Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Record Collector #481, July 2018

onsdag 02. januar 2019 19:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Detroit-bandet bandet Death har fortjent blitt løftet ut fra en heller obskur tilværelse, her en 5-siders artikkel. "The resurrection of Death in 2009 was one of the most astonishing comebacks, presenting a genuine missing link between MC5-Stooges high-energy rock'n'roll and DBGB's punk explosion".
  • Store artikler om Beach Boys og Van Morrison. Den førstnevnte fokuserer på albumutgivelsene til Beach Boys mellom 1967 og 1973, mens Van Morrison blir intervjuet om sine 20 beste album.
  • Ellers en svær artikkel om NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal), som også dykker ned til mindre kjente navn enn de mer åpenbare, som Iron Maiden, Judas Priest, Def Leppard, Saxon, Diamond Head og Tygers of Pan Tang. Litt relatert til utgivelsen av 3xCD boksen Winds Of Time, som samler en del av navnene som ellers nevnes her.
  • 5 stjerner til Esoteric sin nyutgivelse på CD av Comus: First Utterance, britisk folk-prog-psych album fra 1971 som lenge få kjente til, men som har blitt gitt ut på nytt mange ganger de siste par tiårene. Aller flottest i så måte er nok Rise Above Records sin deluxe-utgave på vinyl fra 2010 som kommer med en bonus 10-tommer.
  • Pink Floyd albumene Relics (samlealbum fra 1971 som blant annet inkluderer singlene "Arnold Layne" og "See Emily Play") og Pulse (livealbum fra Division Bell turneen i 1994, da Pink Floyd var David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason) får henholdsvis 5 og 4 stjerner, dette er nyutgivelser på vinyl fra Pink Floyd Records. Dermed har det vesentligste fra Pink Floyd katalogen kommet på nytt i remastrede utgaver. Om kvaliteten på denne serien av nyutgivelser står seg målt opp mot originalutgivelsene varierer nok. Enkelte sammenligninger jeg har gjort tyder på at jo tidligere utgivelser det er snakk om, jo mer taler for at tidlige originale pressinger har mer gromlyd å by på, uten at disse nye er dårlige. Pulse vakte kanskje ikke så stor begeistring i sin tid, men i dag er det jo stas å høre også denne besetningen av Pink Floyd dra gjennom mange av de virkelig store klassikerne.
  • 4 stjerner til del tre av Sendelica sin Cromlech Chronicles serie, står allerede i hylla sammen med en lang rekke av solide album fra dette psych-spacerock bandet fra Wales.
  • 4 stjerner til 30-CD boksen The Vintage Years: 1970-1991 med Wishbone Ash. I tillegg til at den samler alle albumene fra perioden finner du også et knippe konsertopptak fra den beste perioden på 70-tallet. Selv om gitarist Andy Powell og bassist Martin Turner har vært i en bitter strid om bruk av navnet, som til slutt havnet i rettssalen (Powell vant, kanskje ikke så overraskende med tanke på at det er han som har holdt bandet i live og fanskaren aktiv de siste tiårene), så er det gledelig å se at de i forbindelse med denne utgivelsen har lagt striden til side slik at alle de sentrale medlemmene er representert med signerte fotografier. Man skal selvfølgelig være blodfan for å gå til anskaffelse av denne boksen, de fleste andre vil vel si seg fornøyd med å ha det klassiske albumet Argus (1972) og et par til fra 70-tallet i platehylla. Og glem ikke den doble livealbum-klassikeren Live Dates fra 1973.
  • Jennifer Warnes sin diskografi er ikke veldig omfattende, det har vel knapt kommet et album for hvert tiår som har gått etter "Up Where We Belong" hiten sammen med Joe Cocker tidlig på 80-tallet. Det forrige var The Well fra 2001, så de som har sansen for stemmen hennes og det som garantert er en ypperlig studioproduksjon bør sjekke ut det nye albumet Another Time, Another Place. 4 stjerner her.
  • 4 stjerner også til nyutgivelsen av Radka Toneff sitt album Fairytales, eller rettere sagt ny-nytt utgivelsen, for nå har de endelig fått stilt inn apparatene slik at lyden har kommet ut fra den originale digitale mastertapen 100% korrekt.
  • The Hard Stuff: Dope, Crime, The MC5, And My Life Of Impossibilities er tittelen på selvbiografien til Wayne Kramer, gitarist og sanger i MC5. 4 stjerner og neppe spesielt kjedelig lesning.

Ugly Things #47

søndag 30. desember 2018 19:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Dette nummeret av UT kom våren 2018, og naturligvis markeres bortgangen til Fred Cole med flere artikler. Cole, som døde i november 2017, ledet garasjerock-bandet Dead Moon gjennom flere tiår. Her hjemme gjorde Kristopher Schau sin hyllest for noen år siden på en av de tidlige singlene til The Dogs, med låta "Dead Moon is my heavy metal". En av artiklene her tar også for seg The Lollipop Shoppe, et av Cole sine tidligere band. For Cole og Dead Moon var DIY mer enn bare en god ide, det ble selve kjernen i tilværelsen, og sentralt her ble deres egen label Tombstone Records, hvor også andre artister fikk slippe til. Mississippi Records har i de senere år gitt ut flere av Dead Moon sine album på nytt på vinyl, og det er også de som står bak den nye boka om bandet, Dead Moon: The Book. Det kan se ut som at toget har gått for den crowdfundede deluxe-utgaven av den, men forhåpentligvis kommer det en annen utgave senere. Dokumentarfilmen Unknown Passage: The Dead Moon Story fra 2006 kan også anbefales varmt.
  • Anthony DeCurtis sin bok Lou Reed: A Life fikk 4 stjerner i Record Collector. Her er en litt grundigere omtale, som også er positiv og oppsummeres slik: "This is the biography he deserved." NB: Må ikke forveksles med Lou Reed: The Life av Mick Wall. Men de som har den siste utgaven av Transformer: The Complete Lou Reed Story av Victor Bockris klarer seg nok med den.
  • Boka The British Underground Press Of The Sixties tilbyr en oversikt over magasiner som International Times, med bilder av forsider. Som omtalen også kommer inn på så ligger arkivet til IT tilgjengelig på nett. Søkemulighetene er litt begrensede, men her kan man også finne mange musikkrelaterte omtaler og artikler fra perioden andre halvdel av 60-tallet og et godt stykke ut på 70-tallet.
  • Kort omtale av Moof, en britisk psykedelia fanzine/magasin som nå har kommet til nummer 5. For de som ikke får nok av å lese Shindig!
  • Sleeping For Years - The Studio Recordings: 1970-1974 samler albumene til Atomic Rooster i en 4xCD boks. Det er Esoteric som står bak utgivelsen og det borger for kvalitet. "Each disc is chock full of single-only tracks, unreleased material and a stand-out booklet that should be a clarion call to all Rooster fans.
  • Mye skryt til Real Gone Music som har gitt ut (på nytt, men remastret her slik jeg tolker det) de to første albumene til The Rain Parade på en enkel CD. Men de to sentrale 80-talls Paisley Underground utgivelsene Emergency Third Rail Power Trip og Explosions In The Glass Palace bør vel strengt tatt stå i vinylhylla.
  • I følge omtalen her bør proto-punk historien skrives litt om etter at utgivelsen av Boston-bandet The (Real) Kids sine 1974-demoer har sett dagens lys. Og The Kids 1974 Demos låter uten tvil rått og tøft. Crypt Records sine utgivelser av denne på både CD- og vinylformatet kommer med tykke hefter som også er "an extensive portrait of John Felice's musical escapades 1970-1978". CD-utgaven kommer med over 200 sider, og lydkvaliteten tilsier vel at det formatet er et godt valg, men heftet som følger med vinylutgaven er i større format og dermed også et fristende alternativ.
  • Jimmy Page har gravd fram noen gode opptak med The Yardbirds, og ute på hans egen label er nå Yardbirds '68, som 2xCD og 2xLP. Det er snakk om et sett med liveopptak (Live At Anderson Theater) og et knippe demo-innspillinger. Begge så interessante at anmelderen i UT bruker over 5 hele sider på å skrive om utgivelsen. LP-utgaven er en litt kostbar sak, med svært hefte.
  • Gary Crowley's Punk And New Wave: Rare Punk And New Wave Nuggets, 1977-1982 er en CD boks fra Edsel som kan være verdt å ta en titt på for UK punk interesserte. 3 CD-er og 40-siders hefte.

 

Record Collector #480, June 2018

tirsdag 25. desember 2018 14:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Blow Your Mind er tittelen på det første soloalbumet på mange år fra Wilko Johnson, hvis vi ser bort fra Going Back Home fra 2014 som han gjorde sammen med Roger Daltrey. Der gjorde de spreke versjoner av gamle favoritter, mens dette er et album med nyskrevet materiale. Første single fra albumet var "Marijuana", en hyllest til den grønne medisinen som hjalp Johnson gjennom en hard runde mot kreften, som han nærmest mirakuløst kom seg gjennom. Blow Your Mind er musikalsk sett et vitalt album også uten dette perspektivet.
  • The Beatles og The White Album preger omslaget av Record Collector denne gangen, og Richie Unterberger sin 15-sider lange artikkel blir et fint supplement til deluxe-boksen av albumet som ble sluppet like før jul i år. Men det er ellers et fint knippe artikler her som gjør denne utgaven av RC svært lesbart for min del: Joan Armatrading, John Lydon, Spirit og Nirvana (UK). Noen trekker kanskje på skuldrene av Armatrading, men flere av hennes album var tidlig inne i min platesamling og rullet på spilleren rett som det var.
  • Elvis boksene (dvs. CD-er pluss bok/hefte) kommer tett for tida, noe er gull, andre er ... vel, sølv. Av Elvis Studio Sessions '56 (3xCD/172 siders bok), Elvis On Television 1956-1960 (2xCD/100-siders bok) og The Complete 50's Movie Masters & Session Recordings (5xCD/200-siders bok) kan førstnevne lett plasseres i gull-kategorien, ut fra det musikalske innholdet. Men bøkene/heftene som følger med de to andre kan sikkert forsvare innkjøp av disse også.
  • 4 stjerner til Svein Finnerud Trio sin norske jazzklassiker, Plastic Sun. Originalutgivelsen fra 1970 er det vanskelig å få tak i, så dette er en velkommen nyutgivelse fra Odin.
  • The Gun Club albumet Mother Juno fra 1987 nyutgis på vinyl av Cooking VInyl bare 4 år etter at spanske Bang! Records gjorde det samme. Jeg har ikke klart å finne ut om disse benytter samme remaster. Jeg holder et knapp på Bang! her, som jeg har gode erfaringer med, men Cooking VInyl har vel også et godt renomme. Bang! har for øvrig også gitt ut Mother Berlin i 2015, som består av tidlige opptak av låtene på Mother Juno.
  • Perfectly Unhappy får 4 stjerner. Dette er det nye albumet fra Espen Eriksen Trio, ute på Rune Grammofon. "A finely-wrought collection of evocative mood pieces."
  • En stjerne mindre til Nordub, et samarbeidsprosjekt mellom Nils Petter Molvær og Sly & Robbie. "What do you get if you cross glacial and moody Scandi jazz with sizzling Jamaican grooves? It results in an immersive cultural collision." At guitarist extraordinaire Eivind Aarset bidrar er også et godt argument for å sjekke ut denne.
  • Les Haricots Sont Pas Sales 1987-1991 er tittelen på den fjerde og siste boksen i serien som samler det meste av Pere Ubu sine innspillinger. I likhet med de foregående er dette også en 4xLP boks fra Fire Records som det er bare å sette av plass til i hylla. 4 stjerner her.

Ugly Things #46

mandag 24. desember 2018 13:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 20-siders artikkel om britiske The Equals og intervju med Derv Gordon. Som om ikke det var nok etterfølges dette av en 2-siders artikkel med omtale av 15 utvalgte låter.
  • Four Strings, Phony Proof, And 300 45s: Adventures in Roxy Music, Sparks, Milk 'N Cookies and More er den utfyllende tittelen på en bok fra Sal Maida. Han ble født i New York, men flyttet til England mot slutten av 60-tallet og som musiker og scene-hangaround fra de påfølgende årene har han mange morsomme historie å fortelle. "Very much worth your time" avsluttes omtalen med, så denne går inn på en ønskeliste.
  • Enda saftigere er trolig boka Can't Stand Up For Falling Down: Rock'n'Roll War Stories fra Allan Jones (ex-redaktør i Melody Maker). "This may endure as the ultimate rock'n'roll 'bathroom book' - and there's no shame in that description". Disse to bøkene skulle vel dekke behovet for behind-the-scene historier fra 70-tallets (og deromkring) UK for en god stund.
  • Big Gold Dream; The Sound of Young Scotland er tittelen på en dokumentar om de banebrytende skotske indie-selskapene Fast Product (Glasgow) and Postcard Records (Edinburgh) som ble stiftet mot slutten av 70-tallet. Verdt å se selvfølgelig. Det finnes også en doku-oppfølger med tittel Side B: The Glasgow School.
  • Creedence fans bør sjekke ut The Golliwogs: Fight Fire; The Complete Recordings 1964-1967. Kommer som 2xLP med utbrettsomslag med liner notes av Alec Palao. Lyden er etter signede remastret fra originale singlemastre der dette har vært tilgjengelig, noe som gjør at enkelte låter her er i andre versjoner enn de du finner på 6xCD boksen med CCR fra 2001. Selv om det i noen tilfeller her betyr mono i stedet for stereo, så tyder tilbakemeldinger på Hoffman og Amazon på at lydkvaliteten er vel så bra her, kanskje til og med bedre.
  • King Of The Boogie er tittelen på en 5xCD boks som oppsummerer John Lee Hooker sin lange karriere, med 54-siders bok. En fin anledning til å studere nærmere en av de mest betydningsfulle bluesartistene. "More varied than Shout Factory's 2006 box and sporting slightly crisper sound, it's topped off by Jas Obercht's fine notes and rare photos. Worthwile stuff, to be sure."
  • Tyske Bear Family sine CD-bokser er som regel kompromissløse, omfangsrike og tilsvarende kostbare. Jeg har tidligere nevnt Jerry Lee Lewis:At Sun Records The Collected Works som med sine 18 CD-er og to medfølgende bøker nok er i meste (og dyreste!) laget for de fleste. Men Bear Family har også trukket ut noe av det beste fra denne boksen og mastret dette spesielt for vinyl, og dermed får vi alternative takes av mange av hans mest kjente låter over de to LP-ene I Can't Seem To Say Goodbye og In The Beginning.
  • Jeg har en håndfull album med Motörhead i platehylla, men debutalbumet har aldri stått der. Burde vel få tak et eksemplar på vinyl, men også denne nye 40th Anniversary Edition på CD fra Big Beat/Ace kan være verd en titt. Med remastret lyd som etter sigende skal være bra, og diverse bonuskutt som vel for en stor del overlapper med Beer Drinkers albumet fra 1982. Pluss "a big new essay from Chiswick/Ace co-founder Ted Carroll and lost of new pics".
  • Elvis Presley A Boy From Tupelo; The Complete 1953-55 Recordings kom opprinnelig sammen med en bok på over 500 sider, i fjor ble det lansert en budsjettutgave hvor dette er kuttet ned til litt over 100 sider. Da blir vel dette en 3xCD samler som kan sammenlignes med Memphis Recording Service: The Complete Works 1953 - 1955, en 2xCD samler med en bok på ca. samme størrelse. To gode alternativer til de som ønsker å gå nærmere inn på denne perioden av Elvis, men langt fra de eneste, så det kan lønne seg å gjøre litt research før du går til innkjøp.
  • Canadiske Jackpot Records har gitt ut Silver Apples (elektronika-pop duo/innovatører fra New York) sine to 60-talls album på nytt. Dette er offisielle nyutgivelser som har tatt utgangspunkt i nye digitaliseringer av de originale mastertapene. Begge er også utgitt av britiske Phoenix Records (Radioactive/Fallout) tidligere, men Discogs har gitt disse status som "uoffisielle", og det er vel riktig, selv om det også er relasjoner fra Phoenix til Sunbeam Records, som står bak det som helt klart er offisielle utgivelser. Teknisk sett har jeg i hvert fall erfart gode pressinger fra Phoenix. Ser at også franske Rotorelief er ute med sine nyutgivelser på vinyl av disse to albumene, "with boosted audiophile sound quality" står det her på Discogs. Ikke godt å si hva man bør gå for her ... kanskje utgivelsen som samler disse albumene på en CD også er et godt alternativ.
  • Britiske Fire Records står bak nyutgivelser på vinyl av flere av Television Personalities sine album. Hvis du ikke er blodfan av deres tidvis morsomme og fengende DIY-pop så holder det kanskje lenge med debutalbumet fra 1981, og ev. samleutgivelsen Yes Darling, But Is It Art? (Early Singles And Rarities).

Shindig! #80

søndag 14. oktober 2018 18:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • To-siders artikkel om Teenage Fanclub i anledning at de fleste av deres album nå gjenutgis på vinyl. Originaler kan være litt vanskelig å få tak i, så dette blir en fin anledning for de som ikke snappet dem opp på 90-tallet. Tilbakemeldinger på Hoffman forumet tyder på at disse lydmessig er på høyde med originalene, men enkelte melder om litt laber kvalitetskontroll i forhold til selve pressingene, med LP-er som ikke er helt flate og med enkelte merker. Andre igjen melder om null slike problemer, så her får man ev. satse på at man ikke har uflaks. Hyggelige priser fra enkelte europeiske Amazon-filialer også.
  • Bak navnet Melody's Echo Chamber finner vi franske Melody Prochet, og på hennes nye (og andre) album Bon Voyage har hun dratt til Sverige og fått med seg folk fra Dungen og The Amazing. Gitarist Reine Fiske er en fellesnevner her og selv om det borger for kvalitet, så er jeg litt lunken til resultatet, i likhet med de senere tingene fra The Amazing. Glatt og døsig psych-elektronika.
  • 3-siders artikkel om Mu. Med gitaristene Merrell Fankhauser og Jeff Cotton i front gav de ut et selvtitulert album i 1971, og navner har de etter det mytiske tapte kontinentet. "A fantastic fusion of twisted desert blues and karmic psychedelia" sies det her, og skribenten har sine ord i behold, dette er både originalt og fascinerende. Originalutgivelsen er umulig å få tak i, og det gikk meg hus forbi at Guerssen gav albumet ut på nytt på vinyl for noen år siden, men det er ikke for sent å skaffe seg den. Det finnes også en 2xCD fra Sundazed i 1997 (også bare kalt Mu), som samler det meste med dem. Mye ble spilt inn på Hawaii i 1974, men først gitt ut som på 80-tallet. Litt vanskelig å oppdrive denne CD-samleren, og kanskje er det også det første albumet som er mest interessant. Fankhauser sine prosjekter fra 60-tallet med Fapardokly og H.M.S. Bounty bør også sjekkes ut av psychpop-fans, men Mu albumet er nok mer spesielt og essensielt, og sannsynligvis det mest interessante Fankhauser har vært involvert i.
  • Når Shindig! tar for seg 80-tallet og presenterer "30 key long-players from the decade" er det lurt å notere. De største navnene lar de ligge, "and instead dig deep into the paisley and black denim-clad underbelly". Selv hadde jeg bare en tredjedel av disse i samlinga, for eksempel The Soft Boys, Wipers, Hoodoo Gurus, Lyres, Fuzztones, The Dukes Of Stratosphear, The Church, TV Personalities, Bevis Frond og Thee Hypnotics. Som vi ser er det et visst fokus på garasjerock også, en sjanger jeg gjerne skummer fløten av, men frastår å dykke alt for langt ned i. Dermed blir det lett å sjalte ut noen navn her, men jeg står igjen med disse påminnelsene om hull i samlingen: The Rain Parade, The Barracudas, The Times, Plasticland, og The Dentists. En artikkel det tar lang tid å jobbe seg gjennom dette.
  • "Masterful and obscure 1970's funk and soul from George and Alabama" er programerklæringen på CD-samleren Southern Groove: Hotlanta, Aware & Clintone Funk & Soul. Og omtalen her i Shindig! starter  funky også: "The General Recording Company aka The GRC was a record label out of Atlanta run by a pornographer and peepshow manufacturer called Michael Thevis who tried to get legit by diversifying into candy stores, mail-order cheese, and that bastion of respectability, the music biz." 70-tallet var et herlig tiår.
  • My World of Make Believe; Sunshine, Soft & Studio Pop 1966-1972 fra australske Teensville Records dekker ikke så mye fra sitt hjemlige område, her er det mest artister fra USA det er snakk om, men ikke utelukkende. Får 5 stjerner her, og så finner jeg ut at den lignende utgivelsen Take A Mind Excursion 32 Pop Gems: From Sunshine To Soft 1966-1972 fra samme label også må sjekkes ut.  Labelen fokuserer tydeligvis på easy listening sunshine/teen-pop fra 60-tallet, og selv om jeg vanligvis foretrekker mer psych-elementer i samlere fra denne perioden, er dette sikkert trivelige utgivelser å sette seg ned med, kommer innholdsrike hefter.
  • 5 stjerner til RW Hedges og hans nye album The Hunters In The Snow. "These woody outdoor lullabies twinkle in the stars as a references to sea and sailors, booze and opium, give a gentle woozy and hallicunatory effect ... recalling the first Fleet Foxes album ... Ray Davies in reflective mood." 5 stjerner blir i overkant, men det fenger meg mer enn nevnte Fleet Foxes, som jeg ikke har spesielt fot for.
  • Linus of Hollywood sitt album Cabin Life er omtalt i en power pop bolk, og dette er alter ego til den amerikanske singer/songwriteren Kevin Dotson som har langt fartstid både som soloartist og fra andre sammenhenger. 5 stjerner og "perhaps is best effort yet" sies det her, og dette er frisk og oppløftende popsnekring, lett å lytte på men med nok små melodiske krumspring til at interessen holdes ved like. Når  ELO, George Harrison og Gerry Rafferty popper opp som referansepunkter blir det bra, selv om det er strømlinjeformet produsert dette. Cabin Life er tilgjengelig på vinylformatet fra deres hjemmeside, sammen med flere av de tidligere albumene. Signerte varianter får man også, bra!
  • Nest Egg og deres album Nothingness Is Not A Curse får 4 stjerner og holdes fram som et band som skiller seg ut blant "literally hundreds of bands these days doing this kind of metronomic kraut-punk", men jeg synes verken dette eller beskrivelser som "a mash-up between The 13th Floor Elevators and Wire" innfrir.

Ugly Things #45

lørdag 22. september 2018 11:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Litt i samme bokkategori som A Vicious Love Story: Remembering The Real Sid Vicious av norske Teddie Dahlin, men kanskje mer interessant, er Inger Simonsen sin bok Longhaired Lads Of London: Time Capsule 1963-1973, hvor hun skriver om sitt tilhold i London og sine møter og bekjentskap med diverse musikere og andre som beveget seg rundt i det som etter hvert ble kalt The Swinging London. Mange av dem ble senere store navn, men det er ikke en Se og Hør type sladderbok dette: "This is a delightful book, filled with fascinating anecdotes, told in a simple, disarmingly honest style. It's also profusely illustrated with photos and other ephemera from the author's private collection." At Dahlin på et tidspunkt hadde et forhold til Phil May fra The Pretty Things gjør nok ikke anmelderen her i Ugly Things mindre positiv innstilt, men denne må uansett inn på ønskelista. Fikk nesten også lyst til å sjekke ut Simonsen sin andre og lignende bok, Stars in the Lobby: My Hollywood Years.
  • 11-siders artikkel om britiske Doctors Of Madness, som var aktive i årene før punken ankom, og regnes som et "protopunk art rock" band i følge Wikipedia. Jeg kom tilfeldigvis over debutalbumet Late Night Movies All Night Brainstorms fra 1976 på en bruktbutikk for noen år siden, og hadde vel ingen planer om å sjekke ut bandet noe videre, men etter å ha lest om dem her fikk jeg lyst til å investere i Perfect Past: The Complete Doctors Of Madness, en 3xCD boks fra Cherry Red. I likhet med Cockney Rebel så har jeg sansen for hvordan de på et orignalt vis bruker den elektrisk fiolinen som et rockinstrument, ikke bare et supplement.
  • Har så vidt nevnt Esoteric sine nyutgivelser av Patto sine album tidligere. Omtalen her skryter mye av de to første, Patto (1970) og Hold Your Fire (1971), men er litt mer lunken overfor de to neste, Roll 'Em, Smoke 'Em, Put Another Line Out (1972) og Monkey's Bum (spilt inn i 1973 men ikke utgitt før i 1995). Mye snadder bonusmateriale i form av BBC sessions på de to første som taler sterkt for innkjøp, dette er britisk 70-talls prog/blues/jazz av det solide slaget.
  • Cherry Red samler de to første albumene (som i sin tid ble gitt ut på John Peel labelen Dandelion) til britiske Principal Edwards Magic Theatre over 3xCD-er med The Works 1969-1971: Albums, Demos, BBC Sessions And Live Recordings. Får strålende omtale her, men du bør ha en forholdsvis høy toleranseterskel for en noe utgått hippie-kollektiv-faktor, selv om det er mye fin og variert prog/psych/folk å finne her.
  • The Vibrators sitt debutalbum Pure Mania fra 1977 har stått i hylla i flere tiår, ei trivelig punkplate selv om den aldri ble plukket fram like ofte som andre tidlige britiske punkalbum. Jeg fulgte heller ikke opp videre, så når Cherry Red nå samler deres to første album, de tidlige singlene og plusser på med ytterligere to CD-er med Peel-sessions og diverse konsertopptak så frister det å gå til anskaffelse av The Epic Years 1976-78.
  • Det har etter hvert kommet mange nyutgivelser av The Who sitt debutalbum My Generation fra 1965. Historien om stereomiksen av dette albumet er krokete og lang. Deluxe 2xCD-en fra 2002 kom med nye stereomikser hvor noen av sporene blant annet manglet en del gitar-overdubs som ikke var bevart, mens på super deluxe 5xCD utgaven fra 2017 har Pete Townshend spilt inn disse manglene snuttene på nytt til stereomiksene vi finner der. Litt spesielt, men dette er gjort på retro utstyr som skal få dette til å høres så genuint ut som mulig. Super deluxe utgaven plusser på med enda mer bonusmateriale, blant annet en hel del demoer fra Townshend sine arkiver, både tidlige versjoner og uutgitte låter. Anmelderen her mener at monoutgaven er friskere på deluxe-utgaven fra 2002, men noen foretrekker kanskje denne nye, som han mener er mer detaljert og "cleanere". Hvis du ikke bryr deg så mye om stereoversjoner, så er 3xLP-en fra i fjor et sikkert stikk, her får du både mono-miksen og det meste av bonusmaterialet over de to andre LP-ene. Men boka som følger med 5xCD utgaven får du bare her. (Jeg legger også merke til at mens både Ugly Things og Shindig! sine omtaler kommer inn på omstendighetene rundt de nye stereomiksene, ble ikke dette nevnt i det hele tatt i Record Collector sin omtale av super deluxe boksen. Dette bekrefter inntrykket av at to andre blekkene går litt grundigere til verks enn RC generelt sett, men det er uansett litt slapt av RC å ikke nevnte noe om Townshend sine nyinnspillinger.)

Ugly Things #44

onsdag 12. september 2018 20:00

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Jeg ligger litt etter med lesing av Ugly Things, og det skyldes i første rekke en noe skuffende opplevelse med den britiske nettbutikken Spin CDs. Jeg bestilte 3 utgaver av Ugly Things fra dem, de trakk penger fra kredittkortet, men leverte aldri. Da de også sluttet å svare på henvendelser på e-post, hadde jeg ikke noe annet valg enn å klage transaksjonen inn til kredittkortselskapet. Det gikk greit å få pengene tilbake på den måten, men jeg kommer nok aldri til å bruke Spin CDs mer. Ser på Hoffman-forumet at mange andre har hatt lignende opplevelser de siste par årene med dem også.
  • Total Chaos: The Story of The Stooges, as told by Iggy Pop bør kanskje finne sin vei til bokhylla. Fikk som tidligere nevnt 5 stjerner i Record Collector, og får positiv omtale her også, men også litt kritikk: "Do I really want to know what Dave Grohl, Josh Homme, Johnny Marr and Jack White have to say about the Stooges? Not really. That sort of stuff's fine for a story in Mojo or something, but not here." Kan vel være enig i det. Videre: "I hate large print. I'm not 6, nor am I 86 - normal size print is fine thanks. There is so much space wasted with big type." Ikke vanskelig å være enig i det heller, men jeg kommer likevel til å se nærmere på denne boka, for ellers er anmelder David Laing nokså begeistret.
  • Du finner ingen Bay City Rollers album i min platesamling, men boka med tittelen When the Screaming Stops: The Dark History of The Bay City Rollers tyder på at historien om dette skotske glam/pop-bandet kanskje er mer interessant enn selve musikken de produserte. "I must confess to enjoying - if that is the word - several soothing hours of tabloid-worthy revelations ... that aren't for the consumer who prefers not to know what kind of people Les, Alan, Eric, Woody and, especially, 'perma-smiling' Derek were in private life. Too many illiusions will be shattered, and the records may never sound the same."
  • Mens Jon "Mojo" Mills bare gav lunkne 3-stjerners omtaler til Dream: Get Dreamy i hhv. Shindig! og Record Collector, er Eric Reidelberger langt mer positiv om nyutgivelsen her: "I can unequivocally recommend this platter to both fans of mod-flavored sounds as well as the more hallucinatory infused side of the fjord." Videre velfortjent skryt til Round 2 som stod bak utgivelsen også: "... of the finest quality when it comes to presentation and sound; not to mention liner notes by Dungen guitarist, Reine Fiske." Med Shadoks sin tilsvarende lekre nyutgivelse av dette albumet for noen år tilbake kan vi vel slå fast at denne norske klassikeren nå er behørig dokumentert.
  • Sommer en underlabel til spanske Guerssen, som blant annet gav ut albumet til norske Drabantbyrock (1974) på nytt på vinyl for ikke så mange år siden. Mer musikalsk spennende er det nok at de har tatt for seg det spanske progrock-bandet Fusioon, og deres to selvtitulerte album fra hhv. 1972 og 1974. Referanser som trekkes fram er King Crimson, Goblin, Le Orme, Focus, Ekseption, ELP, osv., mens Gentle Giant kanskje vokser seg mer fram som referansepunkt på deres tredje album Minorisa fra 1975. Det ble opprinnelig gitt ut av et annet plateselskap og ble for noen år siden nyutgitt på ViniliSSSimo labelen, et underbruk av spanske Munster Records. Både Munster og Guerssen er kvalitetslabler, så alle disse kan anbefales. Fusioon vokste seg gradvis mer interessante gjennom sine tre album, og Minorisa bør i det minste stå på sjekklisten til den som er litt over middels interessert i progrock.
  • Også når det gjelder Round 2 sin nyutgivelse av Oriental Sunshine: Dedicated To The Bird We Love så er UT mer positive enn både Shindig! og spesielt Record Collector som bare gav denne norske klassikeren fattige 3 stjerner. "It's a wonderful record, full of evocative melodies and exotic Eastern flavors" sies det her, og hele omtalen fortsetter som en lang hyllest. Selv synes jeg dette albumet overgår Get Dreamy musikalsk sett, det har tålt tidens tann bedre, og kan i større grad lyttes på i dag uten at man begynner å tenke på den historiske settingen.
  • Positiv omtale av Esoteric sin nyutgivelse på CD av 9:30 Fly sitt selvtitulerte album fra 1972. Som omtalen avslutter med så er dette et album verdt å sjekke ut for de som liker folkinspirert britisk progrock fra 70-tallet. Skal du ha denne på vinyl så anbefaler jeg Wah Wah Records sin flotte nyutgivelse fra et par år tilbake, med remastret lyd, utbrettsomslag og i et nummerert opplag på 500 eksemplarer. Originalutgivelsen er vanskelig å oppdrive og nyutgivelsen fra 2011 tror jeg neppe er bedre enn den på Wah Wah.
  • The Girls Want The Boys! Sweden's Beat Girls 1964-1970 er en morsom samler fra Ace, ute på både vinyl og CD-formatet, men her lønner det seg å gå for sistnevnte som inneholder over dobbelt så mye musikk. Med tidlige låter fra både Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad, utvilsomt en flott samler selv om jeg nok ikke befinner meg helt i den musikalske målgruppen.

Record Collector #479, May 2018

fredag 31. august 2018 20:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Luke Haines er Record Collector sin Egon Holstad, storkjefta, skråsikker og proppa full av skarpe utsagn og betraktninger. Begge har noenlunde like stor grad av treffsikkerhet, dvs. ganske stor, men av og til skyter de spurv med kanoner. Her tar Haines for seg Genesis, og han skryter mye av flere album: Trespass ("sounds like fucking Comus"), Nursey Cryme ("still sounds like Comus, but with added rock action care of Collins and Hackett"), Foxtrot ("what a 1972 Syd-led Floyd could have sounded like"), Selling England By The Pound ("punk as fuck"), The Lamb Lies Down On Broadway ("kind of  like an ultra-ambitious Television album"). Friske og originale synspunkter, men med på lasset får man da også et par karakteristikker av denne typen: "Tony 'Bank Statement' Banks - rock's worst man" og "Mike 'Mild' Rathernot - rock's second-worst man". Morsomt? Kanskje. Usaklig? Javisst. Unødvendig? Synes nok det. Men så heter da spalten hans også "Luke Haines writes the shuk out of rock'n'roll".
  • 5 og 4 stjerner til henholdsvis Bring The Family (1987) og Slow Turning (1988), to fine album fra John Hiatt, som nå gis ut på nytt på vinyl av Universal. Og Bring The Family er det beste av disse, med et drømmeteam av medmusikanter: Jim Keltner (trommer), Ry Cooder (gitar) og Nick Lowe (bass). Disse skaper et åpent, luftig og dynamisk lydbilde, som ikke gjenskapes på Slow Turning med andre musikere, selv om låtmaterialet er nesten like sterkt. Jeg tviler imidlertid på at disse nyutgivelsene fra Universal er veien å gå hvis man skal skaffe seg disse albumene på vinyl i dag, jeg ville heller lett etter pene originale pressinger, vil overraske meg om disse nye låter bedre. Spesielt dyrt er det heller ikke å gå etter originalutgivelser her. Og når jeg først er inne på Hiatt: Debutalbumet hans fra 1974, Hangin' Around The Observatory, vil alltid være min største favoritt. Han synger litt mer karikert her, men albumet er fullt av knallbra låter og her er det en helt annen lydproduksjon, med en analog klang som blir en slags motpol til Bring The Family sin digitale krystallklarhet. Men det går an å like begge deler.
  • Og da passer det fint at det kommer en omtale av Ry Cooder sitt nye album et par sider lenger bak i bladet. På The Prodigal Son finner vi tre originale låter og ellers et fint utvalg av eldre/tradisjonelle blues, folk og gospel låter. Får 4 stjerner her, nok et solid album fra en musikalsk hedersmann, selv om min samling fremdeles vil stoppe omtrent ved Paris, Texas soundtracket når det gjelder Cooder LP-er.
  • Den tidligere nevnte 5xCD New York Dolls samleren Personality Crisis: Live Recordings & Studio Demos (1972-1975) får 4 stjerner selv om lydkvaliteten ikke er all verden på alt her. Attitude hadde de nok av ("live, they sound like lightning rods for trouble") og dette kommer gjennom til tross for at enkelte opptak er "as though you're hearing it outside the venue". Kommer med et hefte også.
  • Selv om jeg er Wishbone Ash fan så blir det alt for mye med 4 stjerner til nyutgivelsen av Twin Barrels Burning fra 1982. Dette er et av deres aller dårligste album, fra perioden da de prøvde seg med litt glatt heavyrock, bluesy riktignok, men veldig veldig harry. Det etterfølgende Raw To The Bone er om mulig enda dårligere. Det eneste i Wishbone Ash diskografien som kan nærme seg disse lavpunktene er Trance Visionary og Psychic Terrorism fra slutten av 90-tallet da Andy Powell av en eller annen grunn bestemte seg for å hive seg over dance/elektronika. Fjerner man disse 4 albumene fra Wishbone Ash diskografien lar resten av det som har kommet etter glansperioden på 70-tallet seg forsvare.
  • The Incomplete Angler: Ten Years Of Fruits De Mer er en obligatorisk bok. Her tar Dave Thompson (Goldmine) for seg både historien til og de samlede utgivelsene fra denne utrolig flotte britiske labelen, som alle med et snev av interesse for dagens psykedelia kjenner til.