Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Record Collector #490, March 2019

søndag 07 april 2019 13:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Notis om den kommende deluxe boks-utgaven av Slide It In, Whitesnake-albumet fra 1984. Dette albumet markerte slutten på den mer bluesbaserte utgaven av bandet, og starten på en mer amerikanisert sound. Selve albumet finnes også i to utgaver som illustrerer denne overgangen. Den originale UK-utgaven ble i USA erstattet med en remiks hvor blant annet John Sykes la på mer gitar. Selv foretrekker jeg UK-utgaven, som jeg synes har en mer dynamisk produksjon, framfor den glattere og kjedeligere US-miksen. Etter dette ble Whitesnake aldri det samme, blant annet så forsvant både Jon Lord og gitarist Micky Moody ut, sistnevnte etter ganske kjip behandling fra Coverdale sin side. For meg vil den klassiske besetningen med David Coverdale, Micky Moody (gitar), Bernie Marsden (gitar), Jon Lord (keyboards), Neil Murray (bass) og Ian Paice (trommer) alltid stå høyest. Et stjernelag av dimensjoner, og Ready An' Willing fra 1980 er det mest helstøpte albumet Whitesnake har produsert. Slide It In ble det siste Whitesnake-albumet som interesserte meg, og i UK-miks er det et helt OK album. Denne nye deluxe-utgaven kan kanskje inneholde noen tidlige demo-innspillinger som kan være av interesse, men for de som foretrekker den klassiske besetningen blir nok dette en investering som befinner seg i grenseland.
  • Artikkel og intervju med John Mayall, som nå er 85 år og still going strong, med Nobody Told Me fra i fjor som ferskeste tilskudd til diskografien. Hans innspillinger fra 60-tallet er likevel de mest essensielle å ha i samlinga, et kjapt blikk på noen av de andre gitaristene som var innom i The Bluesbreakers bekrefter det lett, her finner vi navn som Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor.
  • I forbindelse med at Billy Gibbons er ute med nytt soloalbum presenterer Gibbons 10 av sine favorittartister/album, som nok alle er mer verdt å ha i samlinga enn Gibbons sitt nye album. Ikke at jeg ikke har sansen for Gibbons og hans eminente gitarspelling, men vi må et godt stykke bak i ZZ Top diskografien for å finne et album jeg har lyst til å sette på. Ja, faktisk helt tilbake til 70-tallet, hvor de satte en bunnsolid sluttstrek med Degüello.
  • Lang artikkel med Blue Öyster Cult, med fokus på historien fram til midten av 70-tallet.
  • The Revelation Of Lee Scratch Perry er en ny dokumentarfilm med fokus på hvordan Perry jobbet i sitt eget studio i Sveits med albumet Revelation fra 2010. 5 år senere brant studioet ned sammen med mesteparten av Perry sitt personlige studioarkiv. Stor sans for levende lys og tilsvarende liten sans for backup av filer off-site ble en tragisk kombinasjon.