Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Shindig! #82

lørdag 12. januar 2019 21:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 3-siders artikkel om Fickle Pickle, britisk band bestående av studioerfarne folk som kom sammen og gav ut albumet Sinful Skinful i 1970. Det betegnes som et "pop masterpiece" her, det er nok litt i overkant. Veldig inspirert av Beatles høres det ut til, fine vokalharmonier og velsnekrede låter, men spesielt originalt er det ikke. Albumet er nå tilgjengelig på 3xCD utgivelsen A Complete Pickle, som da inkluderer diverse outtakes etc. (Denne 3xCD samleren får 5 stjerner i Shindig! nummer 86, i en omtale som avsluttes med: "There's no reason why we shouldn't be talking about Fickle Pickle in the same breath as 10cc today.")
  • 9-siders artikkel om det britiske mod-bandet The Action (med vokalist Reg King), som ikke oppnådde særlig suksess med sine singleutgivelser på andre halvdel av 60-tallet. Noe album fikk de aldri spilt inn, men mange pekte senere tilbake på bandet som en stor inspirasjonskilde. Demon Records samlet i 2014 alle deres singler i vinyl 7"-boksen The Singles Boxset, som inneholdt et fint hefte, og nå er Grapefruit Records ute med 4xCD boksen Shadows And Reflections: The Complete Recordings 1964-1968. Den kommer med et lass av outtakes, studioøvinger og enkelte liveopptak. Mye av innholdet kommer fra originale mastertaper og til og med flersporsbånd som nylig ble gjenoppdaget. Med hefte her også, dette er nok en gild utgivelse på alle vis.
  • Like lang artikkel om The Faces i anledning 50-års utgaven av Ogden's Nut Gone Flake. En psykedelisk klassiker uten tvil, og denne 3xLP (ev. 3xCD+DVD) boksen med mono/stereo-utgaver og mange outtakes er sikkert grei nok, men det meste av innholdet er gitt ut tidligere. Albumet har blitt behørig melket gjennom et lass av limiterte nyutgivelser de siste 10 årene. [50th Anniversary Deluxe Edition får 5 stjerner i nummer 85 av Shindig!]
  • En annen psykedelia-klassiker er The Pretty Things sitt album S.F. Sorrow som også feirer 50 år, og som i den anledning er kommet i 4xLP boks utgave, med mono/stereo-utgaver. Bonusmaterialet er imidlertid "bare" en livefremførelse av albumet fra 1998 hvor David Gilmour and Arthur Brown deltar. Dette er utgitt tidligere, så denne boksen er kanskje ikke den mest essensielle, selv om den også inkluderer reproduksjon av 4 vinylsingler og diverse trykt materiale. Får 5 stjerner her, men merkelig nok så nevnes verken mono/stereo-utgaven, bonusmaterialet, vinylsinglene eller det trykte materialet nevnes i omtalen i særlig grad, så den karakteren er nok gitt med med tanke på selve albumet. Denne deluxe-utgivelsen får 5 stjerner i Record Collector også, men her nevnes i det minste at mono-miksen høres hvassere ut enn stereo-miksen. Jeg tror ikke mono-utgaven er tilgjengelig som egen nyutgivelse fra Madfish, men stereo-utgave gir f.eks. Sundazed sin tilsvarende god konkurranse, og foretrekkes av mange på Hoffman forum.
  • Gerry Rafferty har en høy stjerne hos meg, mye fra hans egen katalog av utgivelser og Stealers Wheel står i hylla. For de som ønsker å grave enda lenger tilbake så er Please Sing A Song For Us: The Transatlantic Anthology en fin introduksjon til de folk-inspirerte tingene han gjorde med The Humblebums i 1969/70.
  • Jeg har nevnt det britiske folk-prog bandet Fuchsia sin selvtitulerte utgivelse fra 1971 tidligere i forbindelse med nyutgivelse på CD. Nå er Fruits de Mer labelen ute med en 2xLP utgave med plakat, 24-siders hefte og diverse outtakes. Dette er kanskje en enda finere nyutgivelse enn den som greske Anazitisi Records kom med i 2011, som også inneholdt også hefte og bonussingle.
  • Fairport Convention gjør det med et dobbelt livalbum. 2xCD-en What We Did On Our Saturday får 4 stjerner her, og stadfester deres posisjon som et av det aller fineste folkrockbandene, og måten de gjør det på er ganske uovertruffent. At tidligere medlemmer som blant andre Richard Thompson og Judy Dyble også er å finne her gjør selvfølgelig tingene bare enda bedre. "There's no fat here" sier anmelderen, ikke noe musikalsk daukjøtt å finne her. Omslaget er i likhet med tittelen inspirert av deres album fra 1969, What We Did On Our Holidays.

 

Record Collector #482, August 2018

torsdag 10. januar 2019 20:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Stilig prog-omslag på månedens utgave av RC, i anledning Ian Anderson Meets Jon Anderson, en 8-siders underholdende artikkel inne i bladet hvor de to utveksler minner fra sine lange og innholdsrike karrierer.
  • Trojan Records feirer 50 år, og er ute med en lekker samleboks (4xLP, 6xCD og bok). RC kjører i den forbindelse en lengre artikkel hvor de presenterer 50 av albumene fra labelen. Mye klassisk Jamaica-reggae fant veien til England og vår del av verden via Trojan.
  • Robert Calvert (Hawkwind) sitt første soloalbum Captain Lockheed And The Starfighters fra 1974 er gitt ut på nytt av Music On Vinyl. Får bare 3 stjerner her, minus pga. snakkinga/humoren mellom musikksporene, men spacerock fans hører mellom fingrene på slikt. Så spørs det da om man heller bør legge pengene i å få tak i en original pressing, som ikke trenger å koste så mye mer.
  • Cinder Well er "the doomy folk project of Amelia Baker of eco-anarchist folk-punk act, Blackbird Raum". Stemningsfulle mollstemte låter med fin balanse mellom elektrisk og akustisk instrumentering. I besetningen finner vi også Magnus Nymo (Fork, Lyngfarer, Årabrot) som bidrar på rytmeinstrumenter og vokal. 4 stjerner her, absolutt verdt å sjekke ut. Tilgjengelig på CD og som en kassettutgivelse limitert til 50 eksemplarer.
  • The Headhunters var backingbandet til Herbie Hancock på flere essensielle 70-talls funky jazzrock-utgivelser, men gav også ut par egne album. Her får Straight From The Gate (1978) 4 stjerner, men Survival Of The Fittest (1975) er kanskje det som bør skaffes først hvis man først skal supplementere Hancock-albumene. Igjen er det Music On Vinyl som står for nyutgivelse på vinyl, og igjen melder spørsmålet seg om man like godt kan gå for en helanalog originalutgivelse. 70-talls jazzrock utgivelser låter ofte knallbra i tidlige pressinger som selvfølgelig da var helanalogt produsert, og jeg er nesten sikker på at MoV nyutgivelsen er digitalt mastret.
  • Enda en jazzfunk-nyutgivelse fra Music On Vinyl: Jazzpianist Ramsey Lewis sitt album Sun Goddess fra 1974, som mer eller mindre er et samarbeidsprosjekt med Earth, Wind & Fire. Da blir det jazzfunk av det glattere slaget. 4 stjerner her, men Headhunters er hakket hvassere.
  • San Francisco bandet (Thee) Oh Sees presenteres nærmest som verdens eneste kule progband i omtalen av deres nye album Smote Reverser. Anmelderen mener da at de i likhet med flere andre har forkledd seg med andre sjangre, som psykedelia, siden prog ikke lenger er gangbart. Han om det. Oh Sees sammenlignes her med australske King Gizzard & The Lizard Wizard, mens King Crimson, Soft Machine, Hawkwind og til og med Henry Rollins dukker opp som referansepunkter. Dette er like variert og innfallsrikt som King Gizzard, men ikke like intenst og frenetisk. Et album jeg fikk lyst til å sjekke ut nærmere. Oh Sees sin lange diskografi strekker seg over drøye 20 år. Første halvdel heller mye mot psych/garasje mens de på de senere albumene har glidd mot et mer raffinert og bredere uttrykk samtidig som bandet også har gjennomgått store personellendringer. Albumene fra Drop (2014) og utover havner definitivt på min sjekk-ut-liste.
  • The Public Image Is Rotten (Songs From The Heart) er tittelen på en boks som samler singler, outtakes, konsertopptak med mere fra Public Image Ltd. 5xCD utgaven inneholder mer enn 6xLP utgaven, blant annet også 2 DVD-er, så kanskje den er å foretrekke. Får 4 stjerner her, en gild sak for fansen.
  • C89 er den fjerde utgivelsen i Cherry Red sin 3xCD boks serie som samler britisk indiepop etter mønster fra den opprinnelige C86-samleren. Fremdeles mye bra å oppdage eller gjenoppdage, 4 stjerner her.
  • David Stubbs står blant annet bak bøker som Future Days (om krautrock) og All Gates open (om Can), og har nå tatt for seg den elektroniske musikken i Mars By 1980: The Story Of Electronic Music. "If you only buy one account of electronica, make it this." 5 stjerner her og rett inn på ønskelista.
  • Boka til Nick Soulsby om Swans, Sacrifice And Transcendence: The Oral History, står allerede i hylla. 5 stjerner her, ikke noe å lure på.
  • Trouble Songs: Music and Conflict In Northern Ireland av Stuart Bailie får 4 stjerner og ser ut til å være en god introduksjon til en del av vestlig rockhistorie hvor politikk og dessverre også konflikt spilte en stor rolle, både for artister som kom fra Nord-Irland men også for en del artister som besøkte landet da det stod på som verst. Historien omfavner artister som U2/Bono, The Clash, Elvis Costello, The Undertones og Stiff Little Fingers.

Shindig! #81

tirsdag 08. januar 2019 20:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Buffalo Springfield, 60-talls bandet hvor både Neil Young og Stephen Stills var medlemmer, preger forsiden, og vi finner en stor artikkel om bandet i forbindelse med at deres 3 album nå er samlet i en ny vinylboks. What's That Sound? Complete Albums Collection finner vi mono- og stereoutgaver av de to første, mens det siste bare er i stereo. Neil Young har vært involvert på lydsiden i disse nyutgivelsene, som da er med utgangspunkt i originale mastertaper. Etter å ha sett litt på tilbakemeldinger på Hoffman-forumet er dette utvilsomt bra nyutgivelser, og sammen med Michael Fremer sin omtale på Analog Planet kan vi konkludere med at disse nyutgivelsene er på høyde med, eller kannskje bedre enn de originale pressingene/variantene. Så har du ikke disse i samlinga, er denne boksen et godt alternativ. Den får for øvrig 4 stjerner i Record Collector hvor det understrekes at både lyd og innpakking er i første klasse.
  • To-siders artikkel om The Coral, psych-pop band fra Liverpool som jeg har planer om å oppdatere meg bakover på. Deres nye album Move Through The Dawn høres ut til å være et solid tilskudd til en katalog med mye bra. Ser at Music On Vinyl har gitt ut flere av deres tidligere album på nytt på vinyl, og det er nok like gode alternativer som litt dyrere originalutgivelser, det er jo sannsynligvis uansett snakk om gjenbruk av de samme digitale mastrene.
  • En litt større artikkel om Steve Miller Band. Mitt første møte med dem var ved at Abracadabra kom inn i platesamlinga en gang på 80-tallet. Noen år senere røk det albumet ut av samlinga igjen og det ble aldri til at jeg sjekket ut noen av deres tidligere album. Artikkelen her tilsier vel at det er på tide å gi i hvert fall noen av dem en lytt. Her er både de tidlige psych-inspirerte albumene være aktuelle (Children Of Future og Sailor fra 1968), men det kan også tenkes at jeg vil være svak for det beste fra den streitere rock/pop-perioden utover 70-tallet.
  • I kjølvannet av Buffalo Springfield artikkelen nevnes et knippe relaterte utgivelser. Poco var for softrock til at det bandet fanget interessen i tidligere dager, men her argumenteres det med at debutalbumet Pickin' Up The Pieces fra 1969 er verdt en lytt. Mike Bloomfield, Al Kooper & Stephen Stills sitt album Super Session fra 1968 havnet litt tilfeldig ganske tidlig i min samling, og er en liten (noen mener stor) klassiker som snurret en del på spilleren, mye på grunn av eminent bluesgitar-spelling gjennom store deler av albumet. Sundazed sin nyutgivelse på vinyl fra noen år tilbake er visstnok ganske vellykket.
  • 5 stjerner til svenske David Myhr (The Merrymakers) for hans soloalbum nummer to, Lucky Day. "Takes a turn towards a more stripped-down 'mature' pop sound, not unlike what'we've heard on Paul McCartney's recent albums". Vel, i likhet med sistnevnte sine nyere album så gir ikke dette meg så mye, det blir for glatt og uspennende.
  • Greske Naxatras får bare 3 stjerner for sitt album III, men siden omtalen namedropper Motorpsycho som et godt referansepunkt tok jeg en lytt. Må si meg enig med vurderingen her, langdryg og smått kjedelig instrumental psych-jams fra en tromme-gitar-bass besetning, nærmere Electric Moon enn Motorpsycho, men på langt nær så bra.
  • Svenske Rymdstyrelsen tilfører vokal og mer Sabbath-aktig riffing til sin spacerock. 4 stjerner er vel også greit for deres debutalbum Space Is Cold, helt opp når det ikke.
  • Mer svensk: Psychfolk-duoen Us And Them beveger seg i rolige melodiske landskap, litt for rolig for forfatteren av den lunkne omtalen her. "One finds oneself crying out for an injection of energy which never really arrives." Vel, nå er det neppe energiske utbrudd man er ute etter når man velger å lytte til denne duoen. Det blir som å kritisere et Motörhead album for ikke å ha noen ballader - er det det man er ute etter så setter man på noe annet. For eksempel Metallica. De som likte Us And Tham sine tidligere utgivelser på velrennomerte labler som Fruits de mer og Mega Dodo kan trygt justere opp fra 3 til 4 stjerner for denne.

Record Collector #481, July 2018

onsdag 02. januar 2019 19:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Detroit-bandet bandet Death har fortjent blitt løftet ut fra en heller obskur tilværelse, her en 5-siders artikkel. "The resurrection of Death in 2009 was one of the most astonishing comebacks, presenting a genuine missing link between MC5-Stooges high-energy rock'n'roll and DBGB's punk explosion".
  • Store artikler om Beach Boys og Van Morrison. Den førstnevnte fokuserer på albumutgivelsene til Beach Boys mellom 1967 og 1973, mens Van Morrison blir intervjuet om sine 20 beste album.
  • Ellers en svær artikkel om NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal), som også dykker ned til mindre kjente navn enn de mer åpenbare, som Iron Maiden, Judas Priest, Def Leppard, Saxon, Diamond Head og Tygers of Pan Tang. Litt relatert til utgivelsen av 3xCD boksen Winds Of Time, som samler en del av navnene som ellers nevnes her.
  • 5 stjerner til Esoteric sin nyutgivelse på CD av Comus: First Utterance, britisk folk-prog-psych album fra 1971 som lenge få kjente til, men som har blitt gitt ut på nytt mange ganger de siste par tiårene. Aller flottest i så måte er nok Rise Above Records sin deluxe-utgave på vinyl fra 2010 som kommer med en bonus 10-tommer.
  • Pink Floyd albumene Relics (samlealbum fra 1971 som blant annet inkluderer singlene "Arnold Layne" og "See Emily Play") og Pulse (livealbum fra Division Bell turneen i 1994, da Pink Floyd var David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason) får henholdsvis 5 og 4 stjerner, dette er nyutgivelser på vinyl fra Pink Floyd Records. Dermed har det vesentligste fra Pink Floyd katalogen kommet på nytt i remastrede utgaver. Om kvaliteten på denne serien av nyutgivelser står seg målt opp mot originalutgivelsene varierer nok. Enkelte sammenligninger jeg har gjort tyder på at jo tidligere utgivelser det er snakk om, jo mer taler for at tidlige originale pressinger har mer gromlyd å by på, uten at disse nye er dårlige. Pulse vakte kanskje ikke så stor begeistring i sin tid, men i dag er det jo stas å høre også denne besetningen av Pink Floyd dra gjennom mange av de virkelig store klassikerne.
  • 4 stjerner til del tre av Sendelica sin Cromlech Chronicles serie, står allerede i hylla sammen med en lang rekke av solide album fra dette psych-spacerock bandet fra Wales.
  • 4 stjerner til 30-CD boksen The Vintage Years: 1970-1991 med Wishbone Ash. I tillegg til at den samler alle albumene fra perioden finner du også et knippe konsertopptak fra den beste perioden på 70-tallet. Selv om gitarist Andy Powell og bassist Martin Turner har vært i en bitter strid om bruk av navnet, som til slutt havnet i rettssalen (Powell vant, kanskje ikke så overraskende med tanke på at det er han som har holdt bandet i live og fanskaren aktiv de siste tiårene), så er det gledelig å se at de i forbindelse med denne utgivelsen har lagt striden til side slik at alle de sentrale medlemmene er representert med signerte fotografier. Man skal selvfølgelig være blodfan for å gå til anskaffelse av denne boksen, de fleste andre vil vel si seg fornøyd med å ha det klassiske albumet Argus (1972) og et par til fra 70-tallet i platehylla. Og glem ikke den doble livealbum-klassikeren Live Dates fra 1973.
  • Jennifer Warnes sin diskografi er ikke veldig omfattende, det har vel knapt kommet et album for hvert tiår som har gått etter "Up Where We Belong" hiten sammen med Joe Cocker tidlig på 80-tallet. Det forrige var The Well fra 2001, så de som har sansen for stemmen hennes og det som garantert er en ypperlig studioproduksjon bør sjekke ut det nye albumet Another Time, Another Place. 4 stjerner her.
  • 4 stjerner også til nyutgivelsen av Radka Toneff sitt album Fairytales, eller rettere sagt ny-nytt utgivelsen, for nå har de endelig fått stilt inn apparatene slik at lyden har kommet ut fra den originale digitale mastertapen 100% korrekt.
  • The Hard Stuff: Dope, Crime, The MC5, And My Life Of Impossibilities er tittelen på selvbiografien til Wayne Kramer, gitarist og sanger i MC5. 4 stjerner og neppe spesielt kjedelig lesning.

Ugly Things #47

søndag 30. desember 2018 19:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Dette nummeret av UT kom våren 2018, og naturligvis markeres bortgangen til Fred Cole med flere artikler. Cole, som døde i november 2017, ledet garasjerock-bandet Dead Moon gjennom flere tiår. Her hjemme gjorde Kristopher Schau sin hyllest for noen år siden på en av de tidlige singlene til The Dogs, med låta "Dead Moon is my heavy metal". En av artiklene her tar også for seg The Lollipop Shoppe, et av Cole sine tidligere band. For Cole og Dead Moon var DIY mer enn bare en god ide, det ble selve kjernen i tilværelsen, og sentralt her ble deres egen label Tombstone Records, hvor også andre artister fikk slippe til. Mississippi Records har i de senere år gitt ut flere av Dead Moon sine album på nytt på vinyl, og det er også de som står bak den nye boka om bandet, Dead Moon: The Book. Det kan se ut som at toget har gått for den crowdfundede deluxe-utgaven av den, men forhåpentligvis kommer det en annen utgave senere. Dokumentarfilmen Unknown Passage: The Dead Moon Story fra 2006 kan også anbefales varmt.
  • Anthony DeCurtis sin bok Lou Reed: A Life fikk 4 stjerner i Record Collector. Her er en litt grundigere omtale, som også er positiv og oppsummeres slik: "This is the biography he deserved." NB: Må ikke forveksles med Lou Reed: The Life av Mick Wall. Men de som har den siste utgaven av Transformer: The Complete Lou Reed Story av Victor Bockris klarer seg nok med den.
  • Boka The British Underground Press Of The Sixties tilbyr en oversikt over magasiner som International Times, med bilder av forsider. Som omtalen også kommer inn på så ligger arkivet til IT tilgjengelig på nett. Søkemulighetene er litt begrensede, men her kan man også finne mange musikkrelaterte omtaler og artikler fra perioden andre halvdel av 60-tallet og et godt stykke ut på 70-tallet.
  • Kort omtale av Moof, en britisk psykedelia fanzine/magasin som nå har kommet til nummer 5. For de som ikke får nok av å lese Shindig!
  • Sleeping For Years - The Studio Recordings: 1970-1974 samler albumene til Atomic Rooster i en 4xCD boks. Det er Esoteric som står bak utgivelsen og det borger for kvalitet. "Each disc is chock full of single-only tracks, unreleased material and a stand-out booklet that should be a clarion call to all Rooster fans.
  • Mye skryt til Real Gone Music som har gitt ut (på nytt, men remastret her slik jeg tolker det) de to første albumene til The Rain Parade på en enkel CD. Men de to sentrale 80-talls Paisley Underground utgivelsene Emergency Third Rail Power Trip og Explosions In The Glass Palace bør vel strengt tatt stå i vinylhylla.
  • I følge omtalen her bør proto-punk historien skrives litt om etter at utgivelsen av Boston-bandet The (Real) Kids sine 1974-demoer har sett dagens lys. Og The Kids 1974 Demos låter uten tvil rått og tøft. Crypt Records sine utgivelser av denne på både CD- og vinylformatet kommer med tykke hefter som også er "an extensive portrait of John Felice's musical escapades 1970-1978". CD-utgaven kommer med over 200 sider, og lydkvaliteten tilsier vel at det formatet er et godt valg, men heftet som følger med vinylutgaven er i større format og dermed også et fristende alternativ.
  • Jimmy Page har gravd fram noen gode opptak med The Yardbirds, og ute på hans egen label er nå Yardbirds '68, som 2xCD og 2xLP. Det er snakk om et sett med liveopptak (Live At Anderson Theater) og et knippe demo-innspillinger. Begge så interessante at anmelderen i UT bruker over 5 hele sider på å skrive om utgivelsen. LP-utgaven er en litt kostbar sak, med svært hefte.
  • Gary Crowley's Punk And New Wave: Rare Punk And New Wave Nuggets, 1977-1982 er en CD boks fra Edsel som kan være verdt å ta en titt på for UK punk interesserte. 3 CD-er og 40-siders hefte.

 

Record Collector #480, June 2018

tirsdag 25. desember 2018 14:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Blow Your Mind er tittelen på det første soloalbumet på mange år fra Wilko Johnson, hvis vi ser bort fra Going Back Home fra 2014 som han gjorde sammen med Roger Daltrey. Der gjorde de spreke versjoner av gamle favoritter, mens dette er et album med nyskrevet materiale. Første single fra albumet var "Marijuana", en hyllest til den grønne medisinen som hjalp Johnson gjennom en hard runde mot kreften, som han nærmest mirakuløst kom seg gjennom. Blow Your Mind er musikalsk sett et vitalt album også uten dette perspektivet.
  • The Beatles og The White Album preger omslaget av Record Collector denne gangen, og Richie Unterberger sin 15-sider lange artikkel blir et fint supplement til deluxe-boksen av albumet som ble sluppet like før jul i år. Men det er ellers et fint knippe artikler her som gjør denne utgaven av RC svært lesbart for min del: Joan Armatrading, John Lydon, Spirit og Nirvana (UK). Noen trekker kanskje på skuldrene av Armatrading, men flere av hennes album var tidlig inne i min platesamling og rullet på spilleren rett som det var.
  • Elvis boksene (dvs. CD-er pluss bok/hefte) kommer tett for tida, noe er gull, andre er ... vel, sølv. Av Elvis Studio Sessions '56 (3xCD/172 siders bok), Elvis On Television 1956-1960 (2xCD/100-siders bok) og The Complete 50's Movie Masters & Session Recordings (5xCD/200-siders bok) kan førstnevne lett plasseres i gull-kategorien, ut fra det musikalske innholdet. Men bøkene/heftene som følger med de to andre kan sikkert forsvare innkjøp av disse også.
  • 4 stjerner til Svein Finnerud Trio sin norske jazzklassiker, Plastic Sun. Originalutgivelsen fra 1970 er det vanskelig å få tak i, så dette er en velkommen nyutgivelse fra Odin.
  • The Gun Club albumet Mother Juno fra 1987 nyutgis på vinyl av Cooking VInyl bare 4 år etter at spanske Bang! Records gjorde det samme. Jeg har ikke klart å finne ut om disse benytter samme remaster. Jeg holder et knapp på Bang! her, som jeg har gode erfaringer med, men Cooking VInyl har vel også et godt renomme. Bang! har for øvrig også gitt ut Mother Berlin i 2015, som består av tidlige opptak av låtene på Mother Juno.
  • Perfectly Unhappy får 4 stjerner. Dette er det nye albumet fra Espen Eriksen Trio, ute på Rune Grammofon. "A finely-wrought collection of evocative mood pieces."
  • En stjerne mindre til Nordub, et samarbeidsprosjekt mellom Nils Petter Molvær og Sly & Robbie. "What do you get if you cross glacial and moody Scandi jazz with sizzling Jamaican grooves? It results in an immersive cultural collision." At guitarist extraordinaire Eivind Aarset bidrar er også et godt argument for å sjekke ut denne.
  • Les Haricots Sont Pas Sales 1987-1991 er tittelen på den fjerde og siste boksen i serien som samler det meste av Pere Ubu sine innspillinger. I likhet med de foregående er dette også en 4xLP boks fra Fire Records som det er bare å sette av plass til i hylla. 4 stjerner her.

Ugly Things #46

mandag 24. desember 2018 13:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 20-siders artikkel om britiske The Equals og intervju med Derv Gordon. Som om ikke det var nok etterfølges dette av en 2-siders artikkel med omtale av 15 utvalgte låter.
  • Four Strings, Phony Proof, And 300 45s: Adventures in Roxy Music, Sparks, Milk 'N Cookies and More er den utfyllende tittelen på en bok fra Sal Maida. Han ble født i New York, men flyttet til England mot slutten av 60-tallet og som musiker og scene-hangaround fra de påfølgende årene har han mange morsomme historie å fortelle. "Very much worth your time" avsluttes omtalen med, så denne går inn på en ønskeliste.
  • Enda saftigere er trolig boka Can't Stand Up For Falling Down: Rock'n'Roll War Stories fra Allan Jones (ex-redaktør i Melody Maker). "This may endure as the ultimate rock'n'roll 'bathroom book' - and there's no shame in that description". Disse to bøkene skulle vel dekke behovet for behind-the-scene historier fra 70-tallets (og deromkring) UK for en god stund.
  • Big Gold Dream; The Sound of Young Scotland er tittelen på en dokumentar om de banebrytende skotske indie-selskapene Fast Product (Glasgow) and Postcard Records (Edinburgh) som ble stiftet mot slutten av 70-tallet. Verdt å se selvfølgelig. Det finnes også en doku-oppfølger med tittel Side B: The Glasgow School.
  • Creedence fans bør sjekke ut The Golliwogs: Fight Fire; The Complete Recordings 1964-1967. Kommer som 2xLP med utbrettsomslag med liner notes av Alec Palao. Lyden er etter signede remastret fra originale singlemastre der dette har vært tilgjengelig, noe som gjør at enkelte låter her er i andre versjoner enn de du finner på 6xCD boksen med CCR fra 2001. Selv om det i noen tilfeller her betyr mono i stedet for stereo, så tyder tilbakemeldinger på Hoffman og Amazon på at lydkvaliteten er vel så bra her, kanskje til og med bedre.
  • King Of The Boogie er tittelen på en 5xCD boks som oppsummerer John Lee Hooker sin lange karriere, med 54-siders bok. En fin anledning til å studere nærmere en av de mest betydningsfulle bluesartistene. "More varied than Shout Factory's 2006 box and sporting slightly crisper sound, it's topped off by Jas Obercht's fine notes and rare photos. Worthwile stuff, to be sure."
  • Tyske Bear Family sine CD-bokser er som regel kompromissløse, omfangsrike og tilsvarende kostbare. Jeg har tidligere nevnt Jerry Lee Lewis:At Sun Records The Collected Works som med sine 18 CD-er og to medfølgende bøker nok er i meste (og dyreste!) laget for de fleste. Men Bear Family har også trukket ut noe av det beste fra denne boksen og mastret dette spesielt for vinyl, og dermed får vi alternative takes av mange av hans mest kjente låter over de to LP-ene I Can't Seem To Say Goodbye og In The Beginning.
  • Jeg har en håndfull album med Motörhead i platehylla, men debutalbumet har aldri stått der. Burde vel få tak et eksemplar på vinyl, men også denne nye 40th Anniversary Edition på CD fra Big Beat/Ace kan være verd en titt. Med remastret lyd som etter sigende skal være bra, og diverse bonuskutt som vel for en stor del overlapper med Beer Drinkers albumet fra 1982. Pluss "a big new essay from Chiswick/Ace co-founder Ted Carroll and lost of new pics".
  • Elvis Presley A Boy From Tupelo; The Complete 1953-55 Recordings kom opprinnelig sammen med en bok på over 500 sider, i fjor ble det lansert en budsjettutgave hvor dette er kuttet ned til litt over 100 sider. Da blir vel dette en 3xCD samler som kan sammenlignes med Memphis Recording Service: The Complete Works 1953 - 1955, en 2xCD samler med en bok på ca. samme størrelse. To gode alternativer til de som ønsker å gå nærmere inn på denne perioden av Elvis, men langt fra de eneste, så det kan lønne seg å gjøre litt research før du går til innkjøp.
  • Canadiske Jackpot Records har gitt ut Silver Apples (elektronika-pop duo/innovatører fra New York) sine to 60-talls album på nytt. Dette er offisielle nyutgivelser som har tatt utgangspunkt i nye digitaliseringer av de originale mastertapene. Begge er også utgitt av britiske Phoenix Records (Radioactive/Fallout) tidligere, men Discogs har gitt disse status som "uoffisielle", og det er vel riktig, selv om det også er relasjoner fra Phoenix til Sunbeam Records, som står bak det som helt klart er offisielle utgivelser. Teknisk sett har jeg i hvert fall erfart gode pressinger fra Phoenix. Ser at også franske Rotorelief er ute med sine nyutgivelser på vinyl av disse to albumene, "with boosted audiophile sound quality" står det her på Discogs. Ikke godt å si hva man bør gå for her ... kanskje utgivelsen som samler disse albumene på en CD også er et godt alternativ.
  • Britiske Fire Records står bak nyutgivelser på vinyl av flere av Television Personalities sine album. Hvis du ikke er blodfan av deres tidvis morsomme og fengende DIY-pop så holder det kanskje lenge med debutalbumet fra 1981, og ev. samleutgivelsen Yes Darling, But Is It Art? (Early Singles And Rarities).

Shindig! #80

søndag 14. oktober 2018 18:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • To-siders artikkel om Teenage Fanclub i anledning at de fleste av deres album nå gjenutgis på vinyl. Originaler kan være litt vanskelig å få tak i, så dette blir en fin anledning for de som ikke snappet dem opp på 90-tallet. Tilbakemeldinger på Hoffman forumet tyder på at disse lydmessig er på høyde med originalene, men enkelte melder om litt laber kvalitetskontroll i forhold til selve pressingene, med LP-er som ikke er helt flate og med enkelte merker. Andre igjen melder om null slike problemer, så her får man ev. satse på at man ikke har uflaks. Hyggelige priser fra enkelte europeiske Amazon-filialer også.
  • Bak navnet Melody's Echo Chamber finner vi franske Melody Prochet, og på hennes nye (og andre) album Bon Voyage har hun dratt til Sverige og fått med seg folk fra Dungen og The Amazing. Gitarist Reine Fiske er en fellesnevner her og selv om det borger for kvalitet, så er jeg litt lunken til resultatet, i likhet med de senere tingene fra The Amazing. Glatt og døsig psych-elektronika.
  • 3-siders artikkel om Mu. Med gitaristene Merrell Fankhauser og Jeff Cotton i front gav de ut et selvtitulert album i 1971, og navner har de etter det mytiske tapte kontinentet. "A fantastic fusion of twisted desert blues and karmic psychedelia" sies det her, og skribenten har sine ord i behold, dette er både originalt og fascinerende. Originalutgivelsen er umulig å få tak i, og det gikk meg hus forbi at Guerssen gav albumet ut på nytt på vinyl for noen år siden, men det er ikke for sent å skaffe seg den. Det finnes også en 2xCD fra Sundazed i 1997 (også bare kalt Mu), som samler det meste med dem. Mye ble spilt inn på Hawaii i 1974, men først gitt ut som på 80-tallet. Litt vanskelig å oppdrive denne CD-samleren, og kanskje er det også det første albumet som er mest interessant. Fankhauser sine prosjekter fra 60-tallet med Fapardokly og H.M.S. Bounty bør også sjekkes ut av psychpop-fans, men Mu albumet er nok mer spesielt og essensielt, og sannsynligvis det mest interessante Fankhauser har vært involvert i.
  • Når Shindig! tar for seg 80-tallet og presenterer "30 key long-players from the decade" er det lurt å notere. De største navnene lar de ligge, "and instead dig deep into the paisley and black denim-clad underbelly". Selv hadde jeg bare en tredjedel av disse i samlinga, for eksempel The Soft Boys, Wipers, Hoodoo Gurus, Lyres, Fuzztones, The Dukes Of Stratosphear, The Church, TV Personalities, Bevis Frond og Thee Hypnotics. Som vi ser er det et visst fokus på garasjerock også, en sjanger jeg gjerne skummer fløten av, men frastår å dykke alt for langt ned i. Dermed blir det lett å sjalte ut noen navn her, men jeg står igjen med disse påminnelsene om hull i samlingen: The Rain Parade, The Barracudas, The Times, Plasticland, og The Dentists. En artikkel det tar lang tid å jobbe seg gjennom dette.
  • "Masterful and obscure 1970's funk and soul from George and Alabama" er programerklæringen på CD-samleren Southern Groove: Hotlanta, Aware & Clintone Funk & Soul. Og omtalen her i Shindig! starter  funky også: "The General Recording Company aka The GRC was a record label out of Atlanta run by a pornographer and peepshow manufacturer called Michael Thevis who tried to get legit by diversifying into candy stores, mail-order cheese, and that bastion of respectability, the music biz." 70-tallet var et herlig tiår.
  • My World of Make Believe; Sunshine, Soft & Studio Pop 1966-1972 fra australske Teensville Records dekker ikke så mye fra sitt hjemlige område, her er det mest artister fra USA det er snakk om, men ikke utelukkende. Får 5 stjerner her, og så finner jeg ut at den lignende utgivelsen Take A Mind Excursion 32 Pop Gems: From Sunshine To Soft 1966-1972 fra samme label også må sjekkes ut.  Labelen fokuserer tydeligvis på easy listening sunshine/teen-pop fra 60-tallet, og selv om jeg vanligvis foretrekker mer psych-elementer i samlere fra denne perioden, er dette sikkert trivelige utgivelser å sette seg ned med, kommer innholdsrike hefter.
  • 5 stjerner til RW Hedges og hans nye album The Hunters In The Snow. "These woody outdoor lullabies twinkle in the stars as a references to sea and sailors, booze and opium, give a gentle woozy and hallicunatory effect ... recalling the first Fleet Foxes album ... Ray Davies in reflective mood." 5 stjerner blir i overkant, men det fenger meg mer enn nevnte Fleet Foxes, som jeg ikke har spesielt fot for.
  • Linus of Hollywood sitt album Cabin Life er omtalt i en power pop bolk, og dette er alter ego til den amerikanske singer/songwriteren Kevin Dotson som har langt fartstid både som soloartist og fra andre sammenhenger. 5 stjerner og "perhaps is best effort yet" sies det her, og dette er frisk og oppløftende popsnekring, lett å lytte på men med nok små melodiske krumspring til at interessen holdes ved like. Når  ELO, George Harrison og Gerry Rafferty popper opp som referansepunkter blir det bra, selv om det er strømlinjeformet produsert dette. Cabin Life er tilgjengelig på vinylformatet fra deres hjemmeside, sammen med flere av de tidligere albumene. Signerte varianter får man også, bra!
  • Nest Egg og deres album Nothingness Is Not A Curse får 4 stjerner og holdes fram som et band som skiller seg ut blant "literally hundreds of bands these days doing this kind of metronomic kraut-punk", men jeg synes verken dette eller beskrivelser som "a mash-up between The 13th Floor Elevators and Wire" innfrir.