Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Shindig! #81

tirsdag 08 januar 2019 20:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Buffalo Springfield, 60-talls bandet hvor både Neil Young og Stephen Stills var medlemmer, preger forsiden, og vi finner en stor artikkel om bandet i forbindelse med at deres 3 album nå er samlet i en ny vinylboks. What's That Sound? Complete Albums Collection finner vi mono- og stereoutgaver av de to første, mens det siste bare er i stereo. Neil Young har vært involvert på lydsiden i disse nyutgivelsene, som da er med utgangspunkt i originale mastertaper. Etter å ha sett litt på tilbakemeldinger på Hoffman-forumet er dette utvilsomt bra nyutgivelser, og sammen med Michael Fremer sin omtale på Analog Planet kan vi konkludere med at disse nyutgivelsene er på høyde med, eller kannskje bedre enn de originale pressingene/variantene. Så har du ikke disse i samlinga, er denne boksen et godt alternativ. Den får for øvrig 4 stjerner i Record Collector hvor det understrekes at både lyd og innpakking er i første klasse.
  • To-siders artikkel om The Coral, psych-pop band fra Liverpool som jeg har planer om å oppdatere meg bakover på. Deres nye album Move Through The Dawn høres ut til å være et solid tilskudd til en katalog med mye bra. Ser at Music On Vinyl har gitt ut flere av deres tidligere album på nytt på vinyl, og det er nok like gode alternativer som litt dyrere originalutgivelser, det er jo sannsynligvis uansett snakk om gjenbruk av de samme digitale mastrene.
  • En litt større artikkel om Steve Miller Band. Mitt første møte med dem var ved at Abracadabra kom inn i platesamlinga en gang på 80-tallet. Noen år senere røk det albumet ut av samlinga igjen og det ble aldri til at jeg sjekket ut noen av deres tidligere album. Artikkelen her tilsier vel at det er på tide å gi i hvert fall noen av dem en lytt. Her er både de tidlige psych-inspirerte albumene være aktuelle (Children Of Future og Sailor fra 1968), men det kan også tenkes at jeg vil være svak for det beste fra den streitere rock/pop-perioden utover 70-tallet.
  • I kjølvannet av Buffalo Springfield artikkelen nevnes et knippe relaterte utgivelser. Poco var for softrock til at det bandet fanget interessen i tidligere dager, men her argumenteres det med at debutalbumet Pickin' Up The Pieces fra 1969 er verdt en lytt. Mike Bloomfield, Al Kooper & Stephen Stills sitt album Super Session fra 1968 havnet litt tilfeldig ganske tidlig i min samling, og er en liten (noen mener stor) klassiker som snurret en del på spilleren, mye på grunn av eminent bluesgitar-spelling gjennom store deler av albumet. Sundazed sin nyutgivelse på vinyl fra noen år tilbake er visstnok ganske vellykket.
  • 5 stjerner til svenske David Myhr (The Merrymakers) for hans soloalbum nummer to, Lucky Day. "Takes a turn towards a more stripped-down 'mature' pop sound, not unlike what'we've heard on Paul McCartney's recent albums". Vel, i likhet med sistnevnte sine nyere album så gir ikke dette meg så mye, det blir for glatt og uspennende.
  • Greske Naxatras får bare 3 stjerner for sitt album III, men siden omtalen namedropper Motorpsycho som et godt referansepunkt tok jeg en lytt. Må si meg enig med vurderingen her, langdryg og smått kjedelig instrumental psych-jams fra en tromme-gitar-bass besetning, nærmere Electric Moon enn Motorpsycho, men på langt nær så bra.
  • Svenske Rymdstyrelsen tilfører vokal og mer Sabbath-aktig riffing til sin spacerock. 4 stjerner er vel også greit for deres debutalbum Space Is Cold, helt opp når det ikke.
  • Mer svensk: Psychfolk-duoen Us And Them beveger seg i rolige melodiske landskap, litt for rolig for forfatteren av den lunkne omtalen her. "One finds oneself crying out for an injection of energy which never really arrives." Vel, nå er det neppe energiske utbrudd man er ute etter når man velger å lytte til denne duoen. Det blir som å kritisere et Motörhead album for ikke å ha noen ballader - er det det man er ute etter så setter man på noe annet. For eksempel Metallica. De som likte Us And Tham sine tidligere utgivelser på velrennomerte labler som Fruits de mer og Mega Dodo kan trygt justere opp fra 3 til 4 stjerner for denne.