Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Shindig! #92

torsdag 29 august 2019 21:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • To-siders artikkel om Michael Collins sitt Drugdealer "LA sunshine-pop collective", som er ute med album nummer to, Raw Honey. Som på den første er det flere gjestevokalister her, som gir variasjon til et nytt knippe behagelige og bedagelige pop-sike låter. Beatleske akkordrekker florerer, stemningen er gjennomgående døsig. 4 stjerner her, og det er vel greit nok.
  • Artikkel om Circle 60 og deres album Sawnoff Shot Gold. Ser ut til at de kommer fra UK ut fra inspirasjonskildene å dømme. Selv mener bandet at dette høres ut som "a heavy psychedelic album, but played by the Pistols." Og med referanser som The Dukes of Stratosphear legges lista såpass høyt at lytting på smakebitene ikke helt innfrir forventningene, låtene framtrer som mer midt-på-treet fengende. Albumet får 4 stjerner lenger bak i bladet. "Ultimately it's about the tunes" sies det, og anmelderen gir tommelen opp: "A hugely enjoyable psychedelic punk-pop album."
  • Lang artikkel om The Bee Gees som fokuserer på historien rundt albumet Odessa, den filtkledde "baroque-pop" klassikeren.
  • Og endelig også en lengre artikkel om Gorky's Zygotic Mynci, et hyggelig walisisk pop-psykedelia band med en lang diskografi som det er verdt å sjekke ut.
  • 4 stjerner til Esoteric sin 3xCD+DVD utgave av Be-Bop Deluxe sitt andre album Futurama fra 1975. Fullpakket med bonusmateriale, konsertopptak, Peel sessions, ny stereomiks, surroundmiks, og 68-siders hefte hvor Bill Nelson selv har bidratt.
  • 4 stjerner til Weather Report albumet Live In Tokyo. Dette ble opprinnelig gitt ut på vinyl bare i Japan i 1972. Nå har tyske Speaker's Corner gitt ut albumet på nytt på vinyl, og dette er nok et bedre alternativ enn Friday Music sin tilsvarende nyutgivelse for et par år tilbake. Speaker's Corner har en mer audiofil holdning til sine nyutgivelser, de bruker utelukkende analoge kilder hvis dette finnes, og kjører ellers med en hel-analog produksjonsløype. Og dette gjenspeiler seg også i prisene, SC-utgaven koster snart det dobbelte av Friday Music utgivelsen på Discogs i skrivende stund. Ikke så veldig kostbart å få tak i en japansk originalpressing heller, kanskje det er et enda bedre alternativ.
  • Speaker's Corner står også bak en nyutgivelse på vinyl av Mahavishnu Orchestra sitt andre album Birds Of Fire fra 1971, som tildeles 5 stjerner her. Dette ser ut til å være en repress av SC sin 2008-utgivelse, som Michael Fremer gav mye skryt. Men igjen så er det nok et godt alternativ å plukke opp en tidlig US pressing.
  • 5 stjerner til nyutgivelsen av Autogeddon, Julian Cope album fra 1994. Ble opprinnelig sluppet som enkelt-LP, her kommer den som 2xLP. To ting som taler for at denne nye kan være vel så bra da. På denne tiden sank vinylsalget drastisk og presse/produksjonskvaliteten begynte å variere. Lengden på albumet tilsier også at det begynner å bli trangt i rillene med alt på en LP. Dessverre ser det ut til at denne foreløpig bare er tilgjengelig på vinylformat i form av en deluxe-boks type utgivelse, som blir i dyreste laget. 5 stjerner her er en liten oppjustering i forhold til hvordan albumet ble mottatt i sin tid: "Incredibly for the over-produced 90's, all songs were recorded in one take. The strung-out acousto-kraut tracks work wonderfully."
  • Craft Recordings stod bak fjorårets Creedence vinylboks, som var "half speed mastered at Abbey Road Studios". Nå ser det ut til at de samme pressingene slippes enkeltvis. Selv mener jeg det er langt mer gromlyd å hente i rimelige tidlige pressinger når det gjelder Creedence, og har både canadiske, tyske og svenske Creedence-pressinger i samlinga som alle høres knallbra ut.
  • Henholdsvis 5 og 4 stjerner til Television Personalities 2xCD samlerne Some Kind Of Happening: Singles 1978-1989 og Some Kind of Trip: Singles 1990-1994. Selv har jeg debutalbumet And Don't The Kids Just Love It fra 1980 og har vel ikke ambisjoner om å samle på meg så mange flere album, så spesielt denne første samleren her er aktuell. Dette ser ut til å være en sterkt utvidet utgave av Fire Records sin samleutgivelse fra 1995, Yes Darling, But Is It Art? (Early Singles And Rarities). Og det er også Fire Records som står bak disse nye. Kommer både på LP og CD-formatet, sistnevnte i bokformat, som vel da betyr at det følger med et hefte, uten at jeg har klart å finne noe informasjon om det.
  • 4 stjerner til Al Manfredi og utgivelsen Now-Again har gravd fram og gitt nytt liv. Det vil si, albumet Blue Gold fra 1973 ble vel aldri utgitt, men en demo satte sine spor. Blant annet så fikk den mye skryt fra Patrick Lundborg i hans eminente psych-guide The Acid Archives. Blue Gold byr på soft hippierock/pop med solid 70-talls stempel, som Lundborg sammenlignet med "Hawaii-era Merrell Fankhauser and Mu". I følge Now-Again er dette "a West Coast rock masterpiece". Det blir å dra det langt, men trivelig å lytte på, prøv tittelkuttet og gå videre derfra om det fenger.
  • 4 stjerner til Lazertüth, "stoner space-rock-specialists" fra Massachusetts, sitt album Serpentor og en omtale som virkelig skrur forventningene opp. "There are echoes of the Floyd here, but also Yes and the Red-era King Crimson, along with dashes of Deep Purple and Black Sabbath." Ja, det er "dashes" her og der, men dette blir ikke naturlige referansepunkter synes jeg. En litt grumsete produksjon hører kanskje sjangeren til, men dette bidrar også til at det ikke fenger helt for min del.
  • Da er Karl Hector And The Malcouns og deres album Non Ex Orbis mer min type "head music". "Expertly pulls togehter heavy-funk, psych-rock and prog to devastating effect". Albumet er produsert av JJ Whitefield (Whitefield Brothers), det kan kanskje høres på funk-elementene her. Ellers er det nok kraut-grooves her til at referansene Amon Düül, Popol Vuh og Embryo som trekkes fram er ganske på sin plass. Noterer at også KH&TM sine tidligere album absolutt bør sjekkes ut.