Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73 LP ltd 300

Et stykke norsk rockhistorie og en gavepakke til fansen

fredag 16. februar 2018 19:00

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73

Etter at Panorama før jul slapp Ruphus: 030678, er turen kommet til det andre av Sveriges Radio sine Tonkraft live-i-studio opptak med norske band som slippes på vinyl. Ruphus var hyggelig å høre, men når vi nå får servert et opptak med Prudence fra 1973, er nok det en enda større begivenhet. På dette tidspunktet hadde de gjort unna to studioalbum (Tomorrow May Be Vanished og Drunk And Happy), og til tross for at de turnerte land og strand rundt dette året, ble ikke Prudence dokumentert som liveband før de noen år senere satte punktum med 2xLP-en 11/12-75. Som med Ruphus-opptaket så er lyden også her ganske uprodusert, uten særlig klang og litt tilbaketrukket i toppen, men er likevel relativt bra med god dynamikk.

Inne i utbrettsomslaget finner vi flere bilder, en bortimot komplett oversikt over alle stedene Prudence spilte i 1973, og ikke minst Bertil Lien sine velskrevne liner notes. Av disse kan vi lese at Prudence her framstår som et band som var mer på hugget musikalsk sett, i forhold til den nevnte avskjedskonserten fra 1975. Det er godt mulig, dette er i hvert fall et litt annerledes møte med Prudence på scenen enn det vi får med 11/12-75.  Låtutvalget er selvfølgelig også ulikt, med stort sett låter fra de to nevne albumene, i tillegg til en tidligere uutgitt liten godbit, "Cajun (I'm Moving on Hotshell)". Som med Ruphus-utgivelsen så følger det med en CD hvor alt som sies mellom låtene er med, mens vinylutgaven har kuttet ut en del av dette for å få plass til all musikken på en enkelt LP. 

Når dette opptaket nå ser dagens lys så er det både en norsk rockhistorisk begivenhet og en gave til fansen. Og at det er en del Prudence-fans der ute er det ingen tvil om, for en utgivelse fra Panorama har vel sjelden gått raskere unna. Hele førsteopplaget på 1.000 eksemplarer forsvant i løpet av noen få dager, men fortvil ikke, et nytt opplag på 500 eksemplarer er underveis. Dette nye opplaget vil være helt identisk med det første, med unntak av en ørliten tekstlig korrigering inne i omslaget. De 300 eksemplarer av førsteopplaget som kom på grønn transparent vinyl ble selvfølgelig blåst bort og er nå bare å finne til stive priser på bruktmarkedet. Når det nye opplaget på svart vinyl er på plass kan den bestilles fra Big Dipper, The Garden eller direkte fra Panorama Records.

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73

Prudence: Live; Sveriges Radio 17.11.73

Rancho Relaxo: White Light Fever 2xLP

Utsøkt shoegaze neo-psykedelia fra Fræna

fredag 09. februar 2018 19:00

Rancho Relaxo: White Light Fever Rancho Relaxo er nok et band som har gått under radaren for mange her hjemme, til tross for at denne gjengen fra Fræna har gitt ut hele 7 (! ) album siden 2007. White Light Fever fra 2015 er det foreløpig siste, så denne er ikke helt ny, men jeg oppdaget både denne utgivelsen og bandet ganske nylig, og de fortjener absolutt å bli nevnt. Selv beskriver de musikken sin slik: "Twangy guitars, tambourines, sitar and shoegaze vibes mixed with a proper dose of neo-psychedelia sprinkled with 12 strings, soaked in reverb, trippy melodies and some occasional fuzz freak-outs." Da de spilte på Liverpool International Festival Of Psychedelia i fjor ble de presentert på denne måten: "Rancho Relaxo excel at slow-rolling grooves informed by atmosphere and melody in equal measure. Bringing together whirring guitar riffs, Brian Jonestown Massacre-style buzzsaw acoustics, Spaceman 3 drones and elements from classic psych and folk, the group run the full gamut of the psychedelic spectrum."

Dette er oppsummeringer som bør fange interessen til en viss målgruppe av lyttere også her hjemme. Når jeg hører på White Light Fever så er det liten tvil om at dette er et band som har meislet ut sitt eget uttrykk gjennom noen år. Hele albumet utstråler en selvsikkerhet, en ståltro på at de få elementene de bygger opp låtene med holder i bøttevis, at et par akkorder er nok og at melodier ikke trenger å strekke seg over mer enn 3-4 toner. Vokalen er gjemt så langt bak i lydbildet at bare enkelte ord slipper gjennom veggen av klang og vreng. Bandet har en kompromissløs tilnærming til låtskriving, hvor de knar alt ned til et minimum. Det som da er igjen tar de tak i og med god melodisk teft maner de fram låter som høres ut som om de alltid har vært der.

Noen favorittspor: "It's All A Dream" høres ut som en skakkjørt og skranglete utgave av Madrugada, med "Dead Space" setter de malen for bortskrudd og nedsyra stoner/spacerock, mens "Desert Talk" viser bandet fra en mer drømmende side, en låt som bader i skimrende klang og ekko-effekter. "This is psychedelic rock at its most pertinent" konkluderer Drowned In Sound med i sin omtale av albumet. Det finnes ingen andre band i Norge som låter som Rancho Relaxo, og White Light Fever bør bli stående som en av de mest helstøpte norske psykedelia-utgivelsene noensinne. Perfekt musikk for en sen kveldsstund, hodetelefoner kan anbefales.

Vinylutgaven av White Light Fever ble først gitt ut på Rancho Relaxo sin egen label Trout As Lubrication Records på CD-formatet. Britiske Wrong Way Records ble så imponert over utgivelsen at de hev seg rundt og fikk albumet ut på dobbel vinyl i 2016. Hvor stort opplaget er vet jeg ikke, 2xLP-en er utsolgt fra labelen og bandet selv ser det ut til (er utsolgt på deres Bandcamp-side, den ser imidlertid ut til å kunne bestilles via deres Facebook-side), men den er i skrivende stund å få tak i fra en håndfull selgere på Discogs. Kommer i et enkelt omslag, med gode pressinger fra GZ Media. I 2017 kom det en 12-tommer fra Rancho Relaxo, Polarized EP, også på Wrong Way, limitert til 100 nummererte eksemplarer. Den kommer jeg tilbake til senere.

Rancho Relaxo: White Light Fever

Rancho Relaxo: White Light Fever

Sub Church: Vol. I, II & III 3xLP ltd 300

Alternative lovsanger

lørdag 27. januar 2018 15:00

Sub Church: Vol. I, II & III

Sub Church er en kristen menighet i Oslo, stiftet i 1997 av unge kristne som ikke følte seg hjemme i mer tradisjonelle kirkesamfunn. Samtidig hadde de et felles kulturelt møtepunkt i musikken, i punk, metal og andre former for rock som med større eller mindre hell har blitt tatt inn i varmen i ulike kristne sammenhenger. Av de mange artistene som har tilknytning til stedet finner vi medlemmer fra blant annet metalbandet Extol og indiepopsmedene i The Loch Ness Mouse. Sub Church ser ut til å være et fellesskap med lite dogmatisk tankegang, med et levende kulturhus hvor takhøyden er stor og det musikalske har fått gro og spire. Dette gjenspeiler seg også i det sprekt varierte innholdet som nå er dokumentert i form av en 3xLP utgivelse. På Vol. I, II & III finner vi 27 låter fra 9 ulike artistsettinger, med en fellesnevner i at dette er lovsanger.

Kristne lovsanger, kjedelige greier tenker du kanskje. Vel, Sub Church stikker fort hull på slike fordommer, det de byr på er både variert og spennende. Stemningene drar overraskende mye mot det mørke og mollstemte, fra vakre rolige folklåter, via skimrende, småpsykedelisk indiepop til støyende, skrikende rock. Mye her er coverlåter som de tar tak i og gjør sine til dels svært originale versjoner av. De henter for eksempel flere låter fra Glen Galloway (Trumans Water) og hans omfattende produksjon i eksperimentelle Soul-Junk. I den andre enden av decibelskalaen finner vi et lite utvalg av gamle salmer som blir framført i svært vakre utgaver.

Som eksempler på bredden her kan jeg plukke fram "I Worship You", en Galloway låt som de gjør to ulike versjoner av. Den ene av disse er framstår som så repetetiv, seig og støyende at det nærmer seg Michael Gira og Swans sin estetiske sans på sitt mer brutale. Såpass mørkt og rituelt er dette at det for sartere sjelere sikkert minner like mye om en svart messe som kristen lovsang. Swans balanserte det hardtslående med det rolige vakre på sitt mesterverk Children of God, og Sub Church sine versjoner av gamle salmer gjør samme nytten her. Monograf sin rolige framføring av "Nu går solen ned" (tekst: Samuel Olsen Bruun, 1695; melodi: trad etter Harald Hope) er i god mollstemt folk-post-rock-ballade modus. Det aller vakreste står imidlertid Åse Ava Fredheim (Ava Freddy; sang, gitar) og Ketil Kielland Lund (sang, piano) for når de tar for seg Ellen Jorunn Bergem sin låt "Here in the Dark". I all sin enkelhet blir dette et høydepunkt som griper tak. Mellom disse ytterpunktene er det mye som kunne vært nevnt, for Sub Church har klart å samle mye god musikalsk teft på et variert brett her. Disse LP-ene vil bli stående som en av de mest interessante norske kristne musikkutgivelsene, og de bør kunne nå en del våkne lyttere der ute, både blant åndsfrender, hedninger og vi inn i mellom.

Sub Church har også vist flid i utformingen av den fysiske presentasjonen til utgivelsene. De tre LP-ene kommer hver for seg i et plastomslag, hver av dem med et eget tekstinnlegg. Til omslagene har de benyttet en gjenbruksmetode ved å vrenge gamle plateomslag og bruke disse som utgangspunkt for å håndtrykke de nye omslagene, som har fått vært sitt kunsttrykk. (Det eneste andre eksemplet på denne teknikken jeg kjenner til i norsk sammenheng er US-utgaven av The Spectacle sitt album Rope Or Guillotine.) Disse tre LP-ene selges samlet og kommer i en nummerert hvit plastpose, og hver av LP-ene kommer i forede svarte innercovre. Utgivelsen finnes også i 2xCD format, med trippelt utbrettsomslag og brettet innlegg (med en del fargebilder du ikke finner i vinylutgaven). LP-ene er begrenset til 300 nummererte eksemplarer og kan bestilles direkte fra Sub Church.

Sub Church: Vol. I, II & III

Sub Church: Vol. I

Sub Church: Vol. II

Sub Church: Vol. III

Sub Church: Vol. I, II & III

Devar: Mausoleum 2xLP

Mørkt og dramatisk metal comeback

lørdag 30. desember 2017 16:30

Devar: Mausoleum Devar sin historie går tilbake til 2002, da som et soloprosjekt fra denne noe mystiske hovedpersonen., Året etter gled prosjektet over til å bli et band, som med noen utskiftninger underveis i besetning eksisterte fram til 2010. De hadde da et debutalbum ute, men etter turneen som fulgte gikk bandet i hvilemodus. Nå er de altså tilbake med et nytt album, med de samme musikalske visjonene som utgangspunkt. De omtaler seg selv som et noe ukonvensjonelt metal band, påvirket av diverse metal-subsjangre i tillegg til 70-talls progrock. En spenstig miks som i følge dem selv nå framstår som mer raffinert og fokusert enn på debutalbumet, og med et større fokus på de progressive elementene.

Det er et mørkt tekstunivers som males fram gjennom låtene her, vi blir tatt med på et eksistensielt dykk ned i sinnets dype grotter, hvor det er smått med lys og langt mellom luftlommene. Som de selv sier så er Mausoleum "conceptionalized around standing on the edge of the end, as a lifetime flashes through a fractured & declining mind", og dykker man ned i tekstene her så er vel dette en ganske dekkende beskrivelse. Da er det kanskje litt paradoksalt at det musikalske uttrykket er såpass kraftfullt og fengende, men det er likevel en resept som fungerer.

Devar henter elementer fra både thrash-, prog-, goth- og svartmetall, og kombinerer et variert riffutvalg med det roligere og mer melodiøse (men så mye 70-talls prog hører jeg ikke her). Dette smelter de effektivt sammen til noe eget, mye takket være en ekstremt god teft for de mollstemte stemningene. Det sørgmodige og klagende drar vokalen mot det teatralske, og veksler mellom det dramatiske og det mer innadvendte. Rolige, elegante melodier glir langsomt av sted, for så å bli sugd ned i mørke, kraftige malstrømmer. Dystert, men vakkert og til tider svært fengende, som for eksempel i som i "Mausoleum" og "Shadow Straggler", to av høydepunktene her. Melodier og stemninger gjenbrukes av og til, men på det som er et slags konseptalbum er jo det lov. Uansett må dette sies å være et svært vellykket comeback, Mausoleum er et helstøpt, mektig og på flere måter ganske så originalt album i metalsjangeren.

2xLP-en kommer i gode pressinger på svart vinyl, med utbrettsomslag og innercovre med trykte tekster. Kan bestilles hos Big Dipper eller direkte fra Gymnocal Industries.

Devar: Mausoleum

Devar: Mausoleum

Devar: Mausoleum

Optima Rubra: "Selvtitulert" LP ltd 100

Et ekstremt sprikende og rotete tredjealbum

søndag 24. desember 2017 13:30

Optima Rubra: Selvtitulert Optima Rubra er ute med oppfølgeren til Kartonger fra 2012, det vanskelige tredjealbumet. For mange band er det med album nummer tre at de store utfordringene dukker opp. Det beste låtmaterialet er brukt opp og det begynner å skorte på gode ideer. Dette forsøker man så å bøte på ved for eksempel å slippe flere bandmedlemmer til som låtskrivere, utforske musikalske sjangre man ikke nødvendigvis behersker, ty til coverlåter eller hyre inn gjestemusikere. Optima Rubra har satt seg fore å gjøre alt dette til gangs, og dermed levere det optimale eksemplet på et typisk sprikende og rotete tredjealbum. Alle disse omstendighetene og mere til er detaljert beskrevet i form av et internt banddokument som er gjengitt inne i utbrettsomslaget på albumet. Så da kjører vi på og gir oss hen til det etter sigende ruskete låtmaterialet vi finner på "Selvtitulert":

"Tittelspor" er en bastant og insisterende feiring av ... Optima Rubra. Ja, hvorfor ikke åpne ballet med en sang om seg selv. "Nødrim City" handler om utfordringene som tekstforfattere ofte støter på, til ganske fengende funkmetal. "En Kniv til Kålen" er også litt funky, men såpass kjapp at det drar mot punk. Her blir det også mer åpenbart at jeg savner et tekstark, men en tøff og hardtsvingende låt. "More than You" er også punk, mer bluesbasert i retning av Thunders & Heartbreakers, passe rølpete gjennomført. "(Nei, bare) Vafler (til meg, takk)" er en slags ballade med kontrapunktisk power-refreng og imponerende vokalprestasjoner. En sørgelig historie om stakkars lille Jonny. Triste vers og et aggro-angst refreng der hovedpersonen faller ned i et lallende delirium. De tar den helt ut her og da blir det et høydepunkt på albumet.

Som coverlåt har de valgt ut Erik Bye sin velkjente "Hildringstimen". Den gjør de en ganske streit punkversjon av, og selv om dette kan sies å være fyllstoff så svinger det bra. Med "Sosialantropolog" er de tilbake til funkmetal, tilført rapp. "Svart Metall" (med ekstra hermetegn) er neste låt ut, og man skulle man kanskje tro at Optima Rubra benyttet muligheten til å dra det musikalske ut i det helt ekstreme her, men de legger seg et sted mellom tungrock og punk. "De som laget Ord" begir seg ut i filosofiens verden og Wittgenstein ville nok nikket gjenkjennende til flere gode problemstillinger som trekkes fram her. "Minnene" avslutter ballet med litt mimring om ... Optima Rubra.

For å oppsummere så er vitterlig "Selvtitulert" et sprikende og rotete album, men ikke spesielt mye mer enn de to foregående. De beste godbitene finner vi på side A, men i sum så kan vi vel si at dette har blitt et ganske så vellykket tredjealbum på alle måter. Vinylutgaven av albumet kommer i et flott utformet utbrettsomslag. og selve LP-en er pent presset på oransje transparent vinyl i et opplag på 100 nummererte eksemplarer. "Selvtitulert" er utgitt på Pistache Records og kan bestilles direkte fra Gymnocal Industries.

Optima Rubra: Selvtitulert

Optima Rubra: Selvtitulert

Ottorpedo: Kaste Agurk (i Gulv) picture disc EP ltd 50

Lekker og limitert

lørdag 16. desember 2017 15:00

Ottorpedo: Kaste Agurk Parallelt med at Optima Rubra er ute med sitt tredjealbum på Pistache Records, slipper labelen en liten førjulsgodbit med Ottorpedo. Det er her snakk om en picture disc med låta "Kaste Agurk (i Gulv)", en av de mer vellykkede låtene fra fjorårets småmorsomme og varierte album Ottorpedo med venner. I tillegg til albumversjonen fylles side A opp med to alternative mikser av denne låta, "White Noise Agurkmix" og "SAUR Remix". Selve låta er mer alvorlig anlagt enn tittelen tilsier, dette er Seigmensk mørk emo-postrock med en tekst som handler om å få utløp for frustrasjon og sinne. Den er framført på et vis som minner om Bare Egil sin tvetydige ironiske stil, og det er kanskje ikke så overraskende når Duplex-aktør Aslag Guttormsgaard (Black Debbath, Hurra Torpedo, m.m.) stiller opp på vokal her. "White Noise Agurkmix"-utgaven transformerer låten til 80-talls litt cheesy synthpop, mens SAUR sin miks tar i bruk elektronika-grep av litt ferskere dato.

På side B finner vi tre låter i et opptak fra rock-cafeen Inside i Bergen fra våren 2017. "Ode til en Kaffetrakter" og "Tyver i Hagen" er begge hentet fra Ottorpedo med venner, mens "Sukkeravgift Blues" er tidligere gitt ut på Optima Rubra sitt album Kartonger (2012). Men jeg ser at den og "Tyver i Hagen" også finnes på en tidligere Ottorpedo utgivelse, De Griller i Bakgården fra 2011, så her er det nok snakk om låter som har vært på repertoaret til Pistache Records-involverte over mange år. I motsetning til låtene på side A er ikke disse livelåtene tilgjengelig på strømmetjenestene, så disse smakebitene av Ottorpedo på en konsertscene er kun å finne på denne picture discen. Og "Sukkeravgift Blues" er absolutt verdt å få med seg for fansen, når den tar av med ektefølt verbal harme.

Opplaget på denne visuelt sett dritlekre picture disc utgivelsen er ekstremt lite, så her kan det lønne seg å suse over til Gymnocal Industries for å få fatt i et av de 50 nummererte eksemplarene som finnes.

Ottorpedo: Kaste Agurk

Ottorpedo: Kaste Agurk

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland LP ltd 500

Et nytt knippe jordnære og godslige viser

fredag 08. desember 2017 18:00

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland Åsmund Nesse er tilbake med et nytt album med godlynte viser på Bømlo-dialekt. Noen av medmusikantene han hadde med seg på debutalbumet Lysning (2015) er byttet ut, og av nye medspillere kan den allsidige felespilleren Nils Økland nevnes. Viser frå Vesterland fortsetter i samme spor som forgjengeren, med velkomponerte og nynnbare viser som sjangermessig drar mot folkelige viser i delvis popdrakt. Kanskje har låtene denne gangen et litt mer felles uttrykk rent arrangementsmessig, noe som kan skyldes at albumet er spilt inn live i studio over tre dager. Et godt utvalg av instrumenter som piano, orgel, fele, steel gitar, trekkspill og mandolin bidrar til god variasjon og skiftende stemninger gjennom albumet.

Det starter rolig og vart med "Draumen som sige forbi", med lyriske og lett jazzaktige pianotoner fra Gunvald Andreas Hagen, som også satte sitt preg på tilsvarende låter på Lysning. Den glir nesten umerkelig over i "Hald deg fast", som fortsetter i samme tempo og samme toneart. Her handler det om å fokusere på det positive i hverdagen, selv om det ikke alltid er like lett. Når mannskoret Havdur drar til på refrenget så ender dette opp som en riktig så fengende allsang med en slags hverdagssalme-stemning. "Lars'n" er en festvise til Lars som har vært ute på fiske i "nesten eit år", og er en av de raskere låtene her. Litt i samme leia er "Jonsok", som forteller om Jakoben som skal ut på seilas "på adle verdens hav" og feirer Jonsok og tar en siste dans/fest før han legger ut.

Etter disse to drikkevisene glir albumet over i det mer ettertenksomme. "Langt nord der uti Å" handler om å være langt borte fra noen man er glad i. I motsetning til alle de andre låtene er dette en gammel irsk folkemelodi ("The Curragh of Kildare"/"The Winter it is Past"), fritt oversatt av Nesse. "Bånsull frå vest" fortsetter med en snill og god stemning som godt kunne passe som godnattsang i et oppbyggelig barne-tv program for de minste. "Når vinter blir vår" handler om håp, og trekker linjer fra det nære, til naturens skiftende sesonger og videre til det mer universelle: "måtte dinna harde verden bli litt mjukare i kantana". Og det kan jo trenges. Avslutningsvis får vi bonussporet "Førjulsvisa", ei vakker vise full av hygge og harmoni, men i et perspektiv: "Julo som kjem løyse ingen problem, men godt å få vera i lag her ein kveld nerpå jordå". En julevise jeg gjerne hører i stua når julekvelden nærmer seg, og et fint punktum for et album som jeg synes har flere høydepunkter enn forgjengeren, spesielt for en som nok setter mest pris på de roligere visene til Nesse.

Også denne gangen er vinylutgaven av det gilde slaget, utbrettsomslag med tekster på innsiden, og trykt innercover med mange fargebilder fra innspillingene i studio. LP-en er presset på grønn vinyl, limitert til 500 eksemplarer, og kan bestilles fra Big Dipper, All Good Clean Records (Trondheim) eller direkte fra Nese Sound.

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Åsmund Nesse: Viser frå Vesterland

Lady Moscow: Sunday Songs LP

Akustiske folkrock krumspring

fredag 01. desember 2017 17:30

Lady Moscow: Sunday Songs Lady Moscow fra Oslo har eksistert i rundt 10 år, Sunday Songs er dere fjerde album, og det andre på vinylformatet så langt jeg kan se. Med god ballast fra hundrevis av konsertopptredener, også utover i Europa, er dette et band som tar med seg mye levende energi inn i studio. Drivet i musikken er for det meste skapt av akustiske instrumenter (kontrabass, gitar, banjo, trekkspill, fiolin, blåseorgel med mere), og de beskriver selv musikken sin i hjemmesnekrede vendinger som "Balkan-boogie", "folk'n'roll" og "sirkusrock". Her aner vi en visst rytmisk spenstighet, og siden ingen av de faste bandmedlemmene spiller trommer, er dette ganske vesentlige elementet ivaretatt ved hjelp av innlånte krefter. Benytter vi mer tradisjonelle sjangerbetegnelser så kan vi vel si at de står for en frisk og variert miks av country og folk som henter inspirasjon fra ulike kanter, spesielt en del elementer fra bluegrass.

Åpningssporet "Take a look around" har et visst amerikansk låvedans drag over seg, med feststemning og livlig felespill, men i neste spor har de forlatt bygda og lagt seg mot mer indie-folk-aktige toner. Her kjører bassen rockete og monotont, noe som fortsetter i "Figure 8 syndrome", som nærmest er unplugged punk. I den langt roligere "Recognize" minner stemmen til vokalist (gitarist og vel en slags hovedlåtskriver) Bjørn Galdal meg om John Hiatt, og da spesielt den litt tørre Hiatt-utgaven fra hans tidlige dager. Jeg synes Hiatt er et vel så bra generelt referansepunkt i så måte enn andre jeg ser nevnt, som Tom Waits, Leonard Cohen eller Nick Cave, selv om "God's Gun" faktisk beveger seg et langt stykke i retning av en stemning som minner om Cave og Ellis sine mørke filmlydspor. Her drar det mot mørk americana og dette blir lett mitt favorittspor på albumet.

Ellers er det generelt en goodtime feeling over de fleste av låtene her, selv om tekstene kanskje ikke alltid er i synk i så måte. Eksempelvis så er den avsluttende "Take another look" rett så hyggelig og nynnbar, men med ett slenger de inn "Take another look at Paradise City, 'cause the grass ain't green and girls ain't purdy!". Både språklig og musikalsk kan vi vel si at Sunday Songs er et amerikansk-inspirert album. Produsenten her, Ashley Stubbert, som også har bidratt både til låtskriving og med perkusjon på flere spor, er da også fra Seattle, men har bodd og arbeidet her i Norge i snart 10 år. I følge den inngående bakgrunnshistorien som fortelles på innsiden av utbrettsomslaget så har han hatt en stor innflytelse på albumet, også utover selve lydproduksjonen. Noen av låtene er kanskje litt anonyme, mens andre er det enkelt å sette kryss ved siden av, men dette avhenger selvfølgelig av smak og behag. Sunday Songs har uansett blitt et album man kan hygge seg med, upretensiøst og variert, og med en smittende energi som oser av spilleglede.

Vinylutgaven har blitt riktig flott, et svært stilig og solid utbrettsomslag med mye informasjon på innsiden. Et tekstark hadde sannsynligvis gjort det enklere å få med seg det tekstlige innholdet, men det er også det eneste på minussiden. Det står "DIGERTRYKK" i matrisen på vinylen, men norske Diger presser ikke vinylen selv, det er det tsjekkiske GZ Media som har stått for. De har gjort en flott jobb, som de vanligvis gjør, dog med enkelte få unntak. Ekstra godt inntrykk gjør det at selve LP-en ligger i et foret innercover, det føles så mye bedre å dra LP-en ut av dette enn et papir hvor ofte papirrusk/deler følger med i tillegg til at plata er statisk klistret til omslaget. Så stort pluss i boka her også til Lady Moscow, måtte flere følge etter her. Sunday Songs kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger.

Lady Moscow: Sunday Songs

Lady Moscow: Sunday Songs

Lady Moscow: Sunday Songs