Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Record Collector #481, July 2018

onsdag 02 januar 2019 19:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Detroit-bandet bandet Death har fortjent blitt løftet ut fra en heller obskur tilværelse, her en 5-siders artikkel. "The resurrection of Death in 2009 was one of the most astonishing comebacks, presenting a genuine missing link between MC5-Stooges high-energy rock'n'roll and DBGB's punk explosion".
  • Store artikler om Beach Boys og Van Morrison. Den førstnevnte fokuserer på albumutgivelsene til Beach Boys mellom 1967 og 1973, mens Van Morrison blir intervjuet om sine 20 beste album.
  • Ellers en svær artikkel om NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal), som også dykker ned til mindre kjente navn enn de mer åpenbare, som Iron Maiden, Judas Priest, Def Leppard, Saxon, Diamond Head og Tygers of Pan Tang. Litt relatert til utgivelsen av 3xCD boksen Winds Of Time, som samler en del av navnene som ellers nevnes her.
  • 5 stjerner til Esoteric sin nyutgivelse på CD av Comus: First Utterance, britisk folk-prog-psych album fra 1971 som lenge få kjente til, men som har blitt gitt ut på nytt mange ganger de siste par tiårene. Aller flottest i så måte er nok Rise Above Records sin deluxe-utgave på vinyl fra 2010 som kommer med en bonus 10-tommer.
  • Pink Floyd albumene Relics (samlealbum fra 1971 som blant annet inkluderer singlene "Arnold Layne" og "See Emily Play") og Pulse (livealbum fra Division Bell turneen i 1994, da Pink Floyd var David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason) får henholdsvis 5 og 4 stjerner, dette er nyutgivelser på vinyl fra Pink Floyd Records. Dermed har det vesentligste fra Pink Floyd katalogen kommet på nytt i remastrede utgaver. Om kvaliteten på denne serien av nyutgivelser står seg målt opp mot originalutgivelsene varierer nok. Enkelte sammenligninger jeg har gjort tyder på at jo tidligere utgivelser det er snakk om, jo mer taler for at tidlige originale pressinger har mer gromlyd å by på, uten at disse nye er dårlige. Pulse vakte kanskje ikke så stor begeistring i sin tid, men i dag er det jo stas å høre også denne besetningen av Pink Floyd dra gjennom mange av de virkelig store klassikerne.
  • 4 stjerner til del tre av Sendelica sin Cromlech Chronicles serie, står allerede i hylla sammen med en lang rekke av solide album fra dette psych-spacerock bandet fra Wales.
  • 4 stjerner til 30-CD boksen The Vintage Years: 1970-1991 med Wishbone Ash. I tillegg til at den samler alle albumene fra perioden finner du også et knippe konsertopptak fra den beste perioden på 70-tallet. Selv om gitarist Andy Powell og bassist Martin Turner har vært i en bitter strid om bruk av navnet, som til slutt havnet i rettssalen (Powell vant, kanskje ikke så overraskende med tanke på at det er han som har holdt bandet i live og fanskaren aktiv de siste tiårene), så er det gledelig å se at de i forbindelse med denne utgivelsen har lagt striden til side slik at alle de sentrale medlemmene er representert med signerte fotografier. Man skal selvfølgelig være blodfan for å gå til anskaffelse av denne boksen, de fleste andre vil vel si seg fornøyd med å ha det klassiske albumet Argus (1972) og et par til fra 70-tallet i platehylla. Og glem ikke den doble livealbum-klassikeren Live Dates fra 1973.
  • Jennifer Warnes sin diskografi er ikke veldig omfattende, det har vel knapt kommet et album for hvert tiår som har gått etter "Up Where We Belong" hiten sammen med Joe Cocker tidlig på 80-tallet. Det forrige var The Well fra 2001, så de som har sansen for stemmen hennes og det som garantert er en ypperlig studioproduksjon bør sjekke ut det nye albumet Another Time, Another Place. 4 stjerner her.
  • 4 stjerner også til nyutgivelsen av Radka Toneff sitt album Fairytales, eller rettere sagt ny-nytt utgivelsen, for nå har de endelig fått stilt inn apparatene slik at lyden har kommet ut fra den originale digitale mastertapen 100% korrekt.
  • The Hard Stuff: Dope, Crime, The MC5, And My Life Of Impossibilities er tittelen på selvbiografien til Wayne Kramer, gitarist og sanger i MC5. 4 stjerner og neppe spesielt kjedelig lesning.