Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Ugly Things #45

lørdag 22 september 2018 11:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Litt i samme bokkategori som A Vicious Love Story: Remembering The Real Sid Vicious av norske Teddie Dahlin, men kanskje mer interessant, er Inger Simonsen sin bok Longhaired Lads Of London: Time Capsule 1963-1973, hvor hun skriver om sitt tilhold i London og sine møter og bekjentskap med diverse musikere og andre som beveget seg rundt i det som etter hvert ble kalt The Swinging London. Mange av dem ble senere store navn, men det er ikke en Se og Hør type sladderbok dette: "This is a delightful book, filled with fascinating anecdotes, told in a simple, disarmingly honest style. It's also profusely illustrated with photos and other ephemera from the author's private collection." At Dahlin på et tidspunkt hadde et forhold til Phil May fra The Pretty Things gjør nok ikke anmelderen her i Ugly Things mindre positiv innstilt, men denne må uansett inn på ønskelista. Fikk nesten også lyst til å sjekke ut Simonsen sin andre og lignende bok, Stars in the Lobby: My Hollywood Years.
  • 11-siders artikkel om britiske Doctors Of Madness, som var aktive i årene før punken ankom, og regnes som et "protopunk art rock" band i følge Wikipedia. Jeg kom tilfeldigvis over debutalbumet Late Night Movies All Night Brainstorms fra 1976 på en bruktbutikk for noen år siden, og hadde vel ingen planer om å sjekke ut bandet noe videre, men etter å ha lest om dem her fikk jeg lyst til å investere i Perfect Past: The Complete Doctors Of Madness, en 3xCD boks fra Cherry Red. I likhet med Cockney Rebel så har jeg sansen for hvordan de på et orignalt vis bruker den elektrisk fiolinen som et rockinstrument, ikke bare et supplement.
  • Har så vidt nevnt Esoteric sine nyutgivelser av Patto sine album tidligere. Omtalen her skryter mye av de to første, Patto (1970) og Hold Your Fire (1971), men er litt mer lunken overfor de to neste, Roll 'Em, Smoke 'Em, Put Another Line Out (1972) og Monkey's Bum (spilt inn i 1973 men ikke utgitt før i 1995). Mye snadder bonusmateriale i form av BBC sessions på de to første som taler sterkt for innkjøp, dette er britisk 70-talls prog/blues/jazz av det solide slaget.
  • Cherry Red samler de to første albumene (som i sin tid ble gitt ut på John Peel labelen Dandelion) til britiske Principal Edwards Magic Theatre over 3xCD-er med The Works 1969-1971: Albums, Demos, BBC Sessions And Live Recordings. Får strålende omtale her, men du bør ha en forholdsvis høy toleranseterskel for en noe utgått hippie-kollektiv-faktor, selv om det er mye fin og variert prog/psych/folk å finne her.
  • The Vibrators sitt debutalbum Pure Mania fra 1977 har stått i hylla i flere tiår, ei trivelig punkplate selv om den aldri ble plukket fram like ofte som andre tidlige britiske punkalbum. Jeg fulgte heller ikke opp videre, så når Cherry Red nå samler deres to første album, de tidlige singlene og plusser på med ytterligere to CD-er med Peel-sessions og diverse konsertopptak så frister det å gå til anskaffelse av The Epic Years 1976-78.
  • Det har etter hvert kommet mange nyutgivelser av The Who sitt debutalbum My Generation fra 1965. Historien om stereomiksen av dette albumet er krokete og lang. Deluxe 2xCD-en fra 2002 kom med nye stereomikser hvor noen av sporene blant annet manglet en del gitar-overdubs som ikke var bevart, mens på super deluxe 5xCD utgaven fra 2017 har Pete Townshend spilt inn disse manglene snuttene på nytt til stereomiksene vi finner der. Litt spesielt, men dette er gjort på retro utstyr som skal få dette til å høres så genuint ut som mulig. Super deluxe utgaven plusser på med enda mer bonusmateriale, blant annet en hel del demoer fra Townshend sine arkiver, både tidlige versjoner og uutgitte låter. Anmelderen her mener at monoutgaven er friskere på deluxe-utgaven fra 2002, men noen foretrekker kanskje denne nye, som han mener er mer detaljert og "cleanere". Hvis du ikke bryr deg så mye om stereoversjoner, så er 3xLP-en fra i fjor et sikkert stikk, her får du både mono-miksen og det meste av bonusmaterialet over de to andre LP-ene. Men boka som følger med 5xCD utgaven får du bare her. (Jeg legger også merke til at mens både Ugly Things og Shindig! sine omtaler kommer inn på omstendighetene rundt de nye stereomiksene, ble ikke dette nevnt i det hele tatt i Record Collector sin omtale av super deluxe boksen. Dette bekrefter inntrykket av at to andre blekkene går litt grundigere til verks enn RC generelt sett, men det er uansett litt slapt av RC å ikke nevnte noe om Townshend sine nyinnspillinger.)