Dette er den mer uformelle loggen, hvor jeg bedriver ubegrunnet synsing, noterer med harelabb og revefot over musikkhistorien og har lettsindig omgang med fakta og rettskriving. For omtaler av nye vinylutgivelser med mere, gå til bloggen.

Søk i loggen

Record Collector #485, November 2018

torsdag 14. februar 2019 19:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Stor artikkel om The Kinks sentrert om Are The Village Green Preservation Society, i anledning 50-års deluxe utgaven av det albumet. Nye stereo/mono mikser, outtakes, demo, liveopptak etc. spredd over 5 CD-er, 2 LP-er og 3 singler. Plakater får du også, og selvfølgelig en bok. Er du en litt over gjennomsnittlig interessert Kinks-fan, så havner nok denne på ønskelista. (Denne utgivelsen omtales også over en side i Shindig! nummer 86, hvor den får 5 stjerner.)
  • 4AD har gitt ut The Breeders sine album Pod (1990) og Last Splash (1993) på nytt på vinyl, og tilbakemeldingene fra på Hoffman-forumet tilsier at dette absolutt er gode alternativer lydmessig til å skaffe seg litt dyrere originalutgivelser på vinyl. 5 stjerner til førstnevnte her. "This is the first time 4AD have issued Pod on vinyl in the UK since 1990, and it sounds fantastic" avslutter omtalen med, som for en gangs skyld også fokuserer på vinylformatet og lydkvalitet.
  • Japanske Kikagaku Moyo får 4 stjerner for sitt nye album Masana Temples. Et nytt bekjentskap for min del, og det var "psych-fusionist's excellent return" overskriften som trigget min interesse. Visstnok er dette deres mest helstøpte og velklingende album så langt, kanskje takket være at de for første gang har benyttet en ekstern produsent, den portugisiske jazzgitaristen Bruno Pernadas. Har du interesse for en kraut/psych/folk-musikalsk miks, bør du sjekke ut dette albumet. Et eller annet her minner meg tidvis om Tinariwen sin eminente ørkenblues, kanskje også den instrumentelle dynamikken i produksjonen, dette låter veldig friskt.
  • Fans av Nazareth har nok allerede fått med seg at det har kommet en svær boks (Loud & Proud! The Box Set) som samler det aller meste og mere til med dem. 32xCDer, 6xLPer og 3 7-tommere burde være nok for de aller fleste. Et noe undervurdert band, på 70-tallet var det å like Nazareth tredjerangs, bak Uriah Heep, som igjen var bak Deep Purple. På siden befant Kiss-fansen seg, men de var liksom i sitt eget univers som ikke hadde spesielt mye med ekte musikk å gjøre. Det var også en jevnaldring i bygda som likte Slade, det var på en måte litt i samme avdeling som Kiss, bare mer badass. Han fyren var i hvert fall det, og sånn rangerte vi musikk den gangen, et sted ute i distrikts-Norge på 70-tallet. Nok om det, mitt forhold til Nazareth endte etter hvert opp mer positivt, noen av 70-talls platene snurret ofte på platespilleren, og ikke minst så var det doble live-albumet 'Snaz ofte å høre på rommet vårt da jeg var inne til førstegangstjeneste. Og tro meg, det var milevis mye bedre enn det aller meste de 6 andre på rommet kunne finne på å sette på. Nå kommer ikke jeg til å kjøpe denne boksen, men Nazareth, ja det var et helt OK band back in the day.
  • 3 stjerner til den nye Tom Petty utgivelsen American Treasure, som over 6xLP-er (eller 4xCD-er) samler alternative versjoner, liveopptak, etc., er nok i underkant. Mange andre omtaler er mer positive, og fans bør hive seg over denne i like stor grad som den nylige Playback-boksen.
  • Diary of a Rock'n'Roll Star, selvbiografien til Ian Hunter, har kommet i ny og oppdatert utgave. 4 stjerner her, og sannsynligvis mye artig å lese i denne boka. "Unreservedly recommended" avsluttes det med her. (Shindig! følger opp med 5 stjerner i nummer 84 for denne boka, i en omtale som avsluttes med "One of the most authentic documents of life on the road to make it into print.")

Record Collector #484, October 2018

søndag 10. februar 2019 15:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Artikkel om Jason Pierce og Spiritualized i anledning deres nye album And Nothing Hurt.
  • Det skrives mye om Big Star, i en lengre artikkel her er fokuset på Chris Bell og ikke Alex Chilton, i anledning Rich Tupica sin bok There Was A Light: The Cosmic History Of Chris Bell And The Rise Of Big Star.
  • 5 stjerner til The Girl From Chickasaw County, en boks som over 8 CD-er samler alle 7 albumene som Bobbie Gentry gjorde for Capitol mellom 1967 og 1971. Alle er remastret, og alle kommer med et lass av bonusmateriale, i tillegg til en CD med BBC sessions, og et 84-siders hefte. Universal kan også få det til, utvilsomt en flott sak. Singer/songwriter fra Mississippi som gjorde veldig mye bra, også knallversjoner av andre sine låter. Jo mer jeg lytter til det som finnes her, jo mer overbevist blir jeg om at dette er en boks å ha i hylla. (Boksen får også 5 stjerner og like mye skryt i Shindig! nummer 84.)
  • 4 stjerner til 101, boksen som samler mye av det Joe Strummer har gjort utenom The Clash, fra den tidlige tiden i pubrockbandet 101ers til det senere The Mescaleros, filmmusikk og mye annet, inkludert en god del tidligere uutgitt materiale. Kommer som 2xCD, 4xLP i tillegg til en deluxe-boks med enda mer snadder. Det blir 5 stjerner fra meg.
  • 4 stjerner til Digital Garbage, det nye albumet fra Seattle garasje/punk/grunge-rockerne Mudhoney. Selv har jeg Superfuzz Bigmuff 2xCD som samler de tidlige singlene med mere på ønskelista, tror det holder fra dette Seattle garasje/punk/grunge bandet.
  • 4 stjerner også til Arve Henriksen for hans nye album The Height Of The Reeds, ute på Rune Grammofon. Igjen med gitarist Eivind Aarset på laget.
  • 5 stjerner til Because Music sin nyutgivelse av The Three EPs, som samler de tre første EP-ene til The Beta Band. Med disse tre utgivelsene mot slutten av 90-tallet etablerte disse skottene seg som et av de mer spennende indie-bandene fra denne perioden, med sin åpne "folktronica" sjangermiks. Kommer som 2xLP, også i et par limiterte fargede varianter.
  •  Richard Thompson sitt nye album 13 Rivers står allerede i platehylla i 2xLP format. Nok et solid tilskudd til hans massive produksjon. Folk-rock fra øverste hylle.
  • The Devil's Jukebox er tittelen på en bok om Paul Roland og hans mange utgivelser. Mye av innholdet er opprinnelig publisert i Italia, da i en zine-sammenheng går jeg ut fra, men her er alt samlet og oversatt til engelsk. Litt lunkne 3 stjerner her, men sannsynligvis en gullgruve for fans av Roland og hans eminente og erke-britiske psych-goth uttrykk. Ser ut til at boka må bestilles fra Roland selv, eller kanskje fra utgiver Roberto Curti, og den ser også ut til å da komme med en interessant samle-CD.
  • Progfans som ikke har fått med seg Van der Graaf Generator Live at Rockpalast, Leverkusen 2005 bør snappe opp 2xCD/DVD nyutgivelsen som er tilgjengelig nå. "What's especially striking ... is that strange volatile alchemy between the classic four piece [som da også inkluderte David Jackson] ... a classic capture of the group and really very special."

Shindig! #83

tirsdag 05. februar 2019 21:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Legger merke til at det i noe økende grad dukker opp stoff om indieband i Shindig! Når det gjelder retrostoff så har vel Shindig! eksistert såpass lenge nå at de også begynner å tygge på de samme tingene om igjen. Det skjedde med Mojo og sånn må det vel gå med Shindig! også. Nå er det lenge siden Shindig! droppet "psych, garage, beat, powerpop, soul, folk ... for people who want more" headingen øverst på forsiden av bladet, men om det å utvide sjangerspekteret i indie-retning for å bøte på dette er en god løsning er jeg usikker på.
  • I forbindelse med at Creedence sine album nok en gang gis ut på nytt, denne gangen "mastered at half-speed at Abbey Road Studios", benytter Shindig! anledningen til å skrive om The Golliwogs. Det var navnet de fikk kastet på seg av plateselskapet før de etter hvert ble Creedence Clearwater Revival. De var naturlig nok ikke spesielt begeistret for dette navnet, og omstendighetene rundt dette er er en av flere artige historier vi får servert her. Ellers, når det gjelder Creedence album på vinyl, så anbefaler jeg som tidligere nevnt å gå for tidlige pressinger, som ikke trenger å være noe særlig dyrere å skaffe seg i pene utgaver i forhold til nye represser.
  • Artikkel om Circulus, folk-hippie-psych-prog band fra London, i anledning at de er ute med sitt album nummer 4, Birth. Til litt lunkne kritikker, og det er nok de to albumene som finnes på vinylformatet fra dette bandet som det i første omgang er verdt å sjekke ut. The Lick On The Tip Of An Envelope Yet To Be Sent (2005) og Clocks Are Like People (2006) ble begge gitt ut på Rise Above Records, selv om det vanligvis er langt tyngre saker vi finner fra den flotte labelen.
  • The Troubadour Concerts 1969 er en 6xLP boks fra Demon Records som samler disse tidligere nevnte CD-utgivelsene med Tim Buckley konsertopptak: Venice Mating Call, Greetings From West Hollywood og Live At The Troubadour 1969. Fin sak, men langt dyrere enn CD-utgavene, og så vidt jeg kan se så er det ikke noe hefte med i vinylboksen, noe de separate CD-utgavene hadde.
  • 5 stjerner til Bhopal's Flowers sitt album Lovesongs & Psychedelic Tones. Presseskrivet melder at bandet "is composed of four main elements: a Rickenbacker, a sitar, a tampura and the spiritual science os Anthroposophy." Gode hippietakter fra Montreal dette, feelgood bittersøt sommerpsych med fine vokalharmonier og pulserende instrumentering. Formelen er imidlertid ikke spesielt original og blir litt velbrukt etter hvert, og hovedvokalen er kanskje litt anonym, men spesielt de roligere låtene her fungerer bra. Ikke ofte man kommer over band med 3 utgivelser bak seg som man ikke finner spor av i Discogs, men du finner dem på Bandcamp, bare på CD av fysiske formater foreløpig.
  • 5 stjerner til Joy's Reflection Is Sorrow, det nye albumet fra Sharron Kraus, britisk singer/songwriter som gjerne blir satt i acid-folk båsen. De tre kuttene av albumet som er tilgjengelig på Bandcamp innbyr absolutt til å sjekke ut dette videre. Nedtonede reflektive låter som balanserer fint stemningsmessig mellom det mollstemte og lyse, svært lekkert arrangert og nydelig framført. Kraus har mange album bak seg, og mange samarbeidsprosjekter, men dette kan gjerne være hennes mest tilgjengelige. Et godt startpunkt må det i hvert fall være.
  • 3 stjerner til Hawkwind sitt "unplugged" album Road To Utopia, hvor de altså gjør akustiske versjoner av sine egne klassikere. Vel å merke med Mike Batt sine orkestrale tillegg. Clapton bidrar på et spor her, men det blir litt venstreslowhandsarbeid over dette også, så karakteren her samsvarer nok med min interesse dette prosjektet.
  • Soft Machine er igjen ute med nytt album som bare Soft Machine og ikke Soft Machine Legacy. Det betyr at noe juridisk har falt på plass, for det er vel ikke noen flere medlemmer fra tidlige dager med her enn det har vært i Legacy-varianten de senere årene. Musikalsk byr Hidden Details på solid prog-jazzrock,  albumet får 4 stjerner både her og i Record Collector og beskrives som en ganske så frisk lytteopplevelse.
  • Lunkne 3 stjerner til norske trioen Orions Belte og deres gitar-retro og stort sett instrumentale debutalbum Mint, utgitt på Jansen Plateproduksjon. "Mellow library psych ... a hazy trip through the past where the guitars are set to maximum tremolo and absolutely noboby is working up a sweat." Forestill deg norske Salvatore i slapp modus med Steinar Karlsen på gitar. Albumet høres bra ut, men det blir litt i overkant velkalkulert og en tanke sterilt.
  • 5 stjerner for Paul Weller sitt nye album True Meanings, et introspektivt og akustisk album hvor han har latt seg inspirere av "his love of Nick Drake, John Martyn, Tim Hardin and a pastoral folk sound". Mye vakkert her.

Record Collector #483, September 2018

søndag 27. januar 2019 17:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Artikkel om Skip Spence i anledning 3xCD utgaven fra Sundazed av hans folk/blues-psych-klassiker Oar fra 1969 som kommer i bokform med liner notes av David Fricke. Innholdet på Oar var tidvis såpass langt ute at det gjerne blir sammenlignet med Syd Barrett sine soloalbum. Albumet har her blitt døpt om til AndOarAgain (et hint til Love). Aktuell i den forbindelse er også boka What's Big And Purple And Lives In The Ocean? The Moby Grape Story av Cam Cobb. Spence var gitarist og sanger i Moby Grape, men spilte også trommer i en tidlig utgave av Jefferson Airplane. 
  • Lang artikkel om det britiske plateselskapet Cherry Red sin historie, som faktisk går helt tilbake til tidlig 70-tall. I dag kanskje best kjent for sine flotte CD-samlere, gjerne i boksformat med fine hefter, og ditto nyutgivelser. Med over 300 utgivelser i året er dette en av de viktigste retro-lablene vi har i dag i forhold til utgivelser på fysisk format. Men de er ikke utelukkende en retro-label, det kommer nye utgivelser fra Cherry Red også, for eksempel så har Hawkwind sine fire siste album kommet herfra, også på vinylformatet.
  • 5 stjerner til "slowcore"-bandet Low sitt nye album Double Negative. Her går de videre inn i mer eksperimentelle elektroniske landskap, tidvis også støyende/forvrengt. Sannsynligvis vanvittig mye mer spennende enn det mer saktegående stedet de kommer fra, men jeg vet ikke ... en del her høres ut som at en fatal feil har oppstått med stereoanlegget. Veldig kult, i følge Pitchfork.
  • The Band sitt stratosfærisk gode debutalbum Music From Big Pink har vært en kjær følgesvenn helt siden det kom inn i samlinga på et tidlig tidspunkt. 50-års jubileums boks-utgaven med albumet fordelt over 2 45-RPM LP-er får imidlertid også her litt lunken omtale. Ikke all verdens med bonusmateriale følger med, svært lite som ikke har sett dagens lys før. Selve albumet har blitt remikset, og det har blitt gjort ut fra en original 4-spors master, men da med hjelp av digitale verktøy. Spørsmålet blir da om ikke Mobile Fidelity sin utgave, som er en hel-analog produksjon (AAA), har mer gromlyd å by på. Mange mener det på Hoffman forumet.
  • "More Byrdsian treasures unearthed" med Gene Clark: Sings For You, som får 4 stjerner her og like mye skryt som The Lost Studio Sessions 1964-1982. Det meste her er etter det jeg forstår tilsvarende tidligere uutgitte demo-opptak fra 1967. Lydkvaliteten er grei nok, men ikke bedre enn at kanskje CD-utgaven fra Omnivore er like grei å gå for framfor den dyrere 2xLP-en. Angående The Lost Studio Sessions 1964-1982 så ser den ut til å begynne å bli vanskelig/kostbar å få tak i både på CD og vinylformatet, men det er vel ikke utenkelig at alt dette materialet og mere til kan samles i en boks-utgivelse senere. Hvis man kommer seg forbi eventuell lisens/rettighets-problematikk da.
  • Paul McCartney sitt nye album Egypt Station får bare 3 stjerner, og sammelignet med diverse omtaler som gir inntrykk av at dette er et album som når opp mot hans beste så er dette en helt grei vurdering. Dette er slappe saker, lett forglemmelige låter som jeg ikke klarer å finne noe særlig begeistring for. Ta heller en lytt på hans 3-4 første soloalbum eller Wings platene som nesten alle har blitt utsatt for deluxe-utgaver de siste årene. Her er det langt flere godbiter å finne.
  • Det er selvfølgelig positivt at Universal i 2018 ser seg bryet verdt med å produsere en 7"-box med 14 psykedeliske nuggets fra siste halvdel av 60-tallet. A Kaleidoscope Of Sounds: Psychedelic & Freakbeat Masterpieces inneholder 14 låter fra navn som The Fairytale, Jason Crest, The Virgin Sleep, Wimple Winch, Kaleidoscope, Les Fleur De Lys, The Longboatmen, The Eyes og The Open Mind. Det opplyses ikke hva slags lydkilder som har blitt benyttet, men det er vel tvilsomt om lydkvaliteten her er så mye bedre enn det vi finner på diverse psych/freakbeat samlere som for eksempel Rubble-serien. Det at så og si alle kuttene her finnes på flere samleutgivelser fra før gjør denne singleboksen litt unødvendig, og det blir jo heller ikke eksakte 7"-reproduksjoner når man setter sammen A/B-sider med ulike artister på denne måten. Men med et fint hefte så er det jo en flott utgivelse likevel, som får 5 stjerner her.
  • 5 stjerner til Hanterhir fra Cornwell for deres konseptalbum The Saving Of Cadan, som over en 3xLP forteller historien om Cadan "who tries to drown himself in a lake on Carn Marth, an ancient hill in West Cornwall. He is saved by Morwenna, the Lady of the Lake and a cursed spirit". Det å begi seg ut på å gi ut en trippel konsept-LP i våre dager fortjener honnør, men det spørs likevel om deres folk/space/prog/jazz-rock er variert og interessant nok til å holde 5-stjerne nivå gjennom en og en halv time. Har du sansen for saksofon som instrument i en slik musikalsk sammenheng så likevel dette verdt å sjekke ut.
  • 3 stjerner for Unattended Luggage, 3xCD boksen som samler tre Nick Mason album. Siden det bare er Fictitious Sports fra 1981, med blant andre Carla Bley og Robert Wyatt, som er verdt å ha her, så er nok det en brukbar vurdering. Fictitious Sports alene er imidlertid et sterkt og litt oversett prog-jazzrock album som lett kan anbefales.
  • 4 stjerner for Silje Nergaard: 5 Original Albums, 5xCD boks av den rimelige typen, uten noe bonusmateriale og enkel innpakking.
  • 4 stjerner også til nyutgivelsen av The Last Bandits In The World, et album fra 1986 som dokumenter resultatet da Nikki Sudden, Johnny Fean og Simon Carmody møttes med sine akustiske gitarer i en pub i Dublin året før. Her i utvidet 2xLP utgave fra Seventeen Records med blant annet diverse singler og en tidligere uutgitt julelåt.

Shindig! #82

lørdag 12. januar 2019 21:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 3-siders artikkel om Fickle Pickle, britisk band bestående av studioerfarne folk som kom sammen og gav ut albumet Sinful Skinful i 1970. Det betegnes som et "pop masterpiece" her, det er nok litt i overkant. Veldig inspirert av Beatles høres det ut til, fine vokalharmonier og velsnekrede låter, men spesielt originalt er det ikke. Albumet er nå tilgjengelig på 3xCD utgivelsen A Complete Pickle, som da inkluderer diverse outtakes etc. (Denne 3xCD samleren får 5 stjerner i Shindig! nummer 86, i en omtale som avsluttes med: "There's no reason why we shouldn't be talking about Fickle Pickle in the same breath as 10cc today.")
  • 9-siders artikkel om det britiske mod-bandet The Action (med vokalist Reg King), som ikke oppnådde særlig suksess med sine singleutgivelser på andre halvdel av 60-tallet. Noe album fikk de aldri spilt inn, men mange pekte senere tilbake på bandet som en stor inspirasjonskilde. Demon Records samlet i 2014 alle deres singler i vinyl 7"-boksen The Singles Boxset, som inneholdt et fint hefte, og nå er Grapefruit Records ute med 4xCD boksen Shadows And Reflections: The Complete Recordings 1964-1968. Den kommer med et lass av outtakes, studioøvinger og enkelte liveopptak. Mye av innholdet kommer fra originale mastertaper og til og med flersporsbånd som nylig ble gjenoppdaget. Med hefte her også, dette er nok en gild utgivelse på alle vis.
  • Like lang artikkel om The Faces i anledning 50-års utgaven av Ogden's Nut Gone Flake. En psykedelisk klassiker uten tvil, og denne 3xLP (ev. 3xCD+DVD) boksen med mono/stereo-utgaver og mange outtakes er sikkert grei nok, men det meste av innholdet er gitt ut tidligere. Albumet har blitt behørig melket gjennom et lass av limiterte nyutgivelser de siste 10 årene. [50th Anniversary Deluxe Edition får 5 stjerner i nummer 85 av Shindig!]
  • En annen psykedelia-klassiker er The Pretty Things sitt album S.F. Sorrow som også feirer 50 år, og som i den anledning er kommet i 4xLP boks utgave, med mono/stereo-utgaver. Bonusmaterialet er imidlertid "bare" en livefremførelse av albumet fra 1998 hvor David Gilmour and Arthur Brown deltar. Dette er utgitt tidligere, så denne boksen er kanskje ikke den mest essensielle, selv om den også inkluderer reproduksjon av 4 vinylsingler og diverse trykt materiale. Får 5 stjerner her, men merkelig nok så nevnes verken mono/stereo-utgaven, bonusmaterialet, vinylsinglene eller det trykte materialet nevnes i omtalen i særlig grad, så den karakteren er nok gitt med med tanke på selve albumet. Denne deluxe-utgivelsen får 5 stjerner i Record Collector også, men her nevnes i det minste at mono-miksen høres hvassere ut enn stereo-miksen. Jeg tror ikke mono-utgaven er tilgjengelig som egen nyutgivelse fra Madfish, men stereo-utgave gir f.eks. Sundazed sin tilsvarende god konkurranse, og foretrekkes av mange på Hoffman forum.
  • Gerry Rafferty har en høy stjerne hos meg, mye fra hans egen katalog av utgivelser og Stealers Wheel står i hylla. For de som ønsker å grave enda lenger tilbake så er Please Sing A Song For Us: The Transatlantic Anthology en fin introduksjon til de folk-inspirerte tingene han gjorde med The Humblebums i 1969/70.
  • Jeg har nevnt det britiske folk-prog bandet Fuchsia sin selvtitulerte utgivelse fra 1971 tidligere i forbindelse med nyutgivelse på CD. Nå er Fruits de Mer labelen ute med en 2xLP utgave med plakat, 24-siders hefte og diverse outtakes. Dette er kanskje en enda finere nyutgivelse enn den som greske Anazitisi Records kom med i 2011, som også inneholdt også hefte og bonussingle.
  • Fairport Convention gjør det med et dobbelt livalbum. 2xCD-en What We Did On Our Saturday får 4 stjerner her, og stadfester deres posisjon som et av det aller fineste folkrockbandene, og måten de gjør det på er ganske uovertruffent. At tidligere medlemmer som blant andre Richard Thompson og Judy Dyble også er å finne her gjør selvfølgelig tingene bare enda bedre. "There's no fat here" sier anmelderen, ikke noe musikalsk daukjøtt å finne her. Omslaget er i likhet med tittelen inspirert av deres album fra 1969, What We Did On Our Holidays.

 

Record Collector #482, August 2018

torsdag 10. januar 2019 20:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Stilig prog-omslag på månedens utgave av RC, i anledning Ian Anderson Meets Jon Anderson, en 8-siders underholdende artikkel inne i bladet hvor de to utveksler minner fra sine lange og innholdsrike karrierer.
  • Trojan Records feirer 50 år, og er ute med en lekker samleboks (4xLP, 6xCD og bok). RC kjører i den forbindelse en lengre artikkel hvor de presenterer 50 av albumene fra labelen. Mye klassisk Jamaica-reggae fant veien til England og vår del av verden via Trojan.
  • Robert Calvert (Hawkwind) sitt første soloalbum Captain Lockheed And The Starfighters fra 1974 er gitt ut på nytt av Music On Vinyl. Får bare 3 stjerner her, minus pga. snakkinga/humoren mellom musikksporene, men spacerock fans hører mellom fingrene på slikt. Så spørs det da om man heller bør legge pengene i å få tak i en original pressing, som ikke trenger å koste så mye mer.
  • Cinder Well er "the doomy folk project of Amelia Baker of eco-anarchist folk-punk act, Blackbird Raum". Stemningsfulle mollstemte låter med fin balanse mellom elektrisk og akustisk instrumentering. I besetningen finner vi også Magnus Nymo (Fork, Lyngfarer, Årabrot) som bidrar på rytmeinstrumenter og vokal. 4 stjerner her, absolutt verdt å sjekke ut. Tilgjengelig på CD og som en kassettutgivelse limitert til 50 eksemplarer.
  • The Headhunters var backingbandet til Herbie Hancock på flere essensielle 70-talls funky jazzrock-utgivelser, men gav også ut par egne album. Her får Straight From The Gate (1978) 4 stjerner, men Survival Of The Fittest (1975) er kanskje det som bør skaffes først hvis man først skal supplementere Hancock-albumene. Igjen er det Music On Vinyl som står for nyutgivelse på vinyl, og igjen melder spørsmålet seg om man like godt kan gå for en helanalog originalutgivelse. 70-talls jazzrock utgivelser låter ofte knallbra i tidlige pressinger som selvfølgelig da var helanalogt produsert, og jeg er nesten sikker på at MoV nyutgivelsen er digitalt mastret.
  • Enda en jazzfunk-nyutgivelse fra Music On Vinyl: Jazzpianist Ramsey Lewis sitt album Sun Goddess fra 1974, som mer eller mindre er et samarbeidsprosjekt med Earth, Wind & Fire. Da blir det jazzfunk av det glattere slaget. 4 stjerner her, men Headhunters er hakket hvassere.
  • San Francisco bandet (Thee) Oh Sees presenteres nærmest som verdens eneste kule progband i omtalen av deres nye album Smote Reverser. Anmelderen mener da at de i likhet med flere andre har forkledd seg med andre sjangre, som psykedelia, siden prog ikke lenger er gangbart. Han om det. Oh Sees sammenlignes her med australske King Gizzard & The Lizard Wizard, mens King Crimson, Soft Machine, Hawkwind og til og med Henry Rollins dukker opp som referansepunkter. Dette er like variert og innfallsrikt som King Gizzard, men ikke like intenst og frenetisk. Et album jeg fikk lyst til å sjekke ut nærmere. Oh Sees sin lange diskografi strekker seg over drøye 20 år. Første halvdel heller mye mot psych/garasje mens de på de senere albumene har glidd mot et mer raffinert og bredere uttrykk samtidig som bandet også har gjennomgått store personellendringer. Albumene fra Drop (2014) og utover havner definitivt på min sjekk-ut-liste.
  • The Public Image Is Rotten (Songs From The Heart) er tittelen på en boks som samler singler, outtakes, konsertopptak med mere fra Public Image Ltd. 5xCD utgaven inneholder mer enn 6xLP utgaven, blant annet også 2 DVD-er, så kanskje den er å foretrekke. Får 4 stjerner her, en gild sak for fansen.
  • C89 er den fjerde utgivelsen i Cherry Red sin 3xCD boks serie som samler britisk indiepop etter mønster fra den opprinnelige C86-samleren. Fremdeles mye bra å oppdage eller gjenoppdage, 4 stjerner her.
  • David Stubbs står blant annet bak bøker som Future Days (om krautrock) og All Gates open (om Can), og har nå tatt for seg den elektroniske musikken i Mars By 1980: The Story Of Electronic Music. "If you only buy one account of electronica, make it this." 5 stjerner her og rett inn på ønskelista.
  • Boka til Nick Soulsby om Swans, Sacrifice And Transcendence: The Oral History, står allerede i hylla. 5 stjerner her, ikke noe å lure på.
  • Trouble Songs: Music and Conflict In Northern Ireland av Stuart Bailie får 4 stjerner og ser ut til å være en god introduksjon til en del av vestlig rockhistorie hvor politikk og dessverre også konflikt spilte en stor rolle, både for artister som kom fra Nord-Irland men også for en del artister som besøkte landet da det stod på som verst. Historien omfavner artister som U2/Bono, The Clash, Elvis Costello, The Undertones og Stiff Little Fingers.

Shindig! #81

tirsdag 08. januar 2019 20:00

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Buffalo Springfield, 60-talls bandet hvor både Neil Young og Stephen Stills var medlemmer, preger forsiden, og vi finner en stor artikkel om bandet i forbindelse med at deres 3 album nå er samlet i en ny vinylboks. What's That Sound? Complete Albums Collection finner vi mono- og stereoutgaver av de to første, mens det siste bare er i stereo. Neil Young har vært involvert på lydsiden i disse nyutgivelsene, som da er med utgangspunkt i originale mastertaper. Etter å ha sett litt på tilbakemeldinger på Hoffman-forumet er dette utvilsomt bra nyutgivelser, og sammen med Michael Fremer sin omtale på Analog Planet kan vi konkludere med at disse nyutgivelsene er på høyde med, eller kannskje bedre enn de originale pressingene/variantene. Så har du ikke disse i samlinga, er denne boksen et godt alternativ. Den får for øvrig 4 stjerner i Record Collector hvor det understrekes at både lyd og innpakking er i første klasse.
  • To-siders artikkel om The Coral, psych-pop band fra Liverpool som jeg har planer om å oppdatere meg bakover på. Deres nye album Move Through The Dawn høres ut til å være et solid tilskudd til en katalog med mye bra. Ser at Music On Vinyl har gitt ut flere av deres tidligere album på nytt på vinyl, og det er nok like gode alternativer som litt dyrere originalutgivelser, det er jo sannsynligvis uansett snakk om gjenbruk av de samme digitale mastrene.
  • En litt større artikkel om Steve Miller Band. Mitt første møte med dem var ved at Abracadabra kom inn i platesamlinga en gang på 80-tallet. Noen år senere røk det albumet ut av samlinga igjen og det ble aldri til at jeg sjekket ut noen av deres tidligere album. Artikkelen her tilsier vel at det er på tide å gi i hvert fall noen av dem en lytt. Her er både de tidlige psych-inspirerte albumene være aktuelle (Children Of Future og Sailor fra 1968), men det kan også tenkes at jeg vil være svak for det beste fra den streitere rock/pop-perioden utover 70-tallet.
  • I kjølvannet av Buffalo Springfield artikkelen nevnes et knippe relaterte utgivelser. Poco var for softrock til at det bandet fanget interessen i tidligere dager, men her argumenteres det med at debutalbumet Pickin' Up The Pieces fra 1969 er verdt en lytt. Mike Bloomfield, Al Kooper & Stephen Stills sitt album Super Session fra 1968 havnet litt tilfeldig ganske tidlig i min samling, og er en liten (noen mener stor) klassiker som snurret en del på spilleren, mye på grunn av eminent bluesgitar-spelling gjennom store deler av albumet. Sundazed sin nyutgivelse på vinyl fra noen år tilbake er visstnok ganske vellykket.
  • 5 stjerner til svenske David Myhr (The Merrymakers) for hans soloalbum nummer to, Lucky Day. "Takes a turn towards a more stripped-down 'mature' pop sound, not unlike what'we've heard on Paul McCartney's recent albums". Vel, i likhet med sistnevnte sine nyere album så gir ikke dette meg så mye, det blir for glatt og uspennende.
  • Greske Naxatras får bare 3 stjerner for sitt album III, men siden omtalen namedropper Motorpsycho som et godt referansepunkt tok jeg en lytt. Må si meg enig med vurderingen her, langdryg og smått kjedelig instrumental psych-jams fra en tromme-gitar-bass besetning, nærmere Electric Moon enn Motorpsycho, men på langt nær så bra.
  • Svenske Rymdstyrelsen tilfører vokal og mer Sabbath-aktig riffing til sin spacerock. 4 stjerner er vel også greit for deres debutalbum Space Is Cold, helt opp når det ikke.
  • Mer svensk: Psychfolk-duoen Us And Them beveger seg i rolige melodiske landskap, litt for rolig for forfatteren av den lunkne omtalen her. "One finds oneself crying out for an injection of energy which never really arrives." Vel, nå er det neppe energiske utbrudd man er ute etter når man velger å lytte til denne duoen. Det blir som å kritisere et Motörhead album for ikke å ha noen ballader - er det det man er ute etter så setter man på noe annet. For eksempel Metallica. De som likte Us And Tham sine tidligere utgivelser på velrennomerte labler som Fruits de mer og Mega Dodo kan trygt justere opp fra 3 til 4 stjerner for denne.

Record Collector #481, July 2018

onsdag 02. januar 2019 19:00

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Detroit-bandet bandet Death har fortjent blitt løftet ut fra en heller obskur tilværelse, her en 5-siders artikkel. "The resurrection of Death in 2009 was one of the most astonishing comebacks, presenting a genuine missing link between MC5-Stooges high-energy rock'n'roll and DBGB's punk explosion".
  • Store artikler om Beach Boys og Van Morrison. Den førstnevnte fokuserer på albumutgivelsene til Beach Boys mellom 1967 og 1973, mens Van Morrison blir intervjuet om sine 20 beste album.
  • Ellers en svær artikkel om NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal), som også dykker ned til mindre kjente navn enn de mer åpenbare, som Iron Maiden, Judas Priest, Def Leppard, Saxon, Diamond Head og Tygers of Pan Tang. Litt relatert til utgivelsen av 3xCD boksen Winds Of Time, som samler en del av navnene som ellers nevnes her.
  • 5 stjerner til Esoteric sin nyutgivelse på CD av Comus: First Utterance, britisk folk-prog-psych album fra 1971 som lenge få kjente til, men som har blitt gitt ut på nytt mange ganger de siste par tiårene. Aller flottest i så måte er nok Rise Above Records sin deluxe-utgave på vinyl fra 2010 som kommer med en bonus 10-tommer.
  • Pink Floyd albumene Relics (samlealbum fra 1971 som blant annet inkluderer singlene "Arnold Layne" og "See Emily Play") og Pulse (livealbum fra Division Bell turneen i 1994, da Pink Floyd var David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason) får henholdsvis 5 og 4 stjerner, dette er nyutgivelser på vinyl fra Pink Floyd Records. Dermed har det vesentligste fra Pink Floyd katalogen kommet på nytt i remastrede utgaver. Om kvaliteten på denne serien av nyutgivelser står seg målt opp mot originalutgivelsene varierer nok. Enkelte sammenligninger jeg har gjort tyder på at jo tidligere utgivelser det er snakk om, jo mer taler for at tidlige originale pressinger har mer gromlyd å by på, uten at disse nye er dårlige. Pulse vakte kanskje ikke så stor begeistring i sin tid, men i dag er det jo stas å høre også denne besetningen av Pink Floyd dra gjennom mange av de virkelig store klassikerne.
  • 4 stjerner til del tre av Sendelica sin Cromlech Chronicles serie, står allerede i hylla sammen med en lang rekke av solide album fra dette psych-spacerock bandet fra Wales.
  • 4 stjerner til 30-CD boksen The Vintage Years: 1970-1991 med Wishbone Ash. I tillegg til at den samler alle albumene fra perioden finner du også et knippe konsertopptak fra den beste perioden på 70-tallet. Selv om gitarist Andy Powell og bassist Martin Turner har vært i en bitter strid om bruk av navnet, som til slutt havnet i rettssalen (Powell vant, kanskje ikke så overraskende med tanke på at det er han som har holdt bandet i live og fanskaren aktiv de siste tiårene), så er det gledelig å se at de i forbindelse med denne utgivelsen har lagt striden til side slik at alle de sentrale medlemmene er representert med signerte fotografier. Man skal selvfølgelig være blodfan for å gå til anskaffelse av denne boksen, de fleste andre vil vel si seg fornøyd med å ha det klassiske albumet Argus (1972) og et par til fra 70-tallet i platehylla. Og glem ikke den doble livealbum-klassikeren Live Dates fra 1973.
  • Jennifer Warnes sin diskografi er ikke veldig omfattende, det har vel knapt kommet et album for hvert tiår som har gått etter "Up Where We Belong" hiten sammen med Joe Cocker tidlig på 80-tallet. Det forrige var The Well fra 2001, så de som har sansen for stemmen hennes og det som garantert er en ypperlig studioproduksjon bør sjekke ut det nye albumet Another Time, Another Place. 4 stjerner her.
  • 4 stjerner også til nyutgivelsen av Radka Toneff sitt album Fairytales, eller rettere sagt ny-nytt utgivelsen, for nå har de endelig fått stilt inn apparatene slik at lyden har kommet ut fra den originale digitale mastertapen 100% korrekt.
  • The Hard Stuff: Dope, Crime, The MC5, And My Life Of Impossibilities er tittelen på selvbiografien til Wayne Kramer, gitarist og sanger i MC5. 4 stjerner og neppe spesielt kjedelig lesning.