med østlige elementer, og hvor treffsikre låtene framstår. Spesielt når vi vet at Walle var 18 år og Johansen 19 da albumet ble spilt inn. På det tidspunktet hadde Walle allerede rukket å få god erfaring på sitaren, selvlært med inspirasjon fra blant andre The Beatles og Ravi Shankar. Duoen lyttet også til The Incredible String Band, Fairport Convention og andre innovatører, men finner sin egen lille krok i det musikalske universet, et rolig sted hvor man som lytter kan trekke pusten og senke skuldrene. Det er ikke vanskelig å være enig i Morton Jack sin oppsummering av albumet: "All eleven songs are short and perfectly formed, expressing a powerful emotional and spiritual yearning beneath their superficial sweetness." Jeg er tilbøyelig til å kalle Dedicated To The Bird We Love en norsk klassiker selv om albumet glimrer ved sitt fravær på Morgenbladet sin Topp 100 kåring for noen år tilbake.

Dedicated To The Bird We Love har blitt gitt ut på vinyl flere ganger, så selv om originalen har vært uoppnåelig for de fleste, har blant andre norske Pan Records gitt albumet ut på vinyl i 1991, og britiske Sunbeam Records i 2006. Men man må nok ut på bruktmarkedet for å få tak i noen av disse også i dag, så det er flott at Round 2 nå gjør albumet tilgjengelig igjen. De originale mastertapene har blitt hentet fram fra Nasjonalbiblioteket sine arkiver og digitalisert på nytt til denne nyutgivelsen, og hi-res filer har så gått til remastring av Christian Obermayer ved Strype Audio. Jeg har ingen originalutgivelse å sammenligne med, men det er lite å utsette på lydkvaliteten på denne nyutgivelsen. Gromlyden som Jan Erik Kongshaug i sin tid produserte er godt tatt vare på og videreformidlet her.

En direkte sammenligning med Sunbeam Records sin nyutgivelse er imidlertid interessant. Deres nyutgivelse fra 2006 ble remastret av Nick Webb ved Abbey Road Studios, men Morton Jack (som også står bak Sunbeam) husker ikke i dag hva som ble brukt som lydkilde: "Universal supplied us with a digital master, but would not lend us the master tape. I therefore also had my original vinyl copy transferred at Abbey Road. It's possible that I compared the two and ended up using the vinyl transfer if I thought it sounded better ... I'm afraid I don't recall." Uansett hva som ble brukt så er resultatet til Sunbeam også svært bra. For meg virker det som om Sunbeam-utgivelsen har litt mer bass og en noe mer tilbaketrukket diskant, og høres av den grunn kanskje noe varmere og "analog" ut i klangen, mens Round 2 utgivelsen formidler detaljer en tanke bedre og presenterer et svært presist lydbilde. Men det er ikke snakk om store forskjeller, og hva man foretrekker kan nok også påvirkes av egenskapene til stereoanlegget man lytter på. Pressingene på begge disse utgivelsene er for øvrig strøkne, så lydmessig sett er det ikke vanskelig å anbefale begge disse nyutgivelsene.

Når det gjelder innpakning er det imidlertid liten tvil, her er Round 2 uslåelig. Sunbeam-utgivelsen kom verken med hefte eller trykt innercover (CD-utgaven kom imidlertid med et hefte), mens Round 2 utgaven kommer med plakat, trykt innercover samt et innlegg med kopi av forsiden av omslaget. På inneromslaget finner vi omfattende liner notes i form av en kopi av den nevnte artikkelen fra Flashback, mens de fleste bildene fra den samme artikkelen finner vi igjen på plakaten. Med slike eksemplariske nyutgivelser havner Round 2 lett på kvalitetstoppen her hjemme. Og ekstra lekker er varianten på transparent rav-farget vinyl, presset i 200 eksemplarer. Kan bestilles fra TigerBig Dipper eller The Garden.

Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love

Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love

Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love

-------------------------------------> Nyutgivelsen fra Sunbeam Records (2006) pluss Flashback nummer sju er også et bra alternativ:

Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love

En rask titt på ... Karlsøy Prestegaard: Dyret - 666 LP

Ltd 100, hvit vinyl

søndag 07. august 2016 16:00

Originalutgivelsen av Karlsøy Prestegaard sitt album Dyret - 666 på vinyl fra 1982 er ikke lett å finne, og er et stort samleobjekt i dag. Nyutgivlesen av albumet på CD i 2008 fra Smart Patrol Records inneholder to bonusspor ("Barn av lyset" / "Sett han fri", singelen fra 1990) og er en flott sak med hefte som inneholder historien om bandet, men det blir likevel noe annet å holdet utbrettsomslaget til nyutgivelsen på vinyl i hendene når man lytter. Den er det Bukta Records som står for og foruten en vanlig utgave på svart vinyl, har de trykket opp en variant på hvit vinyl i 100 eksemplarer. Prøv Bukta/Backbeat eller Panorama Records.

En rask titt på ... Karlsøy Prestegaard: Dyret - 666

En rask titt på ... Karlsøy Prestegaard: Dyret - 666

En rask titt på ... In The Woods...: Heart Of The Woods 6xLP boks

Ltd 250, hvit/svart vinyl, m/3 plakater, hefte og tote bag

fredag 08. juli 2016 18:00

En flott utgivelse på franske Debemur Morti Productions. Inneholder Heart Of The Ages (1995), Omnio (1997) og Strange In Stereo (1999), alle på dobbel "milky white/black" vinyl i utbrettsomslag med plakat, limitert til 250 eksemplarer. Boksen inneholder også et 64-siders hefte i LP-format, og alle LP-ene kommer i svarte forede innercovre. Var du tidlig ute med bestilling fikk du også med en tote bag, kanskje ikke for sent ennå. Finnes også på svart vinyl, limitert til 750 eksemplarer.

In The Woods...: Heart Of The Woods

In The Woods...: Heart Of The Woods

In The Woods...: Heart Of The Woods

In The Woods...: Heart Of The Woods

In The Woods...: Heart Of The Woods

In The Woods...: Heart Of The Woods

En rask titt på ... Skaur: Nordnorsk Svartmetall 3xLP boks

Ltd 100, m/plakat, klistremerke og tøymerke

fredag 01. juli 2016 18:00

En flott utgivelse på tyske Purity Through Fire, kan bestilles fra utgiver, og noen få eks. er også tilgjengelig via Skaur. Inneholder Nordnorsk Svartmetall (2011/2013), Gravoel (2014) og Farvel (2015). Boksen har også plass til et kommende album og er limitert til skarve 100 eksemplarer.

Skaur: Nordnorsk Svartmetall

Skaur: Nordnorsk Svartmetall

Skaur: Nordnorsk Svartmetall

Flax: Monster Tapes LP ltd 500

Norsk hardrock-klassiker fra 1980 på blå vinyl

fredag 20. mai 2016 18:00

Flax: Monster Tapes Sentralforlaget følger opp fjorårets tribute-EP Minus One med å gi ut Flax sitt andre album, Monster Tapes, på nytt på vinyl. Albumet ble opprinnelig sluppet på den gjeve Harvest labelen i 1980, og selv om denne utgivelsen på langt nær ikke er like vanskelig å plukke opp på bruktmarkedet som en original Flax One (1976, Vertigo), er det kanskje ikke lenger så enkelt å komme over et strøkent eksemplar, så denne nyutgivelsen er absolutt velkommen. Kvaliteten er det lite å si på, med lyd fra den originale mastertapen, et pent reprodusert omslag, og strøken pressing på blå transparent vinyl. Omslaget til originalutgivelsen er litt mer glanset, og en ubetydelig stavefeil har sneket seg inn på baksiden av nyutgivelsen, men ellers er det også en pen reproduksjon av omslaget.

Med lyd hentet fra den analoge 2-spors tapen skulle alt ligge til rette for en god lytteopplevelse. Etter å ha sammenlignet litt fram og tilbake mellom et pent eksemplar av den originale utgivelsen på Harvest og nyutgivelsen, synes jeg sistnevnte låter vel så bra som originalen. Så selv om det sannsynligvis er snakk om en digital ny-mastring, så har jobben blitt gjort så bra at det neppe er så mye mer å hente på lydsiden ved å skaffe seg originalutgivelsen. Flax var etter sigende drivende gode på scenen, synd at det aldri ble noe av et planlagt live-album fra denne perioden. (Nye Takter nr. 3/1980: "Vi hadde jo planlagt å gi ut en live-LP, med opptak fra Chateau Neuf i fjor. Men så viste det seg at så og si alt gikk galt. Vi spilte dårlig ... derfor har vi utsatt planene om live-LP.") Monster Tapes fanger kanskje ikke opp all energien bandet hadde live, men låter som "City Man" og "What'cha Gonna Do" svinger så det holder, og albumet er uansett et obligatorisk innslag i norsk hardrockhistorie. Denne nyutgivelsen på blå vinyl er begrenset til 500 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper og etter hvert også The Garden.

Flax: Monster Tapes

Flax: Monster Tapes

------------------------------------->

Et tilbakeblikk: Kampen mot Puls

Da Monster Tapes ble gitt ut i 1980 hadde vi to store musikkaviser i Norge, Nye Takter og Puls. Selv om tungrock ikke akkurat fylte Nye Takter sine sider, gav de Flax bra med spalteplass. Jan Arne Handorff skrev en lang og god artikkel om dem i 1979 og i mars 1980 fulgte Thor-Rune Haugen opp med et intervju med Willy Bendiksen og John Hesla, og en grundig forhåndsomtale av alle låtene som på det tidspunktet lå klare til det kommende albumet. Interessant å se at av de 11 låtene Haugen fikk presentert, så ser "Soldier Doll" og "Running For You" ut til å ha falt ut (de er heller ikke med på Flax Tracks), mens det seige bluesnummeret "No Need To Worry" ikke var med på dette tidspunktet.

Puls derimot hadde lite til overs for hardrock/heavy metal, og da sjangeren ble nevnt, var det stort sett i svært negative og kritiske ordelag. Flax fikk derfor null drahjelp fra Puls, snarere tvert i mot. Dette falt Hermod Falch tungt for brystet, som mer eller mindre lå i en verbal krig med Puls på denne tiden. Da Flax endelig fikk spalteplass i 1980, var det i form av en artikkel hvor de stort sett brukte anledningen til å forsvare hardrocken. I novemberutgaven av Puls samme år ble Monster Tapes mer eller mindre slaktet, og da Tore Neset i marsutgaven i 1981 fortsatte å hamre løs på hardrocken, denne gang i forbindelse med en konsertomtale/intervju med Thin Lizzy, svarte Falch med å sende inn et 6 siders langt leserbrev som han forlangte å få på trykk. Puls syntes vel det var et morsomt påfunn å publisere dette i neste nummer ved å gjengi alle de 6 håndskrevne A4-sidene i frimerkestørrelse. Trykkekvaliteten var imidlertid så god at det lot seg gjøre å lese brevet til Falch, med lupe vel å merke. Et lite (bokstavlig talt!) stykke norsk rockhistorie. I dag virker Puls sin nedlatende musikkpoliti-holdning til hardrock både datert og latterlig, men redaksjonen hadde vel ledd rått den gang om noen hadde spådd at metal skulle bli en stor norsk musikkeksport og at de senere norske metalblekkene skulle vise seg å være langt mer levedyktige i forhold til de aller fleste andre musikkpublikasjonene vi har sett her i landet.

Nye Takter publiserte for øvrig også et kombinert Flax & Folque stamtre i juli/august-utgaven 1980, tegnet av Willy B. Her får vi selvfølgelig flere detaljer om Flax-historien. (Noen burde snart samle alle Willy B sine stamtrær i en bok!)

Her et par bilder fra henholdsvis Puls og Nye Takter sine artikler om Flax:

Flax i Puls nr. 8 1980

Flax i Nye Takter nr. 12 1980