Søk i bloggen

Sjangre i bloggen: ambient | blues | indie | eksperimentelt | elektronika | folk | garasjerock | hardrock | jazz | jazzrock | metal | pop | progrock | psykedelia | punk | rock | singer/songwriter

Diverse artister: Bærre På Jævel Vol. 2 LP ltd 400

Nordnorsk Pønk 1981-1997

torsdag 06. juli 2017 17:00

Diverse artister: Bærre På Jævel Vol. 2 Tore Stemland og Robert Dyrnes har gjort et nytt dykk ned i de nordnorske punkarkivene og er tilbake med volum 2 av samleutgivelsen Bærre På Jævel. Volum 1 kom i 2014 og dekket årene 1980-1983, mens denne strekker seg et godt stykke lenger fram i tid. Som den første så byr også denne på mye moro. Om ikke alt her er pur punk, så er en fellesnevner i holdning kanskje tydeligere. En samler som omfavner både rå demo-opptak og spor som er spilt inn under mer profesjonelle forhold må nødvendigvis sprike, og her kreves det rask omstilling fra spor til spor både med tanke på innhold og lydkvalitet. Rent musikalsk så treffer Ræva Rockers (Sandnessjøen) og Farout Fishing (Målselv) meg mest umiddelbart (kanskje fordi jeg har disse utgivelsene i samlinga fra før), mens jeg lo mest av Wægg (Bodø). Deres Silda i Hopen er en passe absurd miks av nordnorsk humor og festpunk. Kanskje finner du din favoritt blant de andre her: Per Ivars Orkester (Tromsø), 666 (Tromsø), Revoltage (Vadsø/Berlevåg), Skjit-Lars (Bodø), Barn Av Regnbuen (Harstad), Slog (Svolvær), Spønk (Vadsø), PLX 15 (Bodø), Diddy Wah Diddy (Tromsø), Norzink (Hammerfest), Ariske Maur (Hamarøy), Bollox (Vardø), Politisk Avfall (Bodø), Terror For Jesus (Bodø) og Panicaragua (Mo i Rana). Et informativt hefte gir deg en kjapp introduksjon til alle disse.

Totalt 400 eksemplarer er presset av denne utgivelsen, i tre ulike farger: 200 på svart vinyl, 100 på gul transparent vinyl, og 100 på grønn transparent vinyl med svart splatter. Svart vinyl kan bestilles fra Big Dipper eller Tiger. Det er mulig den gule fremdeles kan bestilles fra Bukta/Backbeat/Dyrnes i Tromsø. Også verdt å nevne er det flotte omslaget som tydelig er inspirert av The Clash sin Give 'em Enough Rope, og da spesielt baksiden (se det nederste bildet).

Bærre På Jævel Vol. 2

Bærre På Jævel Vol. 2

Bærre På Jævel Vol. 2 vs. Clash

A Good Hiding: Come Get Some 10" EP ltd 500

Utilslørt, spenstig og fengende

fredag 28. april 2017 19:30

A Good Hiding: Come Get Some Come Get Some er EP nummer to fra Oslo-bandet A Good Hiding, og oppfølgeren til debut-EP-en Ridin' My Pony fra 2012. De fire låtene her har en tørr, direkte no-nonsense produksjon, og man får inntrykk av et band som har gått i studio og gjort låtene mer eller mindre slik de kan høres ut live, med lyden godt skrudd sammen vel å merke. A Good Hiding er utvilsomt et samspilt band, med god kontroll på en samling av drivende og litt odde riff som vrir litt både på det rytmiske og melodiske. Stilmessig er det en slags punk-prog-pop miks, drivende og energisk med bass-gitar-trommer uten at det blir metallifisert eller for intenst. Låtene er høvelig småkronglete der de baner seg fram mot refrenger som ved første lytt ikke er direkte nynnbare, men som fort vokser seg akkurat passe fengende. Ikke minst så er det er noe streit og uaffektert over det hele som gjør at det høres friskt og spenstig ut. Oppskriften A Good Hiding har funnet fram til fungerer svært bra her og gjør Come Get Some til en EP jeg gjerne kommer tilbake til.

10-tommeren er presset i 500 eksemplarer på svart vinyl og kan bestilles hos Tiger, Big Dipper eller The Garden. Tiger og The Garden har også igjen eksemplarer av debut-EP-en Ridin' My Pony.

A Good Hiding: Come Get Some

A Good Hiding: Come Get Some

Desertör: Christers Blues / En Dags Pause 7" ltd 100

Fengende forsmak på kommende album

fredag 21. april 2017 19:00

Desertör: Christers Blues Desertör sitt album Vol. 1 fra 2015 var en debut det stod respekt av, en god samling med solide rockelåter og fortellinger fra skyggesiden. Et album det for øvrig kan lønne seg å snappe opp hvis du ikke har gjort det allerede, før eller senere vil de 175 eksemplarene forsvinne fra lager.

Nå er Desertör tilbake med en vinylsingle, en liten forsmak på det nye albumet som kommer til høsten. Musikalsk sett låner "Christers Blues" det vakker-vemodige fra Dire Straits, sper på med litt kontant Springsteensk øs men vever også småfrekt inn toner fra Mike Oldfield sin hit "Moonlight Shadow". Så skrur de opp tempoet et par hakk, drar opp vrengen på gitarene og det hele ender svært så drivende og fengende. Nytt er det ikke, men det er musikk som får et halvgammelt rockehjerte til å slå litt raskere. Vokalist Jon Manstad står med begge beina plantet i bakken og knuger inn teksten som handler om Christer Petterson. Fragmenter fra et tragisk liv bobler fram mellom tekstlinjene og gir låta ekstra slagkraft. I sum det beste Desertör har gjort så langt, og har de mer av dette på lager lover det virkelig bra for det kommende albumet.

På B-siden har de valgt å gjøre en cover av tittellåten fra Jahn Teigen sitt  album fra 1979, En Dags Pause. Mange vil kanskje betrakte Teigen sine solo-album som mindre interessante enn f.eks. det han gjorde i Popol Vuh/Ace, men En Dags Pause står seg forholdsvis godt. Etter den fenomenale "Christers Blues" går det litt mer på halv fart her på B-siden, men det blir likevel et fortjent nikk til en av våre største artister, og til et album man gjerne kan hente fram igjen og gi en ny runde på spilleren.

"Christers Blues" singelen kommer i 100 nummererte eksemplarer på rød transparent vinyl og med trykt inner, lekkert. Kan bestilles direkte fra Desertör. Snapp den opp før det er for sent.

Desertör: Christers Blues

Desertör: Christers Blues

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek LP

Lun, variert og fengende visepop

lørdag 25. mars 2017 18:00

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek Svenske Jens Andersson og hans Oslo-baserte band har  vært å se på konsertscener både i Norge og Sverige de siste årene, men først nå har Andersson samlet et knippe av sine beste låter og gjort dem tilgjengelig for et større publikum. Debutalbumet Stort Glas Av Kärlek ble sluppet tidligere i år, og gledelig nok også på vinylformatet. Jeg skal innrømme at jeg ble en tanke betenkt av omslaget som viser en gjeng med glade og velkledde mennesker med sine akustiske instrumenter i hendene, i firsprang på vei inn på en kulturhusscene. Det siste er bare noe jeg ser for meg, men en som har vandret langs en landevei og sunget "Det er lov å være bli'" sammen med Jens Book-Jenssen bør ikke være forutinntatt på denne måten. Det var for øvrig en drøm, en temmelig fin en, bombene smalt ned på jordene rundt oss, men Jens var ved godt mot, smilte og sang lystig i vei. Godlynte toner og optimistiske tekster byr også Andersson på, låter og musikk som kan nå et allsidig publikum. Listen over artister han har varmet opp for tyder også på det, her finner vi navn som Ole Paus, Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen. Ellers ser jeg at han sammenlignes med artister som Bo Kaspers Orkester og Stefan Sundström, som det vel er et stort sprang mellom på mer enn en måte.

Musikalsk byr Jens Andersson og hans band på variert visepop formidlet gjennom et stort sett akustisk lydbilde. Selv spiller Andersson både piano og gitar i tillegg til at han tar fram munnspillet av og til, og han står også for alle komposisjoner og tekster. Det vokale deles tidvis med Karoline Gullberg, i tillegg til at den Sjöströmska kvartetten bidrar med stemningsfull koring. Den milde lydproduksjonen veksler fint mellom det nakne og der det krydres med bruk av cello, trombone, strykere og blåsere. Et par steder hører vi også en elektrisk gitar, som tilfører et behersket løft i energinivået.

Musikalsk veksler det mellom slentrende roots-pop (tittellåten), lett funky viseblues ("Min Gröna Soffa I Velour") og reggaerytmer ("Bara För Pengarnas Skull", med et refreng som setter seg lett), en variert miks hvor det også smyger seg inn et par rolige ballader. I hvor stor grad man kjenner seg igjen i tekstene kommer vel an på hvor i livet man er, og albumet som helhet kan kanskje bli litt vel mykt og koselig, men at Andersson kan snekre fine låter og finne nynnbare refrenger er det ingen tvil om. Vinylutgaven av Stort Glas Av Kärlek kan bestilles fra Jens Andersson sin hjemmeside eller hos Big Dipper.

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek

Jens Andersson: Stort Glas Av Kärlek

The Dogs: Death By Drowning LP ltd 250

Eksistensiell rårock

søndag 08. januar 2017 17:00

The Dogs: Death By Drowning The Dogs og Kristopher Schau starter året friskt, med nytt album ute allerede på årets andre dag. Nå er dette neppe for å feire at nok et år har gått eller at et nytt tar til, for Schau sine tekster er i hvert fall ikke noe lystigere enn tidligere. Bildene som tegnes og de små historiene drar så og si alle i en mørk eksistensiell retning, med temaer som ensomhet, isolasjon, savn, tristhet og desperasjon. Mot dette står musikken som en redningsplanke man kan klamre seg til, en distraksjon av rå energi som gjør låtene til små kraftpakker av feltkost. De tunge temaene det synges om er ikke det første man tenker på å kombinere med et såpass festlig musikalsk uttrykk som det The Dogs står for. Denne siden av låtene kommer nok best fram med de trykte tekstene foran seg hjemme i godstolen og LP-en snurrende på platespilleren. På scenen vil nok energien fra et landets mest drivende rockeband overskygge i hvert fall deler av tekstene.

Musikalsk sett kjører The Dogs videre med garasjerock-estetikken intakt, smakfullt med vreng fordelt utover på det meste bortsett fra trommene, og Farfisa-aktige orgeltoner vel integrert i fuzzgitarveggen. At de har med cello og strykere på en låt her ("Why Is The Flesh So Strong?") hadde ikke jeg fått med meg om det ikke stod nevnt på omslaget. Dette er for øvrig en av de aller beste låtene på albumet, og når det går roligere for seg som her så høres det ut til at Schau er en smule inspirert av Iggy Pop sin dype vibrato. Uansett så gjør han en stadig bedre jobb også på de litt roligere låtene, som her er med på å skape et balansert album, noen pusterom i rock'n'roll øset vi ellers får servert. Det går riktig nok ikke like fort hele tiden, men det er gjennomgående fengende låter The Dogs har snekret sammen denne gangen også, på det som er deres femte album. Det er nok av kandidater her som bør inn blant live-favorittene både hos dem selv og fansen.

Skiftet fra Astma Records til Drabant Music ser ikke ut til å ha medført noen andre merkbare endringer enn at det er første gang vi ser en strekkode på omslaget til et av The Dogs sine album. Også denne gangen er den mest limiterte varianten på svart vinyl, 250 nummererte eksemplarer. Varianten på blå vinyl er presset i 700 eksemplarer. De som var tidlig ute kunne bestille signerte eksemplarer fra Big Dipper, i anledning av at The Dogs holdt releasekonsert der.

The Dogs: Death By Drowning

The Dogs: Death By Drowning

Neperud: So Unhip It Hurts LP

Solid og skakt fra Skien

lørdag 17. desember 2016 09:00

Neperud: So unhip it hurts So Unhip It Hurts er Neperud sitt fjerde album, men det første på vinylformatet så vidt jeg kan se. 3 vinylsingler har imidlertid kommet fra dette bandet fra Skien som ble stiftet rundt årtusenskiftet, den første må vi tilbake til 2001 for å finne, 4-spors EP-en The Murder Act på ScHlup Records. Sin over 15-årige historie og diskografi til tross så har vel navnet Neperud gått mange forbi, selv om de også har dukket opp på hele tre svært så gilde tribute-utgivelser: Det Beste Til Meg Og Mine Venner; En Hyllest Til Joachim Nielsen (2005), Leaving Home; A Norwegian Tribute To The Ramones (2005) og Scandinavian Friends; A Tribute To Roky Erickson (2007). Da kommer det ikke som noen overraskelse at Neperud står for rock'n'roll med et visst trøkk, sjangermessig mot garasjerock, eller punkabilly som er betegnelsen de selv har satt.

De til tider litt skakke men varme og smågrumsete fuzzgitarene gjør at enkelte låter her også får et lett psykedelisk anstrøk, selv om dette i bunn og grunn er streit og jordnær rock. Låtene gjør ikke noe stort vesen ut av seg, men er lette å sette pris på når man først blir kjent med dem. En noe grå vokal passer bra til det tekstlige innholdet, her handler det om liv med bulker, liv som skrangler og ikke strekker helt til i forhold til hva det nå enn det er vi forsøker å strekke oss etter og tilpasse oss til. Det er likevel langt unna depperock dette, de går for eksempel ikke av veien for å trekke inn funkrytmer i "Whispers Of Luck", en av de mer umiddelbart fengende låtene på albumet. Og med "The Million Dollar Pen" gjør de en klassisk rockballade hvor så og si alt stemmer. Her som andre steder bygger gitarene opp et gjørmete bakteppe av lett støy og kaos samtidig som de beholder det melodiøse. Det er som om Neperud har funnet en låt av Neil Young i rennesteinen, tørka av den og på sitt vis fått den til å skinne igjen. Vi har selvfølgelig hørt akkordrekkene før, men Neperud setter lett sitt eget stempel på her. Albumet ellers kan kanskje høres litt anonymt ut ved første lytt, men etter noen runder vokser det til en helhetlig og godt gjennomført utgivelse som jeg gjerne vender tilbake til.

Vinylutgaven kommer ikke i en skitten gråfarge, men på lekker grønn transparent vinyl i et stilig svart/hvitt utbrettsomslag. Kan bestilles fra The Garden eller Big Dipper.

Neperud: So Unhip It Hurts

Neperud: So Unhip It Hurts

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen / The Caretaker 7" ltd 325

Mellomspill fra en mørk blueskjeller

torsdag 24. november 2016 18:00

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen Esben Roos Svendsen og Jan Raymond Svendsen er tilbake med et nytt tilskudd til Howlin' Of The Wolf-diskografien. De to låtene på denne nye singelen var verken å finne på albumet BackFire Madness eller blir å finne på oppfølgeren som planlegges utgitt neste år. Backfire Madness var et gjennomført dypdykk ned i en mørk musikalsk gumbo av minimalistisk blues, voodoo og vridde historier. De to nye låtene fra Fredrikstad-duoen fortsetter i samme stil. "Please Don't Listen" ruller av gårde med et monotont og forvrengt bluesgitarriff, enkle rytmeinstrumenter og effektfull voodoo-theremin som bakteppe for Esben Roos Svendsen sin karakteristiske vokal. "The Caretaker" er bygd over samme lest, men har et litt dunklere lydbilde. Det passer for så vidt bra til dette korte glimtet inn i livet til en vaktmester som nok sliter litt både med oppgavene han har satt seg fore og tilværelsen generelt. Likte du debutalbumet bør du få med deg dette mellomspillet mens vi venter på oppfølgeren fra Howlin' Of The Wolf, som etter sigende så og si er ferdig innspilt allerede.

Singelen er presset i 325 eksemplarer, releaseparty er i morgen kveld, fredag 25. november, på rockeklubben Havnerotta i Fredrikstad. Etter det vil den være i salg i utvalgte platebutikker, sannsynligvis både Big Dipper og The Garden, som begge har/hadde debutalbumet inne.

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Howlin' Of The Wolf: Please Don't Listen

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Variert alt-country debut

fredag 18. november 2016 18:00

Kvit Skit: Kvit Skit EP Denne 5-spors EP-en er platedebuten til Bergens-bandet Kvit Skit. Etter diverse konserter i hjembyen har en betegnelse som alt-country festet seg som en sjangermessig referanse, altså et countrybasert utgangspunkt men ispedd elementer fra andre sjangre. Selv sier de: "Hvis en på død og liv vil avtvinge en spesifikk referanse eller to, vil Bonnie Prince Billy/Will Oldham og Lucinda Williams (i all ydmykhet) kunne nevnes." I en besetning på seks er det hele fire som bidrar på vokalsiden: Ingvild Garford Bennett (gitar), Helene Nilsen (orgel, gitar), Siv Toril Knudsen Petersen (gitar) og Kjell Arne Kjærgård (trommer). I tillegg finner vi Lars Westrebø på bass og May Frida Øvergaard på perkusjon.

Både "Holy Ground" og "God Damn" er ganske tradisjonelt oppbygde countrylåter med delvis akustisk instrumentering. Med et vokalsterkt utgangspunkt legger vi også tidlig merke til at den flerstemte sangen er godt arrangert og gjennomført med teft og stil. "In The State Of Love I Drown Myself Inside Your Words" bryter opp den mer tradisjonelle låtstrukturen en tanke, flyter løsere i forhold til vers/refreng oppbygging, og går litt i retning av indie-folk. Den kvinnelige vokalen gir på enkelte låter assosiasjoner til Annisette Koppel (Savage Rose) sin karakteristiske stemme. "Grown So Much Older" er kanskje det beste eksemplet på det, en mollstemt og mer rock-orientert låt som også farges elegant av elgitar med tremolo. Den blir med videre inn i "Flippin'", en noe beslektet låt også stemningsmessig, som drar mot mer melankolsk countryrock. De fem låtene her blir da en liten reise fra streit og noe mer lettlivet country fra bygdene på side A til et litt mørkere og mer urbant "alt" uttrykk på side B, hvor jeg finner mine to låtfavoritter her. Låtene her sprer seg altså passe vidt, men ikke mer enn at EP-en henger fint sammen. En sprek debut fra et band som etter sigende viser et enda større sjangermessig spenn på scenen.

Kvit Skit EP-en er en 10-tommer som kommer på hvit vinyl og slippes i morgen, 19. november. Utgivelsen kommer med tekster på et eget innleggark og kan foreløpig kjøpes i Bergen (Apollon og Østre), men forhåpentligvis følger flere etter.

Kvit Skit: Kvit Skit EP

Kvit Skit: Kvit Skit EP